Det Norske Musikkåret 2018

Nok et fantastisk musikkår er omme. The Wilhelmsens har igjen hatt et fokus på norske utgivelser, og vi kan bare konstatere at det igjen har vært en absurd høy kvalitet på det som har kommet ut. Vi slutter ikke å la oss imponere over alle de fabelaktige artistene og bandene som dukker opp over hele landet. Alle albumene som er inne på Topp 10-lista mi har fått karakteren 6, eller, de ville ha fått det om de hadde vært omtalt. Som om ikke det er nok så er det en del 6’ere utenfor Topp 10. Da vet vi bare at det er moro å være norsk og like rock’n’roll og god musikk.

Det å sette opp lister er en hel kunst, og det skal ikke være enkelt å ende opp med den absolutte lista. Jeg har endret på mi liste sånn cirka 47 ganger, og det eneste som har vært klokkeklart hele veien er de tre som havnet på pallen. Til slutt bestemte jeg meg for at de albumene jeg har spilt mest måtte med, samt at jeg ønsket at lista skal gjenspeile den eklektiske musikksmaken jeg nå engang har. Det ble derfor viktig å ha med alt fra viser og country til hardrock og rock’n’roll. Ja, så har jeg naturligvis endt opp med hele fem nordnorske album. Litt patriotisk må man jo være. Det fine er at alle skivene definitivt er der de er pga kvaliteten på musikken.

Som sagt, musikkåret har vært heftig bra, og for å beskrive dette på en brukbar måte så har jeg plukket ut fem album i en rekke sjangre som jeg har digget og hørt en hel del på, men skiver som til slutt ikke rakk helt opp. Sjangrene er definitivt ikke hugd i stein, men er en slags indikasjon på hvor jeg vil plassere dem i det musikalske landskapet. Det faktum at bl.a. Dunbarrow, Robert Moses & the Harmony Crusaders, Howlin’ Sun, Darling West, Bendik Brænne og Hollow Hearts ikke endte opp på min Topp 10 hadde jeg nektet å tro da jeg først hørte dem. Klokkeklare Topp 10-skiver, men ikke i år. Det samme kan sies om Friendship, Mother Trudy, Erik Lukashaugen, Detroit Sound og ikke minst Neperud. Alle med vanvittig solide album denne sesongen, og alle band/artister jeg virkelig gleder meg til å følge i fortsettelsen. 

Uansett, her er min oppsummering av musikkåret 2018, og sjekk for all del ut spillelista nederst i saken. Hele 74 knakende bra norske låter fra året som snart er omme:

Årets norske album 2018

1. Kosmisk Boogie Tribe – We’re Not Here To Fuck Spiders (KBT/Rural Rebel Rock)
Årets album i Norge, noe det aldri var noe tvil om. Vi snakker om 33 minutter pur rock’n’roll-magi, åtte låter som alle er av skyhøy kvalitet, og et album som knapt nok gir meg tid til å puste. Det er et hesblesende tempo, det er riff fra himmelen, det er fest fra start til mål, og det er rock som rock skal være. Humor, baller og høy sigarføring. KBT er så tøffe at det er sjukt. Hør bare her:
I front står Thomas Brenna, vokalisten som bl.a. spiller i Lonely Kamel, og fyren som er landets barskeste vokalist. Morten Mormone herjer vilt med gitaren, dæljer ut de feteste riff, og blir suverent støttet av fyren som krydrer hans riff, Eirik Melstrøm. Som om ikke det er nok blir de kompet av de kuleste i bransjen. Vegard Strans Holthe (bass) og Mange Vannebo (trommer). Snakk om kvintett!
Har du aldri vært på konsert med dem så bør du gjøre noe med det. Fort som faen!

 

2. Ingeborg Oktober – Skjømmingsboka (Clearpass)
Jeg kjente til Ingeborgs musikk, etter å ha hørt debutalbumet fra 2014, Hjerteræk. I tillegg visste jeg at hun hadde sunget sammen med Erling Ramskjell på den flotte låten “Kanskje” fra hans nydelige album Endetisbilda (2016). Ja, så har hun vært en viktig del av Likholmen, dette musikalske kollektivet som bl.a. består av nevnte Ramskjell og svenske Stefan Sundström. Opplæringen hennes har med andre ord vært av det strøkne slaget, og med hennes låtskrivertalent og særegne stil så var det bare et tidsspørsmål før hun virkelig leverte varene. Og, steike som de ble levert med Skjømmingsboka. Det kan være skummelt med utleverende tekster, ikke minst når man går i egen dybde og gransker sjela, men måten Ingeborg har gjort dette på er av det eminente slaget. Sjelden har jeg sittet så lamslått etter å ha lyttet til et album. 

 

3. Årabrot – Who Do You Love (Pelagic Records)

Kjetil Nernes fra Haugesund har i en årrekke gitt ut tøffe og dritstilige album, men aldri har han vært i nærheten av å treffe undertegnede så innihelvete bra som med årets utgivelse, Who Do You Love. Det er mulig kona, Karin Park, har hatt en vesentlig innflytelse, og uansett så funker det på fortreffelig vis. Hva de driver med sjangermessig kan lett debatteres, for vi snakker om et sammensurium av tøffe saker som sender tankene i retning 16 Horsepower, Joy Division, Replacements, Gun Club og Sparklehorse, for så å minne om vakre saker som Walkabouts, PJ Harvey og OP8. Den største tabben jeg gjorde i år på musikkfronten var å prioritere fyll og grillfest da de spilte under årets Buktafestival, en tabbe som ble gnidd inn da jeg kom til Telegfarbukta utpå kvelden. Den tabben skal ikke gjøres flere ganger, for nå er Årabrot plassert på toppen av lista over band jeg SKAL få med meg i 2019.


4. The Good the Bad & the Zugly – Misanthropical House (GBZ/Fysisk Format)
At GBZ skulle havne utenfor pallen i 2019 hadde jeg nektet å tro 4.februar da Misanthropical House ble omtalt av undertegnede. Jeg var avhengig av skiva i månedsvis, og trampet takt, flirte, gapskrattet og storkoste meg til alle tolv låtene. Som åndsfrendene i KBT er det full fart, fest, humor og kul rock’n’roll i alle kanaler, og få om noen gjør det bedre enn GBZ. Med “Vik Bak Meg Satan” har de lagd en klassiker, og dette var låten jeg hørt flest ganger i året som snart er bak oss. Med engelsk og norsk alt ettersom det passer, vræling som sikret Ivar Nikolaisen jobben som vokalist i Kvelertak, og ikke minst et band som viderefører arven etter Gluecifer, Turboneger og Hellacopters, burde låten være obligatorisk på samtlige radiostasjoner på den vestlige halvkule som spiller rock. De gjorde en vanvittig fet konsert på Bastard i mars, der de delte scene med Rumblin’ Retards, en konsert der Ivar var mer under taket enn på scena. Jesus Kristus, for et tøft band The Good the Bad and the Zugly er!

5. Heave Blood and Die – Vol. II (Blues For the Red Sun)
Norges tøffeste doom-band, selv om de er så mye mer enn det. Ingen spiller seige riff så tøft som herrene Karl, Mads, Jonas og Kenneth, samt Frk. Marie Sofie. Ingen. Med Vol. II overgikk de debuten så det holdt, og plasserte seg øyeblikkelig på den øverste hylla i Rock-Norge. Det å si hva som har påvirket dem og hva de låter som er en vanskelig øvelse, siden det spriker så veldig. Litt Black Sabbath, av og til Joy Division, kanskje litt Kyuss innimellom, og samtidig doser av Black Flag. Samtidig så er alle de åtte låtene umiskjennelig Heave Blood and Die, og bandet har så utvilsomt funnet sitt eget sound. Live er de en “ut av kroppen”-opplevelse, og byr på sprell få andre matcher. Under Leirvaag Musikkfest lå f.eks. Mads Ystmark på bardisken og spilte gitarsoloer, Karl kom søkksvett ut blant folket og vrælte, mens Marie Sofie ser ut som den tøffeste dama i bransjen der hun står og fyrer av de kuleste melodilinjer med keyboardet sitt. Har du ikke sett HBD bør du gjøre noe med det fort som faen, for de holder på med det rock’n’roll bør være. Fest og moro.

6. The Northern Belle – Blinding Blue Neon (Vestkyst Records)
Tromsø-jenta Stine Andreassen var aktiv i 2018, som en viktig ingrediens i flotte Silver Lining og med sitt alter ego The Northern Belle. Blinding Blue Neon er oppfølgeren til det selvtitulerte debutalbumet, og minst to knepp opp på “Herregud, for ei skive”-skalaen. Bandet Stine har i ryggen er av det ekstremt dyktige slaget, låtene er strøkne, og måten pop og americana blandes er så kløktig og bra gjort at det er til å få fnatt av. Med pop-perler som “You’re Gonna Leave” og “Pink Skies” skal det jo være umulig å komme opp med countryinfiserte knallerter som “Never Seen You So Clear” og “Record Player Still on”. Og det på samme utgivelse. Vi har nok bare sett begynnelsen av en rekke herlige utgivelser signert The Northern Belle. De hadde en turnérunde i høst, og det faktum at de besøkte vesle Pila Pub på Skaland, ytterst på Senja, forteller oss at dette er et band som elsker å spille for folk i hele landet. At de leverte med hud og hår og skapte årets fineste stemning i Berg kommune var som det skulle være.

7. Orango – Evergreens (Division Records)
Denne hardtslående trioen med base i Oslo selger mer skiver og er langt mer populære i det store utland enn de er her hjemme, noe som er særdeles mystisk med tanke på at de har alle seks føtter solid plantet i den amerikanske 70s rock-sjangeren som er høyt elsket i Norge. De kjører på med tunge riff, små-funky komp og en vokalist som mener alvor denne gang óg, samtidig som de vier hele side B på vinylen til en mastodont av et tittelspor. Lar du deg ikke rive med av det de serverer på Evergreens så er du sannsynligvis ikke så stor fan av band som Led Zeppelin, Free, Lynyrd Skynyrd eller Deep Purple. Liker du derimot hardrock så er du dømt til å digge årets Orango-skive. De er et hardtarbeidende band som spiller land og strand, i inn- og utland, og sjansen er stor for at de vil bli å se på ei scene nær deg om ikke altfor lenge. Da drar du på konsert, hvis du ikke er en kjempekjedelig dustemikkel. Jeg vet at ihvertfall jeg blir å se foran scena om de legger turen nordover. Til Tromsø, f.eks, for jeg kjenner at jeg MÅ få sett dem snart.

8. Sunshine Reverberation – Hive Mind (Westergaard Records)
Er det noen her i landet som spiller kulere psych-rock enn Sunshine Reverberation? Jeg er ikke brennsikker, men har mine tvil. Kvartetten har i løpet av de siste par årene tvunget seg inn blant eliten av kule band som lar seg inspirere av 60s rock, krautrock og psykedeliske toner. De pøser på med vreng, ekko og fuzz, hamrer ut ellevilt kjappe komp, og har alltid en dritstilig melodi i bunnen av sine låter. Jeg så de første gang for rundt regnet tre år siden, og selv om de var tøffe allerede den gang, så har de tatt sjumilssteg i riktig retning med sine to fullengdere. Etter ei lita vareopptelling her om dagen så kom jeg fram til at jeg har sett dem ti ganger på to år, og det er ikke en eneste gang for mye. Med rett lydmann og i rette setting så er det få band som skaper bedre godstemning enn Karl Erik, Erik Sigurd, Jon Andre og Roger. Har du ikke hørt om Sunshine Reverberation, sier du? Da gjør du noe med det. F.eks. nå. 

 

9. Bård & Børre Band – Dog Nærmare Mi Grav (Daniel Engen Productions)
Bård & Børre Band består selvsagt av Bård (Halsne) og Børre (Brattland), og ikke like selvsagt Kenneth Andersen. Som navnet mer enn antyder er ikke dette verdens mest seriøse band, og de har definitivt ikke tatt mål av å erobre verden. Det betyr ikke at dette ikke er seriøst kul og suveren musikk, for det er det virkelig. Bård burde være kjent for folk som liker Helldorado, da han var med i originalbesetningen, mens Børre er kjent som General Forsamling. Kenneth er bare en dritgod trommis, og sammen er trioen uhyggelig dyktig til det de driver med. Skramlerock med tunge, tunge innslag av subtil humor er det vi får, og ingen i Musikk-Norge er i nærheten av å gjøre det disse karene driver på med. Jeg må spille de to albumene og to EP’ene de har gitt ut jevnt og trutt, og hver bidige gang blir jeg lett og fin i kroppen og den indre stemningen topp. I mai var jeg så heldig å få sett dem live, og det var en opplevelse av de sjeldne. Jeg flirte og storkoste meg gjennom det timeslange settet, samtidig som det var noe av det tøffeste jeg opplevde på musikkfronten i 2018.

10. Elias Jung – Wasteland (Great North Records)
Stian Grønbech er gitarist i det fabelaktige bandet The Late Great, som styres med stødig hånd av Tor Thomassen. Men, i sin egen bandkonstellasjon, Elias Jung, kommer han virkelig til sin rett. Som låtskriver står han veldig høyt i kurs hos undertegnede, og som vokalist er han rett og slett glimrende. Tor er med som gjesteartist på Wasteland, og det samme er Line Saus. Om du vil høre en barsk og nydelig duett som gjør inntrykk, så sjekker du ut “Tell Me One More Time”. Synes du ikke at det er en herlig låt så blir jeg virkelig overrasket. Sjangermessig plasserer jeg nok Elias Jung i det ulne Heartland-landskapet, men de som kaller dette americana eller rett og slett rock vil ikke se noen pekefinger fra meg. At Wasteland ikke er snappet opp av flere blogger, aviser og musikksider sør for Polarsirkelen synes jeg er meget merkelig, for dette er et album som jeg er sikker på at mange vil sette stor pris på.

 

Fem Farlig Fabelaktige Fonogram – Hardrock
Lonely Kamel – Death’s-Head Hawkmoth
Dunbarrow – Dunbarrow II

Mother Trudy – Mother Trudy
Friendship – Ain’t No Shame
Black Debbath – Norsk Barsk Metall

Fem Farlig Fjonge Fonogram – Indie/Alt.rock
Vöödöö – Ashes
Panda Panda – Tulips
Skambankt – Horisonten Brenner
Hjerteslag – Nattseileren
Hilma Nikolaisen – Mjusic

Fem Farlig Flotte Fonogram – Elektronika, Noise, Art Rock
The Slaughter Slits – 6agged, 6aped & 6angraped
Mokri – Total Love
The Age of Colored Lizards – Daydreamer
Aleksander Kostopoulos – Faleo
Moon Relay – IMI

Fem Farlig Fine Fonogram – Rock
The Crates – White Trash Morning
Halden Electric – Have You No Shame?
Mighty Magnolias – Unknown Skyline
Norsk Råkk – Helgardert
Pulsator – 9

Fem Fantastisk Fabelaktige Fonogram – Hardcore/Punk
Counter Cønt Movement – Red Headed Sluts
The Dogs – The Grief Manual
NAG – Nagged to Death
Barren Womb – Old Money/New Lows
U-FOES – Whiteout

Fem Fantastisk Fjonge Fonogram – Viser/Viserock
Erik Lukashaugen – Vi Eier Skogene
Vidar Vang – 9 Viser
Tom Roger Aadland – Songfugl
Verdsmannen Thorbjørnsen – Elden Inni
Tove Bøygard – Jord

Fem Fantastisk Flotte Fonogram – Americana
Silver Lining – Heart and Mind Alike
Hollow Hearts – Annabelle
Amund Maarud & Lucky Lips – Perfect Stranger

Robert Moses & the Harmony Crusaders – Plutonic Friends
Borgar Storebråten – Road to Revelation

Fem Fantastisk Fine Fonogram – Garasjerock
Neperud – Follow the Trash
Detroit Sound – Killers and Door Fillers
Howlin’ Sun – Howlin’ Sun
Death By Unga Bunga – So Far So Good So Cool
Short Skirts – Flower Junkies

Fem Feiende Fjonge Fonogram – Pop
The Violent Years – I Blame You and You Blame Me
Février – Of White Mice and Pink Pelicans
Alexander Pettersen – The Letter
Caddy – Ten Times Four
Closing Eyes – Soft Years

Fem Feiende Flotte Fonogram – Country
Malin Pettersen – References Pt. 1
Darling West – While I Was Asleep
Roger Græsberg & Foreningen – Trøst
Johan Berggren – For Now I’m Good Right Here
Country Heroes – Honky Tonk Tears

Fem Feiende Fine Fonogram – Jazz
Amgala Temple – Invisible Airships
Hedvig Mollestad Trio – Smells Funny
Geir Sundstøl – Brødløs
Needlepoint – The Diary of Robert Reverie
Kristoffer Lo – Trondheimsreisen

Fem Feiende Fabelaktige Fonogram – Metall
Tempel – Tempel
Attan – End Of
Veislakt – Sandnes Undergrunn Circus & Kabaret
Emanuel Desperados – Emanuel Desperados
Ondt Blod – Natur

Fem Fyrer, Fem Fine Fonogram – Singer/Songwriter
Bendik Brænne – Bendictionary
Einar Flaa – Silent String
Johnny Red – Of Love and Death
Anders Dahlberg – Street Serenade
Vidar Vang – 8530 Bjerkvik

Bluesalbumet du MÅ ha:
Geir Bertheussen Blues Express – Southside

Årets Beste Konsertopplevelser

  1. Leivaag Musikkfest, Gryllefjord (27.-28.juli)
    Hollow Hearts, Simon Joyner, Heave Blood & Die, Erlend Julian, JABBA og The Modern Times gjorde årets musikkfest i Gryllefjord til nok en «ut av kroppen»-opplevelse. Gleder meg allerede til siste helga i juli, for da skal undertegnede og Lars Torbjørn Stenholt gjøre vårt ytterste for å gjenskape den usaklig fine feststemningen. Som vanlig meldes det allerede nå sol og 30 grader.
  2. Arnemoen Gard, Ringebu (31.mai-3.juni)
    Roger Græsberg & Foreningen, Sarah Shook & the Disarmers, Franska Trion, Johan Airijoki & Malmfältens Rockklubb, Bård & Børre Band og Helldorado gjorde den solfylte helga til en rock’n’roll-fest som ble enda bedre enn arrangør og helt Per Ove Hagestuen kunne drømme om. I 2019 bør folk kjenne sin besøkelsestid, for et par deilige kvelder var Ringebu plassen å være i Norge. Sjekk ut programmet for 2019!
  3. Helldorado – Blårock, Tromsø (17.august)
    Helldorado toppet den vanvittig fine konserten de gjorde på Arnemoen Gard, og fyrte på alle sylindre og vel så det. At de endelig kommer til Buktafestivalen gjør neste års festival til høydepunktet i 2019. De gjorde sine egne låter bedre enn noensinne, og disket opp med coverlåter fra himmelen, som Funnel of Love (Wanda Jackson), Night of the Vampire (Roky Erickson) og You’re Gonna Miss Me (13th Floor Elevators).
  4. Buktafestivalen, Tromsø (19.-21.juli)
    Verdens fineste festival leverte igjen. Selvsagt. I tillegg til å være et samlingssted for de fineste folka, så spilles det kul rock’n’roll på tre scener, samt på HT i sentrum. Årets musikalske høydepunkt var Thåstrøm, Kosmisk Boogie Tribe, Gluecifer, Backstreet Girls og Hellacopters. De som tenker ta turen nordover til neste år kan slutte å tenke. Bare bestill flybilletter og hotell, for 2019 blir heftig.
  5. Ingeborg Oktober – Bastard, Tromsø (13.desember)
    En nydelig konsert, med ei opplagt Ingeborg sammen med dyktige Markus Wisth Edvardsen i bakgrunnen med ymse instrumenter. Et trettitalls tilhørere var bergtatt i en liten time, og samtlige lot seg bevege av hennes sterke tekster og flotte vesen. En konsert å skrive hjem om, og ei dame jeg ikke kan få anbefalt nok.

Legg igjen kommentar

Din e-post adresse blir ikke publisert