Musikkåret 2017, EP’er – Norge

Om det var vanskelig å drive med rangering av internasjonale album, så er jobben med de norske utgivelsene bortimot umulig. Hovedsaklig fordi jeg har brukt så vanvittig mye tid på de enkelte skivene, og fordi jeg synes det er litt håpløst å sette opp Tove Bøygaards Blåe Drag mot Spidergawd IV, eller sammenligne EIDEs popskive Grand Design med tromsøbandet LÜT. Jeg har derfor landet på at jeg vil presentere de ti skivene som har gitt meg mest i år, uavhengig av sjanger, og så liste opp album i de ulike sjangrene som jeg mener er kruttsterke og et must for platekjøpere. I tillegg har jeg hørt på så vanvittig mange EP’er i år, i og med at vi får tilsendt et par i uka, at jeg vil liste opp en Topp 20-liste. Det samme gjelder for singler. Med så mange konserter på samvittigheten føler jeg meg dessuten programforpliktet til å nevne de bandene som har imponert meg mest fra scena i 2017. Så, varm opp gløggen, finn godstolen, og gjør deg klar til ei skikkelig langlesing, for her skal Musikk-Norge under lupen. Nå: De tjue beste EP’ene.

Det er så mange fete, flinke, stilige og heftige band og artister i Norge som knapt nok er kjent utenfor nabolaget sitt. At svært mange av disse er dyktige i studio og har gitt ut EP’er i fysisk format var jeg ikke klar over før jeg og brodern begynte å fordype oss i norsk musikk. Et år består bare av 365 dager, og døgnet av 24 timer, så naturligvis har jeg ikke rukket over så fryktelig mye mer enn en brøkdel av det som sendes vår vei. Vi har vært nødt til å beklage til fine musikere at vi dessverre ikke rekker å høre på musikken de har lagd, og selvsagt ikke kan skrive omtaler av det de har strevd og jobbet med. Ikke kult i det hele tatt, men sånn er det.

Noen EP’er har jeg derimot tatt meg tid til å lytte til, noen har jeg satt stor pris på, og de har dermed blitt en del av mitt soundtrack for 2017. De aller fleste av disse artistene og bandene vil komme ut med fullengdere i 2018, og albumdebutere. Det gleder The Wilhelmsens seg masse til.

Årets EP’er:

20. It Might Get Loud  – Warning (It’s Loud)
Indierock fra Kirkenes, basert i Trondheim, og med ballene og gutsen som kreves for å komme seg videre i rock’n’roll-sirkuset. Warning består av tre låter, som er å regne for en aldri så liten aperitiff på det som skal komme. Frontmann Terje Dahlberg har sammen med sine tre kumpaner hørt mye på engelsk rock fra etter tusenårsskiftet, noe som gjenspeiler seg i musikken. Poppa rock, masse taktskifter, og nynnbare tekster. 

19. A Good Hiding – Come Get Some (A Good Hiding)
Oslo/Bærum-kvartett som ga ut sin andre 10″ i mars. De fire karene har sine klare referanser til 70-tallets hardrock og prog, og er ikke fremmed for å fylle låtene sine med riff. Det aner meg at A Good Hiding er i bransjen fordi de liker å komme sammen på et loft eller i en kjeller for å spille sammen. Fire låter som går unna er det de har å komme med, og de har definitivt speedet opp tempo siden forrige EP (2012).

18. Underwing – Kaela Upsweep (Underwing)
Grunge fra Arendal. Kan det være noe? Joda, tungt påvirket av Alice In Chains kjører kvartetten på med fem låter som er alt annet enn kjedelig. At det er spor av Black Sabbath her gjør absolutt ingenting. Melodiøst og hardt, og tidvis med et solid nikk til 80-tallets metall, er det allikevel 90-tallets Seattle-scene som blir den mest presise referansen. 

17. You Could Be a Cop – s/t (Lilla Himmel)
Musikken til denne trioen med base i Trondheim er ikke det jeg lytter mest til. Indie, emo og slowcore er merkelapper de har fått, uten at det betyr så fryktelig mye. Vokalist Nathalie er engelsk, synger som en engel og er særdeles viktig for lydbildet til bandet. Jeg får Lemonheads-vibber innimellom, og tenker naturlig nok litt på Mazzy Star. Fire låter på atten minutter som er mer enn lovende.

16. Captain Kill – Born In Heavy (Heksekunst Productions)
Hardrock, prog, rock’n’roll, fett. Trio fra Hønefoss som låter funky, tight og coolere enn cool. At “ingen” kjenner til dem er skandaløst, og det er det egentlig bare en ting å gjøre med. Sjekk dem ut, spill skiva i Spotify, og finn ut at dette er bra saker. Selv fikk jeg låten “Monsters” kjapt under huden, en låt som lett får meg til å tenke på Motorpsycho.

15. Deathroll – Misery (IndigoBoom)
Tore Magnus Sørum og hans Deathroll er virkelig Norges svar på Motorhead, noe jeg tror de setter stor pris på å høre. Fjorårets utgivelse, Rolling With Death, ble en liten hit her i kåken på Senja, og de fire låtene som utgjør Misery står ikke tilbake for det materialet. Denne gjengen hadde virkelig fortjent noen større festivaljobber til sommeren, spesielt på festivaler som satser på den bredbeinte rock’n’rollen.

14. Mother Trudy – Robot People (Division Records)
Tungt og fett av svorsker. Mother Trudy har levert en mer enn lovende EP som bør være interessant å sjekke ut for alle som liker å riste på skallen når dere hører på rock’n’roll, og som synes at Sabbath, Maiden, Soundgarden og scandirock er kult. Riffet på åpningslåta er alene grunn nok til å bite seg fast i tapetet og bli hengende der.

13. Romskip – Ting Betyr Ingenting (PNL Music)
Bergensere som jeg har usedvanlig stor tro på inn mot 2018. Dessverre er det bare to låter på Ting Betyr Ingenting, men til gjengjeld er “Siste Sjansen” og “Lei” så fete at de bare måtte inn på lista mi. Hvis ikke disse får meg til å gå bananas når debutalbumet kommer så skal jeg gå til Finnsnes på jobb hver dag ut året (65 km). Så, nå har de bare med å levere, eller vente til midten av desember med å slippe skiva.

12. Kings of the Valley – s/t (Brygga Records)
Kings of the Valley har ingen planer om verdensherredømme, heldigvis, men konsentrerer seg i disse dager om å fullføre sin første fullengder. Akkurat det gleder vi oss veldig til, og så kan det jo tenkes at vi får se dem på ei scene her oppe, nord for Polarsirkelen. De tenker ihvertfall spille en del konserter framover, kose seg med musikk, og forhåpentligvis lage enda mer kul rock. Bandets tre første låter lover for en knakende fin framtid.

11. Jolly Cobra – Chromium Hawk (Jolly Cobra)
En innholdsrik og særdeles sprek EP, bestående av seks låter som klokker inn på en halv time. Seig, fet rock’n’roll som er som balsam for en sjel vokst opp med Sabbath, Purple, Zeppelin og Thin Lizzy. Oslo-kvintetten opererer i samme landskap som bysbarna Thulsa Doom og Brut Boogaloo, og er sånn cirka like tøffe når det kommer til attityd og traktering av instrumenter. Uansett er det alltid herlig å finne et nytt band man bare må følge med på.

10. Henry Chinaski & The Weak – A Spirit of Bold Curiosity For the Adventure Ahead (Pisco Records)
Fire aldeles nydelige låter spilt av fire oslokarer som befinner seg et sted mellom garasjerock og americana, og kan minne om legendariske indierockere som Guided By Voices og Pavement. Dette er uansett så stilig at både jeg og brodern har programmert brannalarmen sånn at den starter å hyle i det øyeblikk debutalbumet er klart. Det håper jeg skjer kjapt!

9. Bård & Børre Band – Dæ Står Te Livs (Safe & Sound Recordings)
Skakt og deilig fra Jæren. Som vanlig, må jeg tilføye. Det er ikke så mye mer å si enn at herligheten starter straks vinkorka har kommet opp. Fire knallerter som må avspilles jevnt og trutt. Morsommere og mer særegent band skal du lete lenge etter. The Wilhelmsens elsker Bård & Børre Band!

8. Vi Gruer Oss – Refleksjona Over Temo (Crispin Glover Records)
Punk/hardcore fra Trondheim. Energisk, artig og beintøft. 11 låter på 17 minutter sier litt om hva dette går ut på, mens låttitler som “Staten og Snuten”, “Knus Alt” og “Dropp Sjekkheftet” sier resten. 38 sekunder lange “Fortar” er favoritten, og den er ikke et sekund for kort. Faen, jeg elsker punkrock som dette!

7. Barren Womb – Crown Control (All Good Clean Records)
Narvik + Finland = sant så det holder. Duoen kjører på med banjo og trommer, med ymse gitarer her og der, og jeg utropte dem til Norges 16 Horsepower i ren eufori da de ble omtalt tidligere i år. Live er de fabelaktige, og med ny skive rett rundt hjørnet er det bare å spenne seg fast i spenning i påvente av ny, heftig rock. Har du ikke sett dem på ei scene bør du gjøre noe med det. Fort. Her får du fem sylfete låter på drøye tjue minutter.

6. Silver Lining – I’ll Be Waiting For You (In the Grey) (Vestkyst Records)
Deilig country som er så innihelvete bra at jeg nektet å tro at dette bandet er norsk første gang jeg hørte dem. Men, ta to deler Rattlers og to deler The Northern Belle og du ender opp med denne fabelaktige kvartetten. Sjekk ut låten “Grey” om du ikke har hørt den, og bli en av mer enn en million som allerede har gjort det. Silver Lining blir garantert å slå gjennom i 2018, så det er like greit å bli med på reisen fra start.

5. Camilla Rosenlund – Fortune Of Memories (Revir)
Brodern blir euforisk av musikk ganske så kjapt og ofte, en meget god egenskap om jeg må få si det, men da han drev og styrte med Fortune Of Memories tok det helt av. Han ringte, maste og spurte om jeg hadde fått sjekket ut dama, helt til jeg ikke så noen vei utenom. Jeg sjekket ut de fire låtene, og var solgt. Duetten hun gjør med Oliver Hohlbrugger, “Empty Seat”, er så vakker at det gjør vondt. Resten av låtene er bare knallbra.

4. Rick Ashtray – INC. (Jansen Plateproduksjon)
70s rock, Kiss, Big Star, Blue Öyster Cult og alt som er stilig med tiåret som krevde sleng i buksene, langt hår og kløtsjer svære som fjell. Dette tiåret har Rick Ashtray transformert til fire deilige, deilige låter som er som skapt for meg i 2017. Dette er sjukt bra, og det at vi ikke snakker om årets klart beste EP sier alt om det sjukt fine musikkåret vi har bak oss, og hvor steike vilt det gror i norsk rock.

3. Quarter Wolf – Back To Sykkylven (Quarter Wolf)
The Wilhelmsens elsker denne duoen som består av bein, blod, muskler hår, hud og pur energi. Jon Spencer Blues Explosion møter Elvis Presley møter Hound Dog Taylor. Tittelsporet er tøffere en ram heimbrent, “Let’s Get Funky” er årets feteste coverlåt (Hound Dog), og “Shut the Fuck Up and Play” en sylfet avrunding og oppfordring. Nå sitter jeg bare og tvinner tomler og venter på oppfølgeren til An Orgy Of Shocking Violence, bandets debutalbum fra 2013. Fem år holder!

2. Acres Wild – Mona (Minitravolta)
Acres Wild har med Mona sluppet en EP som kommer til å snurre jevnt og trutt på verandaen i sommer, og bør bli et norsk powerpopband å regne med i årene som kommer. Gode låtskrivere, meget dyktige instrumentalister, og en gjeng som vet å låne fra de rette artistene og bandene, er noe å glede seg over. Jeg er i hvertfall en som gleder meg veldig til fortsettelsen. Bravo, karer! Det skrev jeg tidligere i år, og står inne for hvert eneste ord. Pluss litt til. Teenage Fanclub, The Shins og Beach Boys er solide referanser, og de stemmer på en prikk.

1. Heave Blood & Die – Part I: Daggers (Blues For the Red Sun)

Hah! Årets feteste EP kommer straight outta Tromsø, og er spilt inn av fem utrolig kule, dyktige og ambisiøse musikere, med god hjelp av det lokale produsentgeniet Ariel Joshua Sivertsen. Han har tilført en ørliten dose pop til doom/stonerrocken, og resultatet har blitt av det ubeskrivelig kule og fete slaget. Åpningssporet “Countercult” er så skummelt tøft at det burde vært aldersgrense på skiva, “Brigade” omtalte jeg tidligere i år og slengte på en 6’er, “LXXX” låter så fett at jeg tar meg i å glise som en evneveik når den spilles av på fullt volum, mens “Wealth Is Nothing” er årets sinnatagg med vokal som nærmest spyttes ut. Nå gleder jeg meg bare så djevelsk til bandets andre album slippes i januar, ei skive jeg selvsagt har forhåndsbestilt, og som ifølge direktøren i Blues For the Red Sun kommer til å bli lekker. Låtene på Part I: Daggers er inkludert på skiva, og det er jeg utrolig fornøyd med.

Legg igjen kommentar

Din e-post adresse blir ikke publisert