![]()
Låtskriver, forfatter, radio DJ, musiker og sanger, Ben Watt, best kjent som den ene halvdelen av Everything but the Girl, og som i sin tid røyk på en sjelden sykdom som nesten ble hans bane, er ute med et nytt atmosfærisk og temmelig interessant album, hva lydterreng og produksjon, låtskriving og uttrykk angår. Fever Dream er mannens tredje soloalbum såvidt jeg vet, og da jeg fyrte det igang denne morgenen kjentes det ut som at jeg trengte litt fin delikat popmusikk å boltre meg i. Fin og tidvis briljant, spør du meg, og det er vel antagelig akkurat det du gjør når du leser dette. Det er sjelden jeg føler meg hjemme når melodiene blir for "søte", men her er balansen og akkordvalgene, harmonien og stemningen generelt, med på å krydre hele lydbildet, til en for meg, meget interessant og fin opplevelse. Jeg er som sagt ikke den helt store pop-duden, men når den balanseres så fint med elementer av rock, og låtene sitter såpass godt som her, er jeg fint med på leken. Musikken og mannen kan minne litt om salige John Martyn (som jeg verdsetter i massevis). Så det er med andre ord elementer av den britiske folk-jazzen å finne her også. Jeg kjenner at jeg liker denne skiva ganske godt. Ikke alle låtene er av like godt merke, men det er nok av dem til at jeg i alle fall anbefaler den jevne leser til å ta en liten lytt. Mine umiddelbare favoritter er åpningssporet "Gradually", låt nummer 7 "Running with the Front Runners" og låten etter "Never Goes Away". Sistelåten, "New Year of Grace", som Marissa Nadler er med på, er dessuten meget vakker. Men det er bare et et par gjennomlyttinger. Jeg har en mistanke om at denne skiva kan være en såkalt smyger. Det er uansett trivelig å klemme på denne flotte skiva når dagen gryr, eller når eftermiddagskaffen fortjener litt musikalsk krydder av den litt fine sorten. Om dette hadde vært en salat, hadde det vært en pastasalat med masse fetaost, tomat, spinat og god spenstig rødløk. Hm?
![]()
https://open.spotify.com/album/7HSdX3hm9TdDPelS1LiVq7
