Norge Rundt (2/2017)

Nye, norske knallalbum vil ingen ende ta. Det bare pøses ut kul, tøff, vakker og energisk musikk av skyhøy kvalitet i et så høyt tempo at det er en hel jobb å henge sånn høvelig med. I runde to rundt om i landet tar vi for oss hardcore/pønk, progrock, synthpop, 70s hardrock og sylfet jazz. Med andre ord, det leveres på alle bauger og kanter. Rent geografisk skal vi innom Kristiansand, Oslo, Bergen (og Island) og Trondheim (x2). Finner du ikke noe du liker her så er det en viss fare for at du ikke liker rock, men det gjør du jo. Som vanlig anbefaler vi disse skivene på det varmeste.

Arabs In Aspic – Syndenes Magi (Apollon Records)

Trønderne i Arabs In Aspics er en rutinert gjeng som mer eller mindre har holdt det gående siden 1997, to år etter Tommy Ingebrigtsens sjokkerende og artige hopp-gull i Thunder Bay. Tommy og gitarist/vokalist Jostein Smeby startet rett og slett bandet fordi de begge digget Black Sabbath så innihelvete mye, og spilte sammen noen år inn i det nye årtusenet. I 2006 kom Jostein sammen med Eskil Nyhus (trommer), Stig Kvam-Jørgensen (keys, vokal) og Erik Paulsen (bass, vokal), og denne gjengen slipper nå sitt fjerde album. Etter utgivelser på Crispin Glover Records er det nå det bergenske flaggskipet Apollon Records som skal sørge for at disse tunge progrockerne kommer ut til folket, og i og med at skiva allerede må trykkes opp i nye eks er det mye som tyder på at der er i ferd med å lykkes. Syndenes Magi består av tre låter; tittelsporet, “Mørket 2” og “Mørket 3”. De er mer prog enn noensinne, samtidig som rockelementene er til stede hele veien. Alessandro Elide (perk) og Halvor Viken Holand er gjestemusikanter, og spesielt på tittelsporet er de til stede og bidrar til en elegant og fet intro. Smeby er en særdeles begavet gitarist, som nok har studert 70-tallets gitarhelter intenst, og synger som en norsk Ozzy. Jeg har en jobb å gjøre med å lytte meg opp på resten av diskografien, og det er det fare for at du óg må gjøre om du sjekker ut denne kule skiva. Det heftige coveret er det Julia Proszowska Lund som står for, skiva er spilt inn av Smeby og resten av bandet i Børse Studio i Trondheim, og så mastret av Bjørn Engelmann i Cuttingroom, Stockholm.
Beste låter: Syndenes Magi, Mørket 2, Mørket 3

 

Korrupt – Preachers and Creatures (Fysisk Format)

Norsk hardcore og pønk lever i beste velgående, og det popper opp nye og knallstilige band til stadighet. Korrupt fra Kristiansand er så definitivt en del av denne bølgen som skyller innover oss, og ikke nok med det; de er blant de kuleste bandene jeg har hørt på lang tid. Marius Jahnsen, Fredrik Nome, Cato Voreland og Esteban Munoz byr på ti energiske, fandenivoldske og heftige låter, som rent soundmessig kan minne om våre helter i Rumblin’ Retards, Stavangers hardcore-konger i NAG og kule The Good The Bad & The Zugly. De politiske tekstene levner ingen tvil om hvor de står i det politiske landskapet, med låter som “Capitalist”, “Revolt”, “Serpents” og “Martyrs”, mens de med “Intuition” setter fingeren på alt fra fake news til apatiske mennesker. Men, det feteste med Preachers and Creatures er alle de beintøffe riffene, de tunge og ofte kjappe kompene, og vokalist Jahnsen som varierer growling, roping, vræling og synging på strøkent vis. Som med de fleste hardcoreband er det mye pace og intensitet, men de lurer i tillegg inn melodiske partier titt og ofte, noe som funker meget godt. Jeg blir rett og slett klar for en fest når jeg setter på denne skiva. Korrupt er virkelig et band å se opp for i årene som kommer, på samme vis som vi er programforpliktet til å holde et øye med unge band som Ondt Blod, NAG og LÜT. Skiva er spilt inn og mikset av Tommy Akerholdt (Turbonegro, Silver), og mastret av Hugo Alvarstein.
Beste låter: Revolt, Martyrs, Khaver, Intuition

 

I Like To Sleep – Bedmonster (All Good Clean Records)

Det er ikke ofte jeg hører mye på ei jazz-skive, og enda sjeldnere at jeg føler jeg må skrive noen ord om det. Men, når en trøndersk trio bestemmer seg for å lage ei skive med en så sær instrumentering som det Amund Storløkken Åse (vibrafon), Nicolas Leirtrø (barytongitar) og Øyvind Leite (trommer) har gjort, ja, da er det bare å spisse ører og det som spisses kan. At disse tre karene fortsatt er tenåringer er sånn bortimot ubegripelig. Nå er riktignok Amund sønnen til ikke ukjente Ståle Storløkken, og eplet faller aldri langt fra stammen og alt det der, men jeg aner at denne trioen ikke er ukjent med øving, terping og utforsking med sine instrumenter. Dette er vel det nærmeste vi kommer powerjazz, og selv om det tidvis tydelig improviseres, så er basisen her riff og lekre melodier. Hør på en låt som “Brute”, med den dype klangen fra gitaren til Nicolas kombinert med melodilinja Amund banker ut, og dere skjønner tegninga. Sliter du med musikk uten vokal, er du av typen som har problemer med låter som ikke er umiddelbare, eller mener du at det må være full rulle i musikken, så er det bare å styre unna. Skulle du derimot ha sansen for musikk som åpenbarer seg langsomt, snåle og spennende vendinger underveis i låtene, og lar deg imponere av jyplinger som er heftig gode instrumentalister, ja, da er Bedmonster albumet for deg. Spidergawd-sjef Per Borten står for innspillingsjobben, Magnus Kofoed har mastret skiva i Brygga Studios, og Tore Østbø har lagd det kule coveret. At Motorpsycho digger dem er alene grunn nok til å finne ut hva dette er for noe. Jeg skjønner at jeg må sette meg mer inn i jazzens verden.
Beste låter: 11, Brute, Bedmonster, Happy Travelling

 

 

William Hut/Gisli – 22 (Apollon Records)

William Hut (Willy Marhaug) slo gjennom her til lands som frontmann i Poor Rich Ones, og har i tillegg flere soloalbum på samvittigheten. I fjor var han på Island hos Gisli Kristjánsson og spilte inn fine Hafnir Games, et samarbeid som var så vellykket at Hut tok turen tilbake til sagaøya for å lage mer musikk. Gisli, en islending som har flyttet hjem etter noen år i England og Bergen, er enda mer involvert i prosjektet denne gang, noe som har resultert i en splitt-LP. A-siden på vinylen består av fem William Hut-låter, mens Gisli sørger for at B-siden består av like mange låter. Låtene til Hut beveger seg i et svært så elektronika-tuftet landskap, ikke veldig ulikt det han gjorde på sin forrige skive, men jeg synes han har skrudd dette uttrykket mer til og lykkes enda bedre med sin stilendring. Et par av låtene her er så nydelige at det er nifst. Gisli på sin side er langt mer i den tradisjonelle singer/songwriter-gata, og akkurat denne miksen gjør seg virkelig. At jeg ikke har fått med meg musikk av ham tidligere er merkelig, for denne karen leverer fem låter som på mange måter er midt i americana-gata jeg trives så godt i. Jeg digger samarbeidsprosjekter som dette, og når det blir så vellykket som dette får jeg bare lyst til å høre mer. Hører dere, William og Gisli! Utgivelsen ble støttet økonomisk av Kulturrådet, og er et norsk-islandsk kultursamarbeid. Godt å vite at skattepengene brukes fornuftig. Låtene er skrevet av herrene selv, samt at de står for produksjon og mix, med litt innblanding av Jens Kristian Rimau og Ole Gundersen.
Beste låter: Overdue, Save Me, Going On, Solid Gold

 

Jolly Cobra – Chromium Hawk (Kung Fu Ninja Records)

Oslo-kvintetten Jolly Cobra slapp sitt andre album 28.oktober, to år etter debuten Tres Cobras. Og, det er fem herrer som definitivt har utviklet seg siden de sist lot høre fra seg. Referansene er fortsatt ZZ Top, Black Sabbath, Kyuss, Hawkwind og Soundgarden, men viktigst av alt er at de nå mest av alt låter som Jolly Cobra. Fred Are Larsen (trommer, kor), Tom Uglebakken (gitar, kor), Steffen Johansen (sang), Bjørn Viggo Andersen (bass) og Tom Daniel Reiersen (gitar, kor) låter langt tightere nå, de smeller til så det hyler etter når de gir på, og er melodiøse og fintfølende når det trengs. De seks låtene som utgjør Chromium Hawk selges som en EP, men med over halvtimen spilletid føles dette som et ordinært album. Steffen høres mer og mer ut som en viril og påskrudd Ozzy, mens gitarene til Tom’ene angriper ørekanalene på fineste 70s-vis. Produksjonen kler låtene veldig bra, og 70-tallssoundet er så delikat at jeg sendes rett til gutterommet og lyden av oppveksten min, uten at nostalgien blir påtrengende. For, her er det spor av de fleste tiår, som på den 80-tallsinspirerte “Desert Storm”, med alskens synther pakket inn i lydbildet. Albumet er spilt inn på Dikemark, mikset av Andersen, og mastret av Tom Kvålsvåll hos Kvalsonic Lab. Skulle du like bandene som startet den harde rockbølgen, som Purple og Sabbath, 70-tallsband som UFO, Hawkwind og Montrose, heavy metal-band som Maiden, Priest og Accept, nyere saker som Soundgarden, Kyuss og The Sword, eller norske band som Orango, Brut Boogaloo og Thulsa Doom, ja, da er det stor fare for at du løper til nærmeste platesjappe og røsker med deg denne rakkeren av ei skive.
Beste låter: Chromium Hawk Pt. I, Ain’t Got Nothing, Dead Man’s Hand, Desert Storm

Legg igjen kommentar

Din e-post adresse blir ikke publisert