Acapulco Lips – Acapulco Lips (Killroom Records)

acapulco-lips

Trioen Acapulco Lips slapp nylig sin debutskive, etter fire år med øving i ymse kjellere, og heftig konsertvirksomhet hovedsaklig på den usa’ske vestkysten. Bandet består immidlertid ikke bare av seattleites, i og med at det kun er gitarist Christopher Garland som er fra området. Bassist og vokalist, den nydelige Maria-Elena Juarez, er en vaskekte texaner, born and raised i Austin, Texas. Trommeslager Davy Berruyer kommer fra det franske vintersportstedet Grenoble, mest kjent for å ha arrangert vinter-OL i den tiden Fred Anton Maier og Ole Ellefsæter herjet.

Bandet kom sammen da Maria la ut en annonse der hun søkte etter folk som ville spille i band, siden hun var overmoden for det, og hadde en rekke låter hun ønsket å gjøre sammen med andre. Christopher svarte kjapt, siden referansene som var nevnt i denne annonsen var The Music Machine, 13th Floor Elevators, The Electric Prunes og The Ronettes, og han da skjønte at han hadde funnet sin musikalske tvilling. At Maria flyttet til nordvest var styrt av at byen hadde fostret band som The Sonics og Paul Revere & The Raiders, så vi kan trygt konstatere at dama har referansene på plass.

Tematikken i låtene kretser rundt problemene som oppstår når et par avslutter et amorøst forhold. Maria sin vri på denne svært så vanlige problemstillingen er å oppfordre den sårede part til å gå ut å danse skuffelser og irritasjon ut av hjertet, sekundært oppsøke eks’en og trampe på hans/hennes hjerte om festing, rock’n’roll og en svingom hjelper. Ikke dumme råd, tenker jeg, spesielt ikke når rådene gis akkompagnert av blodfet 60s rock’n’roll full av fuzz og vreng.

Jeg kom over Acapulco Lips da jeg hørte og så videoen over her, singelen “Awkward Waltz”, som er hovedgrunnen til at bandet er nominert i konkurransen Årets Album 2016 av den fin-fine radiokanalen KEXP i Seattle. Et deilig orgel koser med ørene våre gjennom hele låten, andektig i bakgrunnen, og gir ei fenomenal støtte til fuzzgitaren til Garland. Det er altså en av trommis Davy sine gode kompiser, Yann Cracker fra bandet Moonrite, som trakterer tangentene så lekkert. Låten åpner med et enkelt og dritstilig Sonics-aktigriff, før den går helt surfbananas, og når så Maria sin drømmeaktige vokal kommer inn er jeg solgt. Dette er garasjerock som hører hjemme på en ny Nuggets-boks, og som sender meg i det rette modus. Låten er som skapt for bandets store oppfordring; kom deg ut, ta deg en øl eller fem, og dans bort natta.

“Tonight” er nok en killer av en rakker, med klokkespill, funky rytmer og den livsviktige vrengen på gitarlyden. Doo-woop-koringa som følger førstestemmen tett gir en klar pekepinn på at de ikke kødder når de sier at The Ronettes og Phil Spector er store inspirasjonskilder. Dette er vel så mye 60s gladrock som det bandene tilbake i rockens gullalder klarte å komme opp med. Her er trommene mikset langt fram i lydbildet, og takta hamres inn i hjertene og danseføttene våre, mens gitaren ligger så langt bak at den pirrer og får meg til å rette opp ryggen på lenestolen. En dritstilig låt som skal inn på mange av mine spillelister.

Nå er jeg der at jeg liker hele skiva, ikke finner noen svake spor, men ser på dette som et helhetlig produkt som lett kan stå å surre og gå fra den første ølen sprettes til turen går ut på byen. Et album som åpner med en låt som “My Time”, med masse vreng, støy og fuzz som pakker inn en nydelig surfrocker av en melodi, og avsluttes med “No Longer”, en doo-wop’er god som noen, er et album som klarer å fange meg i den snaue halvtimen det varer. Alle låtene kretser rundt doo-wop, surf, garasjerock og soulaktig pop, og framstår variert og fint, selv om lyden preges av fuzz og vreng, effekter som gjerne gjør skiver ensformige. Den fella går ikke Acapulco Lips i.

En siste låt som må nevnes er “Hangover Blues”. Miksen av bluesriff, surfgitar og et energisk komp er forbeholdt refrengene og soloen, mens de holder det enkelt og greit i versene. Sånn blir det en heftig dynamikk av, og det er noe jeg alltid har følt at band som opererer i denne sjangeren er avhengige av. Acapulco Lips lykkes veldig bra med dette på sin debutskive.

Vurdering: I Acapulco Lips kan vi ha et nytt skudd på stammen av knakende flotte Seattle-band som viderefører arven etter The Sonics og Paul Revere. De har debutert med brask og bram og fanget oppmerksomheten min, med meloditeft, gode låter og en smittsom spilleglede. Skal du ha et tips om ei lykkepille av ei skive så er Acapulco Lips nettopp det. Bedre enn Prozac og alskens lykkepiller til sammen.

Legg igjen kommentar

Din e-post adresse blir ikke publisert