Ray Lamontagne – Ouroboros

Ray-LaMontagne-Ouroboros

Det er sånn cirka nøyaktig 11 år siden jeg hørte Ray Lamontagne for første gang, og den gangen lokket mannen en tåre ut i dagen etter bare et øyeblikk med låten “Trouble” over høytalerne. Vi stod der en liten gjeng midt på stugølvet mitt – min bror, min mor og min brors sønn. Jeg hadde nettopp kommet hjem fra et opplegg et helt annet sted, da gjengen dukket opp, og min broder hadde med seg debuten Trouble som en hjemkomstgave til meg. Sangen var så sterk, og jeg var så lite forberedt på noe så vakkert, at jeg brast ut i tårer. Det er sånt som skjer folkens. Sterk musikk setter meg mer ut enn en real omgang med kvaljuling. Sånn er det bare med den saken.
Nå er altså Ray tilbake. Ouroboros er mannens sjette studioalbum, og det er produsert av ellers sterkt medvirkende Jim James som også har med seg sitt My Morning Jacket. Med et sånt utgangspunkt skal det jo godt gjøres å feile fullstendig, og det gjør Lamontagne på ingen måte heller. Vi får her servert en pen liten rekke med smakfulle, temmelig lange låter, fullpakket av følelser som lett kan vippe en ellers hard sjel av krakken. Det er jo definitivt noe med den stemmen. Den trenger seg rett inn i sjelens dyp, roter litt rundt, og legger seg hensynsløst til rette der du minst venter at den skal legge seg.
Ray har egentlig aldri laget en dårlig plate. Stryk bare egentlig, forresten. Katalogen så langt er likevel temmelig variert, og denne gangen er intet unntak. Albumet kan virke en smule utilgjengelig sånn ved første gjennomgang, men setter seg fint til rette etter litt tålmodighet fra lytteren. Dette er ikke materiale som feier deg av egne føtter, men heller noe som finner din ensomme blomst, langt, langt der inne et sted. Dette er i alle fall inntrykket jeg sitter med. Et ord jeg liker å bruke i denne sammen hengen er: Interessant. Meget interessant. Jeg kjenner ikke konseptet ennå, men jeg kan absolutt føle det.
Denne stemmen – den er så sterk – og så jævla vakker.
Jeg kjenner det fortsatt nå etter 11 år. Det hviler en slags innebygget magi i Ray’s musikk.

5

Legg igjen kommentar

Din e-post adresse blir ikke publisert