NY DAG: ???

God morgen. Jeg har jo ganske så nylig bestemt meg for å skrive noe hver dag, og jeg har en kø av omtaler jeg helst skal være ferdig med før den kommende søndagen har sagt sitt. Men alle tankene bare seiler videre før jeg får tak i dem, og låta som alltid dukker opp i skallen min i løpet av det første kvarteret etter at jeg har slått opp klinkekulene, bare uteblir. Det er ingen sang i meg for tiden. Ingen automatiske ord. Alle sangene jeg hører på bare preller av som vann på den stakkars gåsa. Det er selvsagt fint for gåsa at vannet preller av, så det er jo ingen grunn til å si “stakkars gås”, men jeg gjør det likevel, bare for å ha noe å skrive. Kanskje på pur faenskap (Hei! Jeg er en djevel, og jeg føkker opp gamle metaforer og brillefine ordtak).


Kanskje kommer denne skrivesperra/musikksperra av at jeg har satt meg som mål om å skrive noe hver morgen, eller kanskje det bare helt tilfeldig skjer akkurat nå som disse planene er lagt. Jeg vet ikke. Er det prestasjonsangst? Nesj, jeg kaller det bare for skrivesperre når jeg kan sitte i timer uten å finne en eneste setning. Eller jeg kaller det bare musikksperre, når musikken ikke trenger inn i det hele tatt. Det er et problem. Et meget internt problem som betyr lite, eller helst ingenting, for noen andre enn meg selv.

Så da skriver jeg bare dette jeg nå sitter her å skriver – i håp om at det kanskje vil skje noe underveis. Kanskje dukker det opp en lyrisk vending, eller en sang…

Så la meg gå tilbake til normalen, til sånn det bruker å utarte seg etter at jeg har sjanglet meg ut av senga, fomlet meg inn i slåbroken, tatt en snartur på dass, og etter at jeg har tilbakelagt de tyve, tredve skrittene bort til sigarettene som ligger under kjøkkenvifta i den andre enden av huset. Bort dit til den kjære presskanna og den elskede kaffeboksen.
Vanligvis kommer tankene av seg selv når jeg har kommet så langt, og ofte er allerede låta der inne under hyssingen før jeg rekker å tenne den første sigaretten… Men i går og i dag har det vært stille. Det føles nesten som om jeg har en liten virvelvind i skallen, og at den bare blåser bort tankene som var de dødt høstløv på den kolde bakken… Det føles som om lokomotivet, det som hver eneste morgen drar de vanligvis lange tankerekkene etter seg, har gått tom for pust. Nå står det bare der å peser mens tankene virvler ukontrollert rundt i dampen fra…

…OK, kjære lesere. Nå skjedde det noe her. Det dukket opp en låt nå. Og det attpåtil en gammel favoritt jeg har hatt et forhold til siden 1980-81. Faen, det er lenge siden jeg har hørt den gamle Jethro Tull-sangen. ALT for lenge. Men nå er den her. Det er best jeg skjekker om den er å finne på Spotify. Vent litt nå:

Den var der vettu! Hah! I min lette desperasjon, eller galskap om du vil, klarte jeg altså å fremprovosere en låt gjennom rent babbel om skrivesperre, småsutring og bare fanden vet. Gjennom å prøve meg på en forklaring på noe jeg anser som et betydelig problem, nemlig om det og ikke klare å skrive, løsner det kanskje nå… Jeg håper det inderlig, for nå dampet “Locomotive Breath” tvers gjennom sjelen før jeg rakk å få summet meg, og helten som i sin tid gjorde sitt til at jeg begynte å skrive låter selv, altså Ian Anderson, havnet rett der inne der det er meninga at musikken skal havne. Er jeg friskmeldt nå (nå, nå, ikke ta helt av), er det fint som faen. Hahahahaaa… Jeg føler meg litt gal, og jeg ser sikkert ut som Ian Anderson her jeg sitter – vill i blikket:

In the shuffling madness
Of the locomotive breath

Nå har jeg lyst på kaffe og røyk. Jeg vil skrive og lytte til musikk i alle fasonger. Nå er jeg fornøyd med meg selv. Dette var jaggu genialt (i min verden, that is).
Så. Moralen får være:

Så lenge det ikke finnes regler for hvordan man skal angripe et problem, vil problemet finne sin vei ut av seg selv helt på egen hånd, og litt gjennom din (min i dette tilfellet) egen antiregel frihet. Jepp. Jeg tenker vi sier det sånn.

Ha en lokomotivdrevet dag!

Legg igjen kommentar

Din e-post adresse blir ikke publisert