NY DAG: Tenement Funster

Ser man det ja. Der kom den gamle og høyt elskede låta til Roger Taylor, trommisen i Queen, susende. Hvis det er noe her i verden som ikke er rart, må det være at “Tenement Funster” dukker opp i skallen min akkurat nå. Jeg var innom dette i min nye TW-serie som handler om singler og CGR, at hver gang jeg ser en singel, dukker “Tenement Funster” opp. Sånn er det bare med den saken.

Jeg har alltid vært litt opphengt i denne låta, i alle fall siden Sheer Heart Attack-kassetten ble fast inventar på gutterommet. Jeg falt pladask for låta i 1980, da jeg hørte den for første gang, og har siden den gangen lært meg å spille den selv. Den er på ingen måte lett å hverken spille på gitar, eller å synge, men når du får det til, er lykken nesten ikke til å holde ut.
Mannen med den fantastiske hesheta og den helt unike klangen i sin stemme, traff unge Herr Wilhelmsen som en brennende komet ut av intet. Lengselen i unge Taylors røst gjorde et like uslettelig inntrykk på meg som faenskapen og myndigheten i Freddie Mercury stemme gjorde. Minnene fra denne epoken i mitt liv, er blant de sterkeste og fineste i mitt liv, så langt. Helt uten noen som helst tvil.

Jeg ble totalhekta på Queen etter at jeg kjøpte Live Killers på kassett i 1979, og har vel egentlig vært det siden. I alle fall på alt som kom frem til 1980. Jeg skal ærlig innrømme at det er sjelden jeg finner frem de gamle Queen-albumene nå, men siden jeg i sin tid var en sånn fullstendig Queen-freak, trenger jeg det strengt tatt ikke. Alle de viktigeste låtene til Queen ligger lett tilgjengelig på min netthinne, så alt jeg trenger å gjøre er å blunke litt, så trer de frem. Akkurat nå er det “Tenement Funster” som spilles av. Denne helt avsindig vakre og tøffe låta jeg ble så forelska i da jeg var fjortis. Tittelen betyr vel noe i retning av at unge Herr Taylor, hvis sangen er selvbiografisk (den er nok det), var opptatt å ha det festlig da han bodde i denne leiegården der naboene lot seg forbløffe av hans lilla sko, og der folket i underetasjen irriterte seg kraftig over all rocken han spilte alt for høyt. En leiegårdsrebell, eller en “funster”, som det sikkert het i England tidlig på ’70-tallet.

Jeg har alltid vært stor fan av akkordvalgene og variasjonene i denne låta, og jeg elsker både melodien og lyrikken, selv om den er enkel og en smule naiv. Jeg var jo en naiv liten musikkelsker på terskelen til en verden av rock’n’roll da jeg oppdaga denne perla, så der har vi alt som virkelig betyr noe fint liggende på alle minners frokostbord. Det er faktisk så ille fatt her i den gamle versjonen av den lille musikkelskeren akkurat nå, at jeg kjenner en tåre som nærmer seg barten jeg har hengende under snyteskaftet. Sånn er det, og sånn vil jeg ha det.

My new purple shoes
Been amazin’ the people next door
And my rock ‘n roll forty fives
Been enragin’ the folks on the lower floor

I got a way with the girls on my block
Try my best to be a real individual
And when we go down to smokies and rock
They line up like it’s some kind of ritual
Oh give me a good guitar
And you can say that my hair’s a disgrace
Or just find me an open car
I’ll make the speed of light outta this place

I like the good things in life
But most of the best things ain’t free
It’s the same situation just cuts like a knife
When you’re young and you’re poor and you’re crazy
Young and you’re crazy…

Oh give me a good guitar
And you can say that my hair’s a disgrace
Or just find me an open car
I’ll make the speed of light outta this place

Her ligger drømmene fint dandert, og her ligger den unge mannens følelser som Roger med sin stemme uttrykker på en helt fantastisk måte. Det er enkelt å forstå, og det er lett å komme i tanker om litt av hvert når denne sangen fyller rommet – óg meg.
For meg er det sånn. Det finnes ingenting som kan sammenlignes med musikkens magi. Ingenting som kommer i nærheten engang. Jeg kjenner meg selv igjen i denne låta, og det er egentlig nok. Det er på mange måter ALT.
Tror nok det er mange som har gjort akkurat det samme rundt omkring – kjent seg igjen i denne, og der lar jeg bare greia ligge.

 

Legg igjen kommentar

Din e-post adresse blir ikke publisert