Jam-Trilogien Fullført?

Black Moon Circle – Flowing Into the 3rd Dimension (Crispin Glover Records)

Jeg har brukt deler av den siste uka til å filosofere litt rundt livets viderverdigheter, en øvelse som normalt krever ro og stillhet. Det er det nok av her på en av verdens utkantposter, med Nord-Atlanteren rett utenfor stuevinduet, og kun en håndfull mennesker å forholde seg til. Så, når jeg har tenkt og grublet har det vært som et resultat av at Black Moon Circle sitt nyeste jam-album har ligget på platetallerkenen. Spacerock, psykedeliske toner, og låter som varer i bortimot halvtimen er ikke det jeg hører mest på, men når disse karene gjør det på sitt særegne vis er jeg helt med. Kanskje litt for mye med? Uansett, jeg har måtte ta meg i å sette skiva på på nytt, fordi jeg har glemt å “lytte” på det viset jeg må for å kunne skrive noen ord om musikken.

Black Moon Circle er et av mange kule band vi oppdaget etter at vi begynte med bloggen vår, og Ole Morten har allerede omtalt de to forrige albumene, Sea of Clouds og The Studio Jams Vol. II, forgjengeren til skiva jeg sitter med i labbene nå. Bandet er et av mange usaklig kule band på krem-labelen Crispin Glover Records, og det kommer neppe som noen overraskelse at de da holder hus i Trondheim. Vi snakker om et over gjennomsnittet produktivt band, som siden 2014 har sluppet tre studioalbum, en split-EP, en split-singel, og altså tre studiojam-skiver. 

De startet opp i 2012 som en trio med Vemund Engan på gitar og sang, Øyvin Engan på bass og sang, og trommis og perkusjonist Per Andreas Gulbrandsen. I startfasen reiste de rundt med sin psykedeliske jam og tok spillejobber der de fikk det, primært i Trondheim, Oslo og København, og det ble ikke skikkelig fart på sakene før de i Køben møtte Scott Heller (Dr Space, mannen bak Space Rock Production, Øresund Space Collective) og startet et samarbeid med mannen og hans analoge synther. 

Flowing Into the 3rd Dimension kan på alle mulige vis ses på som The Studio Jams Vol III, men om det blir den siste skiva i en jam-trilogi er jeg ikke så sikker på. I tillegg til de fire herrene over her, så fant som vanlig Snah veien til Nautilus Studio. Snah (Hans Magnus Ryan fra Motorpsycho, for de som ikke måtte kjenne til ham) har ved flere anledninger jammet med karene, og bidrar her med sin gitar på “Waves”. Som vanlig har de fått Simon Woldmo Gullikstad til å sette opp sine psykedeliske lys i studio under opptakene, opptak som har vært styrt av Magnus Kofoed, Trondheims egen studio-general. Magnus har dessuten mastret herligheten hos Brygga Mastering, mens Øyvin selv har stått for mixinga.Bildene på coveret er tatt av Eivind Fagerheim Stuevold, mens Svein Arne Aspås har satt dem sammen. At de har fått støtte til prosjektet fra Trondheim kommune er dritstilig, og vitner om en kommune som er styrt av folk som setter pris på kultur.

“Barnard’s Loop” er en låttittel som ikke skryter på seg noe den ikke kan levere. Vemund sin gitar åpner ballet, dystert og fett, med mørke toner og reverberation. Det er selvsagt fuzz å spore her, noen av tonene blir skakke og lørvete, og etter halvannet minutt vil Øyvin være med med sine enda mørkere toner. Ikke lenge etterpå stifter vi bekjentskap med “kjennetegnet” til Per – symbalene. Slik småkoser de seg i tre minutter til, ispedd noen tammer og et slag på skarpen nå og da. Når det så er tid for Keller og hans synther er vi over i det som framstår som en strukturert låt, det svinger seigt og stilfullt, og man kan altså havne i det filosofiske hjørnet av mindre. Riffet som ligger i bakgrunnen fungerer selvsag som en loop, det samme gjør lydene til Keller, mens Øyvin og Per bare maler på. I løpet av 23:28 er vi innom en rekke temaer og partier som sender tankene i alle mulige retninger. Baby Woodrose på sitt mest syrete, The Dolly Rocker Movement på sitt minst stramme, og bysbarna i Motorpsycho når de bare pøser på. Vemun herjer vilt mellom ti og femten minutter, og da må kompkompisene virkelig jobbe på for å henge med. Deretter inntar Keller en slags hovedrolle, og låten flyter ut i alle retninger. At jeg har hørt låten fem-seks ganger nå, betyr at jeg har hørt på låten i bortimot tre timer. Og fortsatt er jeg ikke ferdig med den. På langt nær.

B-siden består av “Waves”, og som jeg allerede har nevnt er Snah med å jamme her. Det betyr selvsagt et gitarøs av minst tre dimensjoner. Låten er dessuten noe kjappere, Per hamrer godt fra seg, og basslinjene er avanserte som om det skulle være frijazz vi snakker om. Keller bidrar her óg, og fra rundt 13:30 og utover som hovedrolleinnehaver i det som er skivas syrehøydepunkt, med rolig bassing og organiske tangentlyder. Som dere skjønner så er det ikke noe vokal å spore her, som seg hør og bør når syrerockere jammer for harde livet, men underlig nok så savner jeg ikke lyden av stemmer. “Waves” kommer mot meg i bølger, og melodien flyter avgårde i hele 26:16. Hvem som står for de ulike gitarsoloene vet jeg ikke, men det er definitivt to gitarer å spore her, den ene riffer for harde livet, hardt og brutalt, mens den andre lirer av seg endeløse melodilinje. Boksene som brukes er kjente og sprer velvære ut av høyttalerne. Vreng, fuzz og wawa, brukt av to ufattelig dyktige gitarister som spiller på hele sitt register, er for meg høydepunktet på skiva. Så, skal du plukke fra låten så anbefaler jeg virkelig at du sjekker ut de første 10-12 minuttene.

The Studio Jams Vol I-III har vært en artig og interessant reise med Black Moon Circle, og virkelig noe som hører hjemme i platesamlinga. At Crispin Clover Records har presset Flowing Into the 3rd Dimensjon på en klar mix mellom blå og svart vinyl gjør den lekker å se på, og det at produksjonen er strøken gjør den deilig å lytte til. Nå ser vi i The Wilhelmsens virkelig fram til et nytt studioalbum, et som er litt mer låtbasert, og et vi får høre Vemund og Øyvin synge på. Så tar vi gjerne en jam-trilogi eller to til etter det.

 

Om forfatter

Relaterte artikler

Legg igjen kommentar

Din e-post adresse blir ikke publisert