The Blind Shake – Celebrate Your Worth (Goner Records)

the-blind-shakes

Jeg kan finne mye rart på mine spillelister. Ofte hører jeg en stilig låt som jeg plasserer i ei Spotify-liste den tilsynelatende hører hjemme i, for så å glemme hele greia. Med andre ord, ikke et spesielt vanntett system når det kommer til å få sjekket ut musikk som virker spennende. I går kom jeg over en omtale av Minneapolis-bandet The Blind Shake, og hørte umiddelbart at dette var tøffe saker. Jeg hørte óg at det var noe kjent med det hele, og fant altså låten “Hurracan” med bandet i ei av de gamle listene mine, en låt som kom ut på skiva Seriousness tilbake i 2011. Hvorfor nevner jeg dette? Jo, jeg kunne ha kost meg glugg ihjel med The Blind Shake i fem år nå, om jeg hadde hatt et system som funket bedre når jeg kommer over kule band. Eller, jeg kunne ha sjekket ut mindre musikk. Det siste alternativet er selvsagt uaktuelt, så her er jeg åpen for forslag.

The Blind Shake er altså fra Minneapolis, en by som har fostret et av mine absolutte favorittband, The Replacements. Og, her ligger noe av min fascinasjon for bandet. Det må være noe i vannet i Minnesota, og da spesielt i det mest urbane området i delstaten, ofte referert til som Twin Cities. The Wilhelmsens-helten Paul Westerberg blir ofte kalt St. Paul, selvsagt fritt etter den ene av byene, og da han og The Mats herjet i området var det sammen med et annet legendarisk band; Hüsker Dü. Legg til at området har fostret artister som Bob Dylan, Prince, Soul Asylum og The Jayhawks, og dere skjønner tegninga.

Brødrene Jim og Mike Blaha ble alvorlig bitt av rock’n’roll-basillen på slutten av 90-tallet, og da de kort tid inn i det nye årtusenet bestemte seg for å starte et band var det ikke helt problemfritt. Begge elsket å spille gitar, og hatet bassjobben tilsvarende mye. Bestekompisen Dave Roper trivdes når han fikk hamre til musikken, så trommis var på plass fra dag én. Etterhvert kom de fram til at bassproblemet løste seg elegant ved at Mike spilte barytongitar, mens Jim spilte en straight seksstrenger. The Blind Shakes så dagens lys i 2001.

blind-shake-live

De første årene spilte ungguttene på alle scener i Twin Cities som lot dem slippe til, og så ofte de maktet. Det viste seg å være svært så ofte, så de første par-tre årene holdt de rundt 100 årlige konserter i Minneapolis og St. Paul, og ble ofte omtalt som husband på de mest rocka scenene i byene. All spillingen og øvingen førte til at de i 2005 slapp debutalbumet Rizzograph. I etterkant av plateslippet fattet byens garasjerocklegende Michael Yonkers interesse for jyplingene, og sammen med ham ga de ut albumene Carbohydrate Hydrocarbons (2006), Cold Town, Soft Zodiac (2009) og Period (2011). Det finnes en artig sak på Spotify som samler noe av dette arbeidet, kalt Michael Yonkers With The Blind Shake Split. Sjekk ut! 

Men, karene nøyde seg ikke med dette samarbeidet, og jobbet iherdig på egenhånd. Det resulterte i albumene Carmel (2007) og Seriousness (2011), som jeg altså var innom. Da bandet turnerte Seriousness ble de oppdaget av John Dwyer, sjefen i Thee Oh Sees. Han ble så imponert over det han hørte at han ga ut den neste skiva, Key To a False Door (2013), på sin egen label, Castle Face. Det begynte så å balle på seg, og da en annen kjendis-fan, John Reis (Rocket From the Crypt og Hot Snakes), ønsket dem som backingband i et surfrockprosjekt han drev på med, så var de ikke tunge å be. Resultatet av dette ble en rekke konserter og albumet Modern Surf Classics (2015).

Så skjedde det som virkelig gjorde The Blind Shake interessante. Eric “Oblivian” Friedl oppdaget trioen, og hentet dem til sitt Goner Records. Han sørget for at Chris Woodhouse (Thee Oh Sees, Ty Segall) styrte lyden og miksingen, og vipps, soundet endret seg fra den garasjerocklyden veldig mange band i sjangeren byr på, til noe langt mer komplekst og heftig. Det høres lett på Breakfast of Failures (2014), og altså enda bedre på årets utgivelse, bandets sjette studioalbum, Celebrate Your Worth.

Albumet åpner med et knyttneveslag av en låt, “I Shot All the Birds”. At de har laget en Sin City-lignende video av låten er som seg hør og bør, for dette er noe bortimot skummel rock’n’roll. Et vrengt riff, tunge trommeslag, denne deilige barytongitaren som tidvis kan minne om en cello, og tostemt vokal (med Mike som førstestemme) som høres sint og farlig ut. Så droner de på, skaper en slags suggesjon, og sender de deiligste vibber helt nord til Senja. Dette er psychrock som jeg virkelig liker: aggressivt, lag på lag med gitarer, tung tromming, vreng, ekko og strøken mix.

Celebrate Your Worth har blitt til en heidundrende feiring, eller rettere sagt, en vill fest. Sjekk f.eks. ut “Corpse On a Roof”, som starter ut i hundre med ei heftig kjapp takt, og som sammen med denne barytongitaren som jobber som en bass, legger et absurd kult grunnlag for Jim til å briljere med grisetøffe riff og licks. Her er det bare å pusse danseskoene og styre mot nærmeste rockebule med dansegulv. Mindre dansbar er ikke “Demox”, en postpunk-låt god som noen, med et komp og et tempo som kan sende noen og enhver tilbake til tidlig 80-tall, da punken og discoen skulle ha avleggere. Surfgitar av prima merke, soloer med vreng og intens vokal som tidvis minner meg om selveste Rob Younger (Radio Birdman, The New Christs), er noe av det du får igjen av å investere i denne skiva.

Men, om jeg skulle ha anbefalt bare en låt fra skiva, en låt som samtidig ville ha ført til at du hadde gått gjennom hele katalogen til bandet, så hadde jeg nok gått for “Reasonable World”. Roper hamrer løs på skarptromma og symbalene, og brødrene Blaha strør om seg med deilige, vrengte og ekkobefengte gitarlyder av alle slag, inkludert et stilig enstrengersriff. Resultatet er en melodiøs og herlig rakker av en låt, godt kamuflert bak alskens støy og snadder. Når det er sagt, så er det veldig unødvendig å velge seg ut enkeltspor her, for alle låtene er gull for ørene om du bare har et snev av interesse for psykedelisk rock med et punka uttrykk. 

“Society of Plants” og “Apostle Island” er nok de villeste rakkerne i samlinga, og gir meg følelsen av å sitte i hockey ned ei uendelig lang fjellside. Begge låtene er stappa fulle av gitarer som er justert perfekt inn i lydbildet av Woodhouse. Og, så kan trioen roe litt ned, gi låtene mer rom, som de gjør med suggerende “Alicante” og funky “Broken Racehorse”. Når tittelsporet runder av herligheten, gjør de det på et overbevisende vis. “Celebrate Your Worth” er et bunnsolid bevis på at disse karene virkelig kan spille. Elsker du gitarer så elsker du denne låten. Faen.

Vurdering: The Blind Shake er en trio som elsker å spille, som digger rock’n’roll, og som har lagd en fest av et album. Dette er skiva du må få kompisene dine til å like, om ikke annet så for å sikre at soundtracket er tøft når du skal ta deg en øl sammen med dem.

 

Èn kommentar

Legg igjen kommentar

Din e-post adresse blir ikke publisert