Våren venter på ingen! Det har vært lite tid til skriving i det siste. Jeg liker så godt å henge med i tiden. Ja, jeg skal liksom følge med på årstidene, men jeg har alltid strevd med å komme meg tidsnok til start. Det er nå jobben må gjøres, hvis jeg skal ha noe å høste, formaner jeg meg selv. Men nå er frøene sådd. De spirer og gror fint mens jeg har tid til å skrive noen ord. For i mellom alt det grønne arbeidet, så har det såklart blitt tid til flere konserter, om ikke skriving. Jeg kan nevne i fleng, liste opp og ned, skryte uhemmet av alt jeg har. Mer om det tilslutt.

Altså, første eller siste punkt på skrytelisten er en konsert med Twin Serpent. Et band jeg kjenner en mystisk dragning mot. Kan det være det spennende navnet som forklarer noe av tiltrekkingen, undrer jeg. Jeg er jo en tvilling som er født i slangens år. Vel, det ble en ganske så nærsynt slutning, men når jeg får på meg brillene, så oppdager jeg umiddelbart en referanse til den gresk-romerske mytologi. Ja, denne doble slangen figurer prominent på Hermes eller Merkurs tryllestav. En stav som symboliserer både børs og legekunst, merkelig nok. Et hakk dypere inn i filosoferingen, så innbiller jeg meg; at dette er sikkert noe grekerne har lånt fra India. For denne staven er da merkelig lik beskrivelsen av kundalini-energien som kveiler seg rundt og oppover ryggraden. Hmm, således endres den symbolske forståelsen fra børs og legekunst til energiers dualitet. Sett opp mot min forståelse av Hermes/Merkur, så kan man sikkert enkelt tenke seg til hva som er pluss eller minus. Eller?

Nei, nå ble det mye surr, altså. Uten å starte en ny og lengre utledning, så vil jeg si at den foregående filosoferingen sannsynligvis inneholder mange lag av misforståelser og lettvinte slutninger. Først og fremst, så bør man tenke på Hermes/Merkur som en mester over raske endringer, vil jeg påstå. Da blir heller ikke forskjellen i forståelsen av symbolikken så stor som mellom de to nevnte mytologiene. De blir nesten helt på linje, vil jeg si. For det andre, så bommer jeg grovt på hva som faktisk ligger i navnet Twin Serpent. Nei, nå kan spekuleringen bare avsluttes med å gå til arnestedet, konkluderer jeg. Derfor spør jeg skaperen Timo Silvola om betydningen. Han svarer omsider utfyllende. Takknemlig for tenketiden, så kan jeg avsløre at jeg hadde litt rett. Det er en viss mytologisk tilknytting til navnet, men ikke dem jeg var inne på. Jeg må til Sør-Amerika for å finne svaret i en rituell ayahuasca-opplevelse der livets hemmeligheter blir avslørt av den kosmiske anakonda. Oioi, det høres vanvittig inspirerende ut. Mer konkret, så oppstod navnet/bandet som et soloprosjekt i 2019. Det var visstnok en reaksjon Silvola hadde til all dritten i verden, og alle negativt ladede bandnavn han ellers opererte med.

Så det som startet som et soloprosjekt for Silvola er nå blitt til en kvartett som spiller tøff køntripønk, eller kanskje ekte norsk svartgress som deres siste albumtittel indikerer. Silvola synger og spiller banjo sammen med Hanna Fauske, Tony Gonzales og Viktor Kristensen. Sammen med Svart Records har de nylig kommet med sitt andre album True Norwegian Blackgrass, som er gjort tilgjengelig på vinyl her i Norge av Fucking North Pole Records. Altså, med Fauske på bass, Gonzales på gitar og Kristensen på trommer, så har Silvola skapt et band som forener to sjangere til noe med mange navn. Jeg skal ikke nevne så mange, men jeg har lyst til å trekke frem honkypønk, som fetter Esben trakk frem i et lystig lag for kort tid siden. Sjanger og morsomheter til side. Jeg skal heller fortelle litt om musikken på albumet, for jeg har lyttet mye og notert flere stjerner i margen.

True Norwegian Blackgrass åpner med Space Heater, som er en dionysisk orgie i pønkens landskap. Her er det full guffe og trykk på trykket fra første strofe. Ja, jeg noterer stjerne i margen med en gang. Gonzales setter i gang låten med en ypperlig opptakt, og følges opp av brølende vokal fra både Silvola og Fauske etterhvert. To stemmer som står godt til hverandre, vil jeg si. Ikke bare på denne låten, men gjennom hele albumet. Kristensen leverer et fantastisk driv på trommesettet. Et driv som om mulig er enda bedre på konsert, kan jeg melde. Pønken fortsetter videre inn i neste låt som heter Ærlig Talt. Tempoet er høyt, men jeg rekker å tenke at lyrikken avslører et argument for den hvite løgnen, eller er det kanskje for bjørnetjenester? Jeg blir litt usikker i min spekulering når det synges “for ærlig for mitt eget beste”. Jeg trodde det var ærlighet varer lengst. Nåja, uinteressant flisespikkeri det der, hvisker den indre stemmen. Når tredje låt snurres i gang, Stellar Suicide, så er den energiske pønken byttet ut med mer fintfølende køntri. Overgangen er brå, og kontrasten kraftig. Nå får bandet vist frem mange fine dynamikker. Ikke bare dynamikken mellom sjanger, men også i styrkegrader, i stemmene til Silvola og Fauske, og mellom komp og band. Neste låt, Freak Flag, fortsetter i køntrisporet. Det er en låt som gjør sterkt inntrykk, og har selvfølgelig fått en stjerne i margen. Tankene går til landet over dammen. Et land som har skiftet side fra lys til mørk. Det er ikke bare idioten i det hvite hus som ene og alene må ta skylden. Idioten har også mange medsammensvorne slik som høyesterettsdommer Samuel Alito, som heiset det amerikanske flagget opp-ned dagen etter stormingen av kongressen. Det hører med til historien at feigingen Alito la skylden på sin kone for flaggheisingen. Den pønkete Hundromshelvete er klemt i mellom to skikkelig gode køntrilåter. Fa-fa-fa-faen, jeg skjønner ikke så mye av teksten. Etter mye tenking så må jeg ty til google, som kan opplyse meg om at det er snakk om et lite rom i en åpen båt. Tenkingen stopper brått, for inn i det rommet skal jeg ikke. Godt er det at låten klemmes fra den andre siden av albumets kanskje beste låt. Ain't Home No More er følelsen av meg mot verden, og vi er alle alene i døden. Følelser jeg er mye mer bekvem med, enn hva faen som hender inne i det lille rommet. Forøvrig, låten er litt sviskete med sine strykere, men det liker jeg godt. Den kule gitarsoloen mot slutten medfører en ekstra stjerne.

Etter halvveis i albumet kommer Tusen Takk, som jeg tolker som en hyllest til nabolag og nærmiljø. En låt med myk koring rammet inn av hard pønk. Det er tilbake til køntri i åttende låt som heter Radiophobia. Jeg tenker umiddelbart at denne passer godt på radio. Det høres jo litt kontraintuitivt ut, men jeg kan fortsatt stå for det, selv med litt hjelp fra kaptein etterpåklok, som egentlig bare er en klossmajor. Ja, det er slik at hver gang jeg lytter til den så får jeg fot, og alene kan jeg bryte ut i den mest klønete dans. Det er ikke bare den smittende rytmen, som gjør at denne har fått stjerne. Jeg får også lyst til å nynne med. Siste pønkelåt på albumet er Forventninger. Den slår meg hardt med sin lyrikk. Jeg finner den både ironiserende og moraliserende. Er det en pekefinger eller kanskje en langfinger til alle som har stivnet i voksenrollen, undrer jeg. Det er godt mulig jeg misforstår, tenker jeg, samtidig som at jeg føler meg litt truffet. En annen ting jeg også lurer på, er om Fauske faktisk synger “visst kan jeg bli en kuk”? Litt redd finner jeg tilflukt i neste låt, Holy Ghost. Nå kan tankene sveve høyt igjen til klimaks kommer i låten Kipu Kivi. At det synges på finsk gjør det jo bare lettere å fantasere. Jeg skal ikke dele noen av de tankene, men jeg er ganske så sikker på at låten handler om Kivutar. En gudinne fra finsk mytologi som hersker over smerte. Siste låt Anti-Nation Blues er dystopisk i sin lyrikk, og handler i bunn og grunn om å miste troen. La alt gå i svart, og la det bli stille, tenker jeg.

Helt stille blir det så definitivt ikke oppe i topplokket etter gjennomhøring. Det er egentlig helt motsatt. Albumet har truffet noen ømme punkter, som gjør at jeg må fordøye noen smertelige innrømmelser. De snittes opp på filosofisk vis, og da er jeg mer enn villig til å dele litt. Dog, nå har det blitt nok fra den kanten, så jeg skal avslutningsvis nøye meg med et par stikkord som peker tilbake til innledningen. Altså, jeg hadde skrevet et langt resonnement om tingliggjøring og varefetisjisme. Det har tatt meg flere dager å komme ut av det sporet. Derfor vil jeg bare runde av med å si, at hvis du ble pirret av begrepene, så kan du jo sjekke opp dem selv. Og sett gjerne på True Norwegian Blackgrass av Twin Serpent samtidig.