Il Brutto – Grace (Utmark)

Il BRUTTO Bandpicture - foto-Gunnar Johnsen (Small)

“Il Brutto spiller opp til dans med en salig blanding kruttrøyk og bølgeskulp. Surf møter western og rock ‘n’ roll i skjønn forening, ledet an av en energisk og hofte-vrikkende gullstrupe med en stemme så sterk og klar at du absolutt bør la brillene bli igjen hjemme.
Og med scenetilværelse og sensualitet en ung Presley verdig, bør du kanskje også tenke på å la dama bli igjen på samme sted.
Du vil høre barytongitar druknet i romklang, trommer som hestesko mot brostein og en bass så tung og hard at man skulle tro du skylte den penger…
Du vil kjenne prærievinden rive deg i håret, mens bølgene skyller over dine føtter… du vil hypnotiseres av trommene og danse vilt og hemningsløst som en innfødt, du vil bli tygget opp, spyttet ut og komme tilbake etter mer”.

Dette er Il Brutto’s egen beskrivelse av seg selv og musikken de spiller, og etter å ha kjent til de óg hørt musikken en god stund, er det bare å slå fast at dette er en temmelig korrekt beskrivelse. Dette visuelle og helvetes energiske bandet bestående av Thomas ”Snake Eyes” Høgda (gitar), Vedran ”Happy-Go-Lucky” Mandic (bass), Eirik ”Lefty” Lindgård Jenssen (trommer) og Glenn ”Hannibal” Luijbregts (sang), er en ekstremt vellykket blanding av det meste som er tøft. Eller alt, for å være litt mer presis. Første gangen jeg hørte denne gjengen, la sveisen seg glatt og farlig bakover helt av seg selv. Jeg kjente umiddelbart en rykende seksløper på hver hofte… og svetten, den kom fort til syne under hatten. Jeg ble helt “Clinter’n”, ass… Let me tell you.

Jeg var jo så heldig at jeg fikk oppleve vokalist “Hannibal” som “Fløtarguten” tidligere denne sommeren (som vi også har omtalt herpå), og der fikk jeg oppleve mannens stemmeprakt og scenepersona. Snakk om rocker! Mannen rocka selv med klær fra attenhundreogdentid mens han sang musikaliserte historier om fløting, noe som i utgangspunktet er temmelig usannsynlig å få til.
Gitarist “Snake Eyes” har vi også omtalt tidligere, da med hans andre band, Death Roll. Denne gangen bruker han altså øksa i Il Brutto, og her høres han ut som en klapperslange med mord i blikket. Det er full gallop over strengene, det er klang og ren feberhypnose. Det er demonoer og halvnakne damer fra de beste spagettiwesternfilmene fra 50 og 60-tallet.
Kompet, er så tøft og intenst at dansefoten er på tur ut på platten – lenge før du rekker å si “Yeehaw” eller bestille en ny dobbel whisky (eller tequila), og hele sulamitten satt sammen lokker frem bilder av både prærie, ørken, saloon gulv og hvite strender der bølgene slår inn med full kraft. Snakk om svartkrutt og full fest!

Denne helt heidundrende svette og dødstøffe singelen er bare en bitteliten forsmak på hva som er i vente… neste helg, lørdag 10 september. Det lukter svidd, det lukter både Johnny Cash og Ennio Morricone, og det oser Il Brutto!!

Vurdering: 9.5/10

 

Legg igjen kommentar

Din e-post adresse blir ikke publisert