Bjarte Edland - Nye Funderinga

Bjarte Edland er en '59-modell fra Bryne som synger på en dialekt jeg nesten aldri forstod da jeg var romkamerat med en "bryning" (heter det det) i militæret. Og hver gang han sa noe, regnet jeg med at det var noe ytterst viktig (det var noe med tonefallet) som kom ut, noe jeg for en hver pris ikke kunne gå glipp av. Så etterhvert ble jeg nødt til å finne ut av det. Knekke språkkoden, rett og slett. Det gikk på et vis, og da det skjedde, skjønte jeg at mannen var like full av bamus som alle oss andre. Jeg vet ikke om dagens trubadur er full av bambus, men at han er full av blues og fine tekster, hersker det ingen tvil om. Blues og litt sånn trad.americana/folk/deltablues.
Han minner meg om så mange hedersmenn, at jeg finner det håpløst å begynne med en eventuell oppramsing. Jeg kan likevel fort si at at han minner meg om en fyr jeg ofte var på konsert med på '90-tallet, og den mannen (den Østerikeren) heter Hans Theessink. Bjarte har den samme gitarstilen som Hans, selv om han har noen egne knep som gjør at tonene blir hengende igjen i lufta på en helt egen måte, egentlig lenge etter at de oppstod. Om det er i mitt hode, eller om det bare er sånn, skal jeg la være usagt. Det kan være det samme. Han har uansett funnet sin plass i mitt musikkhjerte allerede, og det setter jeg pris på. Virkelig.

Bjarte Edland startet opp som trommeslager i diverse band, men endte opp som gitarist, sanger og bluesartist etter å ha tatt omveien som trubadur på diverse pøbber. Sånt lærer man mange fine og ufine ting av (veldig mye om folk og fe), og ikke minst lærer man kunsten det er å spille bra. Ofte rett fra hjertet.
Mannen spiller til vanlig med John Josefsen i «Bjarte og John», også kalt «Steel`n Pole» (jeg bare undres om jeg ikke har hørt om den duoen ett eller annet sted..?).
Hm... Ja, ja. Dette albumet er innspilt i Klepp Lydsstudio med Gunnar Tønnesen som lydtekniker.

Tekstmessig er mannen en kløpper der han funderer avsted på sine blå akkorder med bottlenecken og gitaren som sin nærmeste kompanjong hele veien fra da til etterpå. Jeg skal ærlig innrømme at jeg kunne tenkt meg tekstene nedskrevet foran meg her jeg sitter i Nye Funderinga's nydelige atmosfære, selv om jeg forstår det meste av hva mannen synger om. Hans små underfundigheter passer som fot i hose når vi vandrer på bluesens og fingerpickingens vakre men nådeløst stilfulle vinger. Jeg hadde aldri (i likhet med de fleste) hørt om mannen for bare et par uker siden, men nå har jeg både hørt om han og hørt hva han er kapabel til å stelle i stand av musikalske bravader for oss som elsker denne stilen, óg for oss som er glad i trubadurbluesen, og bluesen, generelt. Eller... Skal vi bare si; den ekte musikk...
Jepp. Det skal vi.
Jeg håper virkelig denne mannen får et litt større publikum så fort som faen, for det fortjener han virkelig. Det er bare å ta en lytt selv, så fatter du nok hva jeg mener. Albumet inneholder 10 perler, alle med sin utpregede og helt nydelige personlighet. Go Bjarte, sier jeg bare... Dette er bunnsolide saker. Det blir ikke bedre i denne genren. Det går ikke an.

https://open.spotify.com/album/7CdydCnT6se8HsYFMLFmhq