The Beasts of Bourbon - The Axeman's Jazz

At vi i dag kan sette oss ned å nyte The Axeman's Jazz er utelukkende et resultat av en serie tilfeldigheter. Og, selvsagt, på grunn av talentene de fem aussiene i The Beasts Of Bourbon hadde. Talent for sine respektive instrumenter, talent som gjorde de andre i bandet kulere enn is, og ikke minst talent for å gi totalt faen i studio, i visshet om at resultatet uansett ville bli stilig. Disse typene var forhåndsprogrammerte for rock'n'roll, de var støpt i samme grisete og skitne form, ei form som inneholdt toleranse for alkohol, dop og psykedelisk snop, og ikke minst; en felles forståelse for hva som er de viktigste ingrediensene i dritlekker rock.

Påsken 1983 tok Tex Perkins (Gregory Stephen Perkins) med seg bandet sitt, Tex Deadly And The Dum Dums, fra Brisbane til Sydney. De hadde fått en rekke oppdrag på ulike scener, men hjemlengsel og færre jobber gjorde at satsingen ikke stod helt til forventningene, og to av karene dro hjem igjen. Omtrent samtidig som The Dum Dums kom til storbyen, kom Spencer P. Jones rekende fra Melbourne for å bli med i The Johnnys, og møtte Tex. Alle bandene i Sydney vanket sammen, og alle kjente alle, så forbindelser musikerne imellom var det minste problemet de hadde å stri med. De fleste aussieband havnet opp der, og kontingenten fra Perth var nok den største. Blant de banda fant man The Scientists, The Hoodoo Gurus og The Johnnys, og nettopp kameratskapet mellom bandene gjorde at Boris Sujdovic (The Scientists) og Spencer P. Jones begynte å spille med Tex da The Dum Dums var en saga blott.

"Fruitcake", The Dum Dums trommis, ble med i dette nyoppstarta bandet uten navn, men ga seg fort. Inn kom Richard Ploog (The Church), men han ga seg like fort, og de begynte å få et trommeslagerproblem, et ikke ukjent problem innen rock'n'roll. Men, da Kim Salmon fant ut at han skulle ta gitaren sin med og joine karene, ble trommis James Baker med over fra The Scientists, og et nytt band så dagens lys - The Beasts Of Bourbon. Navnet har selvsagt en sterk referanse til "Beast Of Burden", The Rolling Stones legendariske låt fra Some Girls, men på et sekundært nivå. Utgangspunktet for navnet var en artikkel fra Sound Magazine, der journalisten omtalte dritkule The Gun Club som, nettopp, beasts of bourbon. Så, i juli 1983 var The Beasts Of Bourbon et faktum.

Alle karene regnet med at prosjektet ville bli kortlivet, men det var en type som ville det annerledes. Roger Grierson fra Green Records, hadde ståltro på bandet, og fikk med seg produsent Tony Cohen (The Birthday Party, The Go-Betweens, Nick Cave And The Bad Seeds) i troa på gjengen. Søndag 2.oktober stilte fem unge menn i Paradise Recording Studio, der det var booket rom for dem i seks timer. Først på plass var James Baker, som trengte tid til å sette opp trommesettet sitt, og i siste liten kom Spencer P. Jones, rett fra nachspiel etter å ha spilt en konsert kvelden før. Han var ikke i verdens beste forfatning, så de ble raskt enige om å sende Grierson ut etter øl, noen flasker bitter, og en pose speed. De hadde fått $100 på forhånd, lenge de eneste pengene de fikk for The Axeman's Jazz, og de pengene forsvant der og da. Verre var det at de allerede hadde brukt to av de dyrekjøpte timene de hadde tilgjengelig i studio, noe som betydde at de i løpet av fire timer måtte spille inn de ni låtene de var enige om å få festet til tape.

Tex var kun atten år gammel, og i et studio for første gang. Tenk på det når du hører The Axeman's Jazz. Det er pinadø ville greier. Uansett, bandet kjørte på med krum nakke, og spilte inn det hele så live som det er mulig, og mixet underveis. Den første låten de spilte inn var "Evil Ruby", og rett før kl.1800 var de ferdig med "Lonesome Bones". Da var Jones så kjørt at han spilte slidegitar liggende, fordi han knapt nok kunne stå oppreist. Fulle av øl, sprit og dop, snublet de ut i ettermiddagssola, og rockhistorien kunne ha sett annerledes ut i dag om ikke Tex hadde fått tak i nakkekragen til Kim Salmon, som dritings og blendet av solen labbet rett ut i den traffikerte gata. Ifølge Tex var det en bil som sneiet Kim i stor fart, og han innbiller seg den dag i dag at han berget livet til kompisen.

The Axeman's Jazz består av tre Jones/Perkins-låter, "Save My Place" skrevet at Kim og Tex, to Tex Perkins-komposisjoner, og "Drop Out", som Kim Salmon og James Baker i utgangspunktet hadde skrevet for The Scientists, men som den dag i dag spilles av Beasts Of Bourbon når de spiller en gig. I tillegg er det to voldsomt heftige coverlåter her, "Graveyard Train" (Creedence Clearwater Revival) og "Psycho", Leon Paynes udødelige killer fra slutten av 50-tallet.

In a town I forget the name of
There lived a boy named Dan
Who was driver of the
The railroad train that ran
Well, he loved that train so much
He loved it with his heart
But, when he met a pretty young girl
That's when the trouble starts

Noen feite riff, et tight komp, og vi er i gang. Vi er dessuten i gang med den tøffeste "Stones"-låten som kom ut på 80-tallet, sånn bortsett fra at det var Perkins og Davis som lagde "Evil Ruby". Låten er langt ifra så skakk som mye av det BoB drev på med, men er tvert imot melodiøs og deilig. Skal jeg sammenligne den med noe annet, så er nevnte Stones de umiddelbare, mye pga måten Tex synger på, men her er det óg mye av det samme som Green On Red og Thin White Rope styrte med på det nordamerikanske kontinentet på samme tid. Tema er ikke spesielt sensasjonelt, i og med at vi havner midt i et trekantsdrama, men de involverte partene er av det mer uvanlige slaget. Dan møter Ruby, Ruby er ikke mors beste barn, og når et tog (!) kommer mellom dem, ja, da skyter hun selvsagt Dan.

Så skrur gutta skikkelig til på mørke- og kirkegårdsknappene, med "Love & Death". Seigt, feedback, skramlekomp, og Tex som en messende predikant med elendighet på repertoaret. En liten, snaisen referanse til "Goodnight Irene" (Lead belly) får vi óg som seg hør og bør. Låten handler om en psykopat som gjennomfører sin egen djevelske, lille drapsorgie. Den første dama blir forlatt naken, med ei rose på brystet, ei kjøttøks i panna, og et notat som lyder "I won't be back again". Den andre dama, et tilfeldig bekjentskap, blir druknet i badekaret, og stappet inn i et piano. Tex antyder at det er derfor de hvite tangentene ikke funker i bandet. Så er duket for litt CCR, og låten "Graveyard Train". Om du mener at Creedence har en mørk versjon, så er det bare å forberede seg på den ultimate, mørke utgaven av låten i BoB-innpakning. De tretti døde, de som ikke finner hvile, er kjent for de fleste. Det er også det faktum at fortelleren blir offer nummer trettién, i og med at han ikke klarer å leve med disse dødsfallene og tar sitt liv. Tex messer ut om elendigheten, ispedd jevnlige ulvehyl, og høres ut som om han er på randen til å bli gal. Skramlingen til Baker og Boris er strøken, og det samme er vekslingene mellom Spencer og Kim sine gitarer. 

[embed]https://www.youtube.com/watch?v=gk7pxBGLqaM[/embed]

Jeg elsker som sagt denne skiva, hver eneste låt, hver eneste lyd, og hver eneste fyr. Men, det jeg elsker aller mest med The Axeman's Jazz er coverversjonen de gjør av "Psycho", en låt bl.a. Elvis Costello har gjort på nydelig vis. Allikevel når selv ikke Costello helt opp i denne "konkurransen", for Beasts Of Bourbon dissekerer låten, studerer hver enkelt bestanddel, og setter dem sammen igjen til noe som overgår det mesterverket låten allerede var. Den lille, hysteriske latteren Tex kommer med etter verselinja "I just killed Johnny's pup", er så ond at man kan bli mørkeredd av mindre, og alt det sjuke psykopaten vår gjør får nærmest en ny mening her. Bandet herjer som de rockheltene de er, vandrer opp ei halvtone her og ei halvtone der, kompet skaper ei malplassert og lystig stemning som funker optimalt, Kim spiller et fett riff, og Spencer "gråter" langt bak i lydbildet med sin slide. Dessuten; "Psycho" og Perkins fungerer tydeligvis perfekt i alle settinger. Herreminhatt, for en låt!

Side A rundes av med "Drop Out", låten Salmon og Baker skrev for The Scientists, men som ble en slags standardlåt for Beasts Of Bourbon. Igjen er det en låt som kunne vært fra ei av de tidlige 70-tallsskivene til Stones, om enn av det ville slaget. Karene storkoser seg, gitaristene får herje litt mer enn vanlig, Tex tar på seg Lux Interior-stemmen sin, og det fortelles om unggutten som dropper ut av skolen, kjøper seg skinnjakke, og begynner å knipse LSD, fordi han vil være kul og en av gutta.

"Save Me a Place" er låten Tex Perkins og Kim Salmon skrev sammen. At det har blitt en skitten blues paret med kupønk av det er ikke akkurat noe sjokk, og at de namedropper "Maybelline", cajundronninga til Chuck Berry, føles veldig naturlig. Igjen, det Tex driver med her skal ikke være mulig for en attenåring. Innlevelsen, brølene, og ikke minst de improviserte lydene han kommer med på sparket.. Fy faen. Litt av det samme går igjen på "Lonesome Bones", låten Spencer P. Jones spiller liggende, og som var den siste låten de spilte inn denne famøse søndagen i oktober 1983. Forskjellen er at vi her har å gjøre med en supersløy blues, skakkere enn skeiv, og mørk som døden. For, fyren tar tydeligvis livet av seg, i mangelen på kvinnfolk.

When the bottle is emptry
And my head is unoccupied
My luck just ran out
'Cause the day Marty Robbins died
Well, my horse got divorced
And my pigs they all cried
'Cause the day Marty Robbins died

Det nærmeste vi kommer en ballade på The Axeman's Jazz er "The Day Marty Robbins Died". Countryversjonen av Beasts Of Bourbon er ikke noe man kimser av, og matcher det meste som er lagd i sjangeren. Kim Slamon viser her for en eminent gitarist han er, Tex beviser at han er en vokalist som behersker fryktelig mange sangteknikker, og resten av bandet, vel, de kan gjerne ha vært høye som skyskrapere, dritings, og våken på andre døgnet, men de spiller som noen jævla helter. Skakt er det, fordi det skal være det, og nydelig som fy er det, selv om Marty Robbins naturligvis dør.

Den siste låten på albumet er "Ten Wheels For Jesus", en heidundrende fest av en låt som alltid trigger det urlille dansegenet i meg. Åpningen er et heftig "Hallelujah" i beste Nick Cave-stil, før vi blir kastet ut i en vill og halvfunky rytme av sorten Johnny Cash elsket hele sitt liv. Vi snakker om en låt som burde være obligatorisk på alle vorspiel i den vestlige verden, en låt som kan få fram de snodigste dansetrinn, og som dessuten kan utløse litt fæl allsang. Fæl allsang er bra, "Ten Wheels For Jesus" er en killer av en låt. Og husk:

A man cannot live on beer alone
So I go to church
And when I go to church I pray
Because I've got 15 different kinds of diseases
And I pray, I pray for, ten wheels for Jesus

Jeg er avsindig glad for at jeg har kjent denne skiva i mange år. Livet hadde vært litt fattigere uten.