NY DAG: Down In the Street

Det er en lysning rett nedi lia her. Jeg stirrer ofte ned den gata når jeg drikker min første beksvarte kaffe, når natta er i ferd med å bevege seg inn i sin mørkeste time, rett før daggry. Der de høye trærne står i stram giv akt langs en kanal som løper gjennom skogen og ut mot et enormt myrlandskap av sammenhengende forsteder.

Og når månen henger over her og sender sitt bleke neonlys inn mellom stammene, ser det hele ut som en levende natteboulevard, der den pløyer seg nødeløst gjennom metropolens pulserende vrimmel av halvnakne damer og djevelske menn med alt annet enn hederlighet i sitt sinn.

En lang furugren kaster sin truende skygge over den blanke snøen som ligger der nypolert av det snikende måneskinnet, en liten pelskledd skapning piler avsted, og et sted litt lengere inn i vinterjungelen, høres flokken som har samlet seg sulten rundt nattens bytte. Ulvens jammer høres ut som en hard tidløs storbyblues, og får den blå timen til å virke som et siste sukk fra jordens uendelige dyp. Stemningen blir magisk og helt uimotståelig i det skogen skinner som en diamant for et svikefullt øyeblikk. Dette er nattens happyhour konstruert for å lokke til seg boulevardens siste berusede offer.

Et slags dødsskrik river øyeblikket i filler, en svart ravn dukker opp fra intet, flakser inn mellom de aller høyeste skyskraperne, og blir borte i nattens siste mørke. Nå står bare rytmen av trestammene igjen, og månen forsvinner bak hastige skyer i det “Down In the Street” stilner i mitt hode. Det er en ny uke på gang, og rock’n’roll er bare forbokstaven.

 

Legg igjen kommentar

Din e-post adresse blir ikke publisert