NY DAG: Stillhetens Spetakkel

Foto: OMW

Det er søndag morgen. Disse timene som i større grad enn andre timer er merket med en på mange måter sakral stillhet, hadde ingen sang med seg i dag. I over en time har jeg sittet her med kaffen, og alt jeg har hørt er min egen pust, vannkokerens hensynsløse fresing og slurpelyden av den varme kaffen på sin tur inn i kjeften min. Det er en svart morgen ute i skogen, og verden ligger der ubeskyttet og ensom mens den slikker sine sår.

Så hva skriver man når sangen er utenfor rekkevidde, og alt ligger der som i et vakuum? Hva tenker man når timen er usynlig og alt er ingenting? Hva gjør man?

Hm… Det eneste jeg kan komme på er dette (om det er jeg som kommer på det, og ikke motsatt):

Hello darkness, my old friend
I’ve come to talk with you again
Because a vision softly creeping
Left its seeds while I was sleeping
And the vision that was planted in my brain
Still remains
Within the sound of silence

In restless dreams I walked alone
Narrow streets of cobblestone
‘Neath the halo of a streetlamp
I turned my collar to the cold and damp
When my eyes were stabbed by the flash of a neon light
That split the night
And touched the sound of silence

And in the naked light I saw
Ten thousand people, maybe more
People talking without speaking
People hearing without listening
People writing songs that voices never share
No one dare
Disturb the sound of silence

“Fools” said I, “You do not know
Silence like a cancer grows
Hear my words that I might teach you
Take my arms that I might reach you”
But my words like silent raindrops fell
And echoed in the wells of silence

And the people bowed and prayed
To the neon god they made
And the sign flashed out its warning
In the words that it was forming
And the sign said “The words of the prophets
Are written on the subway walls
And tenement halls
And whispered in the sounds of silence”

Sangen har jeg hatt med meg hele livet. Like lenge som Rubber Soul av The Beatles. Like lenge som Elvis og Johnny Cash, Little Richard og “Snømannen Kalle” av Arne Bendiksen, en sang som forøvrig skremmer livet av meg. Simon & Garfunkels låt har vært der like lenge som mamma og pappa. Lengere enn mitt eget minne.
“The Sound of Silence” har alltid vært der, og nå knuser den alt som har med stillhet og vakuum å gjøre. Den vekker hvert minste minne, og den slenger hvert eneste øyeblikk rundt i rommet, og tapetserer veggene med bilder fra hele oppveksten og opp til denne timen som for litt siden var så uangripelig privat.
Paul Simons poesi hvisker så høyt at selv blankpussede avguder i det fjerne østen føler den. Det er en voldsom låt som kommer til meg nå her jeg sitter så helvetes sårbar og naken. Den forsterker stillheten og gir den et momumentalt uttrykk. Og stillheten er øredøvende. Stillhetens spetakkel. Jeg føler en viss frykt som heldigvis blandes litt ut etterhvert som de gode minnene dukker opp på tapeten og skinner der i overtall.

“The Sound of Silence” er erkeeksemplet på musikkens enorme styrke, og det manifesteres på en helt vanvittig måte gjennom hele låtens struktur, instriumentering og atmosfære – overdubbet eller ei. Denne låta er grusom og forferdelig vakker – óg kraftfull. Det er umulig å unngå “The Sound of Silence”. Du trenger ikke prøve på det engang. Det finnes ikke en konstruksjon som kan holde denne komposisjonen ute, eller inne for den saks skyld.

 

Legg igjen kommentar

Din e-post adresse blir ikke publisert