Jeg sitter fortsatt på taket i storbyens jungel. Nå med søndagens papiravis i fanget, hvor det dukker opp en veldig interessant artikkel på nest siste side. Lytter planter til musikk?, spør overskriften. Allerede i første avsnitt av artikkelen, så dukker navnet J. C. Bose opp, og minner meg på den fantastiske biografien om Yogananda. Et gammelt minne strømmer over meg, og lager en helt spesiell og elektrisk stemning. Stemningen er hverken for stram eller slapp. Jeg vil faktisk strekke meg så langt og si, at den resonnerer perfekt i tankeapparatet mitt, når jeg leser videre at enkelte frekvenser bidrar til bedre vekstforhold. Det er især klassisk musikk med godt definerte toner som utløser denne effekten, blir jeg opplyst om. Jøye meg, enn at jeg nesten hadde glemt dette, tenker jeg. Jeg som har bygget drivhus og sysslet med planter siden covid-19.

I mange år før drivhuset ble ferdig, så hadde jeg samlet på gamle vinduer fra nær og fjern. Alltid med tanke om å slippe inn mest mulig lys, men aldri hadde jeg tenkt nevneverdig over hvilken musikk jeg spilte der inne. For det spilles mye musikk der inne, det kan jeg love dere, kanskje litt for mye med tanke på naboen. Etter å ha lest ferdig avisartikkelen om Bose, så skjønner jeg at jeg burde velge musikk med bedre omhu. Derfor setter jeg i gang med å lage en liste over musikk jeg tror plantene mine vil like godt. Øverst på listen står Veslemøy Narvesen med hennes andre album som heter Letting All Light Through. Et album som smaker mye av klassisk musikk. Ja, åpningssporet Prelude er rett og slett en klassisk perle i et smykke av et album.

Et annet interessant moment fra avisartikkelen som jeg biter meg merke i, er at plantene klarer å skille lyder på den samme frekvensen. Det vil si at plantene vil starte å produsere sitt bitre forsvarsverk, kun hvis lyden fra eksempelvis et insekt, forteller planten at jeg vil spise deg. Dette i motsetning til hvis insektet bare vil pule litt. Med denne innsikten, så blir jeg litt usikker på toppvalget, når jeg hører neste låt på albumet som er Mad Lovers. «Creators of our own extinction», synger Narvesen bittersøtt. Men heldigvis så avslutter hun låten med frasen «all our pain washed away». Gjennom hele albumet, så er det mange låter som lyrisk balanserer hårfint mellom det mørke og lyse, vil jeg si. Jeg aner et heftig kjærlighetsdrama i bakgrunnen til tekstene, uten at jeg vet noe som helst om det, altså. Nei, jeg kjenner bare til Narvesens musikk og ikke noe annet, så dette er bare mine egne fabuleringer. Vel vel, det er i hvert fall noe helt spesielt med lyrikken, som får meg til å tenke ganske så høyt og svevende. Det fortsetter i tredje låt Forgive And Forget hvor Narvesen postulerer:

Forgive yourself

Treasure the rest

Give yourself grace

Dette er nydelig lyrikk utsøkt pakket inn i en vakker melodi, synes jeg. Slik er det faktisk med de fleste av låtene på dette albumet. Låter som er uten lyrikk, står seg godt de også. Det er vakre melodier på rekke og rad, uten unntak. Vokalen er imponerende god hele veien. Også når Narvesen overlater mikrofonen til Bethany Forseth Reichberg, slik hun gjør i sist nevnte låt. Reichberg er ikke alene om å hjelpe til på vokal. I låten Hold Me Closer, så er det Ingrid Margitte Narvesen sin tur til å vibrere på stemmebåndene. Hun svever flott over et underlag av synth spilt av Sondre Moshagen. Narvesen har vært flink til å samle dyktige musikere rundt seg. På mange låter har hun utvidet kompet med ståbass og baryton-gitar lekkert traktert av Nicolas Leirtrø. Med så mange musikere på lag, så fungerer den bølgende dynamikken mellom nedstrippede og fyldige partier utmerket.

Åpningssporet Prelude setter på en måte an hele stemningen gjennom albumet. En stemning som jeg synes godt kan beskrives som overnaturlig. Ja, det er noe drømmende eller alvisk over det hele, for jeg får stadig bilder av Galadriel og Lothlorien i mine fantasier når jeg lytter. Og det er gode greier det, for ikke å si vidunderlig, for en som elsker Tolkiens univers. Jeg innser at dette nok kan stamme fra den utstrakte bruken av harpe, men også disse karakteristiske bevegelsene som pianoet stadig kommer tilbake til. Fløyten til Ketija Ringa Karahona er også med på å danne dette eteriske uttrykket. Når det gjelder disse pianobevegelsene, så tror jeg ikke det medfører riktighet å kalle det leitmotif, men det kjennes som en slags signatur med navnet Veslemøy Narvesen. Eller er det kanskje litt som den lille sonaten i Marcel Prousts bok På sporet av den tapte tid. Helt ærlig, så vet jeg ikke, men noe distinkt med dempepedal har festet seg i meg.

Det er mange låter som har fått en stjerne i margen, men det er bare inntil jeg kommer til hvileskjæret Interlude. Et hvileskjær som ikke gir mye hvile. For nå blåser vinden opp mot stiv kuling, og bølgene bryter over skjæret med hvitt skum. Et hissig piano, hurtig tikkende trommer, dyp og kraftfull cello varsler en storm i anmarsj. Og splitte mine bramseil! Når neste låt kommer, så hagler det med stjerner i margen. Låten Treat Us Kinder er et mesterstykke som bølger mellom klassisk og rock. Låten åpner i et rockete landskap med tung basstromme og elektrisk gitar. Kun avbrutt i overgangen mellom versene av litt deilig krydder fra strykeseksjonen, som består av Oda Holt Günther på fiolin og Sigrid Angelsen på cello. Versene domineres av Narvesens tydelige og nydelige vokal. Så kommer signaturen i det klassiske partiet med de karakteristiske bevegelsene i pianoet. Deretter starter festen med en dominerende rytmegitar, før låten igjen bølger innom det klassiske preget. Og slik fortsetter det til siste tone, bare enda mer intenst og stormende. Med tanke på det deilige riffet, så vil jeg by på min favorittreferanse, nemligen Motorpsycho. Jeg tror dette er den beste låten på hele albumet, i hvert fall hvis jeg skal regne etter antall minutter med gåsehud.

Hvis den første delen av albumet er mørk, så synes jeg den siste delen er lys. Likevel, så vil jeg si at knivseggen av en balanse jeg føler på fortsatt er en god beskrivelse. I hvert fall lyrisk. Ja, det er en beskrivelse som står seg godt helt til siste låt, som jo virker mye mer forløsende mot den lyse siden enn alle de andre låtene. Det er generelt mange ulike dynamiske momenter å feste seg ved gjennom hele albumet. I låten Adore fra den første delen, så er det tempo og lydstyrke som bølger frem og tilbake i vakre crescendoer, som står klarest frem for meg. Det er også en bølge som går gjennom låten Rules. Det er vanskelig å beskrive akkurat hva jeg hører, men det høres kanskje ut som en bølge gjennom ulike stilarter. Ved denne låten vil jeg også nevne blandingen mellom det elektroniske og fiolin, som får meg til å tenke på Ola Kvernberg, før Narvesen igjen bryter gjennom med sin signatur på pianoet. Siste del av låten er kraftfull og fyldig med herlige overliggende toner fra fiolin og pedalstål. Jauda, den har fått stjerne i margen, ja.

Med forbehold om endelig rekkefølge på låtene, så vil jeg også fremheve to låter til fra siste del. Past Of Our Lives åpner i det klassiske sporet for etterhvert å pense inn på visepop. Dette er kanskje den vakreste låten på hele albumet. Tittelsporet Letting All Light Through åpner på mystisk vis litt likt kjenningsmelodien til den gamle tv-serien X-files. Med engleaktig vokal over tung synth tilført noe utsøkt fløytekrydder, så er denne låten kanskje enda vakrere enn den foregående. Siste låt Epilouge slutter den klassike ringen som ble dannet med Prelude. «I love you, my darling, there is no way to deny it», synger Narvesen, før låten rundes av med lyden av regn og dempet piano, som figurativt vasker bort alt det mørke.

Jeg har lyst til å filosofere litt over østens dualisme og dens perspektiv på vibrasjoner. Jeg har sågar lyst til å argumentere lyrisk med saturns tilbakekomst, men innser at jeg allerede har snakket alt for mye om ting som sender meg langt ut på vidden. Uansett, jeg har spart en liten godbit som jeg ikke kan unnvære å ta med, som forbinder starten av omtalen med slutten. Men før det, så må jeg nevne produsent Håkon Brunborg Kjenstad som har hatt en finger borti det meste. Han har nok vært en av de viktigste brikkene, for å få dette puslespillet av et album til å henge sammen. Og da gjenstår det bare for meg å avslutte der jeg startet med den hellige Yogananda. For Yogananda er avbildet på omslaget til The Beatles sitt album Sgt Pepper’s Lonely Hearts Club Band. Forøvrig, en klubb jeg føler sterk tilhørighet til. Men hvorfor jeg ikke er avbildet der, men Yogananda? Det kan du sjekke ut selv, men jeg kan gi et lite hint hvis du ikke allerede skjønner sammenhengen. George Harrisons forhold til India.