The Drones - Wait Long By The River And The Bodies Of Your Enemies Will Float By

I år 2000 "rømte" gitarist og vokalist Garreth Liddiard sammen med gitarkompisen Rui Pereira fra Perth, Australia til hovedstaden Melbourne, via Sydney. De stakk fra verdens mest avsidesliggende storby for å komme nærmere resten av menneskene i verden. Perth har forøvrig avlet en rekke fantastiske musikere, som The Stems, The Triffids, The Scientists og The Victims. Ja, og så er en viss Bon Scott oppvokst i Fremantle, som ligger strategisk plassert ved havneinnløpet til byen. De fleste artister og band fra byen har gjort som kompisene Garreth og Rui gjorde, hovedsaklig pga isolasjonsfølelsen som unektelig slår ned i kropp og sjel.

Etter noen utskiftinger rundt tusenårsskiftet endte de i 2001 opp med trommisen Christian Strybosch og den elegante og heftige bassisten Fiona Kitschin, og The Drones var klare for verden. De ga ut mesterverket "Here Come The Lies" i 2002, ei skive som førte til at verden var sikker på at vi hadde med et nytt margesint, australsk garasjerockband å gjøre. Jeg elsker den skiva, selv om bandet snart tok en noe annen retning, ei retning jeg virkelig er glad de tok. Men, det var snart trøbbel i vente, fordi de rett etter at debutplata ble sluppet fant ut at de ville bytte plateselskap. Krangel om rettigheter og innspillinger er aldri spesielt gunstig om man har det travelt med å få gitt ut musikk, og i The Drones sitt tilfelle så førte det til at Ukas Klassiker ble utsatt helt til 2005. Muligens gjorde denne modningstiden skiva godt, hva vet jeg (annet enn at Mike Noga rakk å komme inn som trommis, og dæven for en trommis vi snakker om), men da den ble sluppet 25.oktober 2005 (australerne fikk stifte bekjentskap med skiva tidlig på året, etter at In-Fidelity ga den ut), så tok det ikke lang tid før folk skjønte at man her satt med et unikt album i nevene.

Australske kritikere overgikk hverandre i bruk av superlativer, og de som ikke hadde Wait Long.. på sin toppliste ved utgangen av 2005 hadde ikke skjønt mye. Et par av låtene ble a-listet på de store australske radiostasjonene, og nominasjoner til alskens priser florerte. Alt vel fortjent, selvsagt. Debuten var en salig blanding av coverlåter og egenprodusert materiale, mens de på andreskiva kun spiller låter de selv har skrevet og komponert. Og for noen komposisjoner vi har med å gjøre her.

[embed]https://www.youtube.com/watch?v=NRu7yh7IQZk[/embed]

De sparer ikke på kruttet, men kjører i gang med en av de feteste, kuleste og beste låtene fra dette årtusenet, "Shark Finn Blues", en låt man rett og slett blir så glad i (og avhengig av) at man bare må spille den månedlig. Resten av livet.

Standing on the deck watching my shadow stretch
The sun pours my shadow upon the deck
The waters licking round my ankles now
There ain't no sunshine way way down

Albumet åpner med disse poetiske, mørke og skumle verselinjene, sunget av en mann som høres knust og desperat ut på samme tid, og stemningen er satt. Det er vanskelig å begi seg ut på en omtale av The Drones uten å gjøre et aldri så lite forsøk på å tolke tekstene til Liddiard, for her snakker vi om mange lag. Vi møter fortelleren langt ute til havs, ombord i et skip på vei under, og med haier som sirkulerer rundt og venter på måltidene sine. Haifinnene er mange, havet blodrødt, og det hele ender dårlig, billedlig speaking. Havariet er i min verden en metafor for den type havari som kan skje i enhver manns (og kvinnes) liv, med tunge stunder, depresjoner og annen dritt, og det er nok det Garreth synger så intenst om. Når han beskriver en av haiene som så store at han har hvalen Jonas i magen, så skjønner vi at det er hovedproblemet hans. Hva det er nevnes ikke, men som vanlig i en ung manns liv så er det nok dama han ikke kunne få, eventuelt hun som stakk av fra ham. Det er ofte slik for rockerne. Melodien er et kunstverk, med skakke gitarer, de nydeligste melodilinjer, og et tight komp som smyger seg deilig avgårde før det eksploderer i en kaskade av den herligste vellyd. 

Så blir de langt mer intense i "Baby", en skikkelig sinnatagg av en låt. Liddiard spytter ut ordene, kompet hamres ut, og jeg tenker at Nick Cave og hans Birthday Party ville ha elsket å låte som dette 25 år tidligere. Og jeg elsker verselinja "Man, I won't ever be free/Though alone drunk on a beach/ Ain't such a bad way to be." Og når de så får deg i ei manisk stemning, så roer de ned på lekreste vis med "The Best You Can Believe In", side A's balladealibi. Men, en ballade med The Drones er ikke bare dans på roser. Refrengene spyttes ut, med englekor i bakgrunnen, og tema er i mitt hode egoisme, eller det å ikke bry seg om andre enn seg selv. Verden går til helvete uansett.

Tekstene er som nevnt av det dype slaget, selv om det fortelles ei historie rett fram. Her må vi som lyttere løfte litt på dyna for å se hva som ligger i senga, og det er svært ofte kjipe greier. I "Locust" tar Liddiard oss med hjem til byen han vokste opp i, en liten by nær Perth. Her bor de fargede utenfor byen i en ghetto, kineserne står for jobbinga, og de vet ikke hva helg og fritid er. Det er et åpenbart rasistisk samfunn som beskrives, og folkene nær jeg-personen er rimelig skadet av å bo under sånne forhold. Det beskrives greit med at dama hans, som har en alkoholisert far som er krigsveteran, setter seg i bilen og kjører seg ihjel, og det eneste hun etterlater seg er et selvmordsbrev. Faren, som da får skylda for elendigheten, peker på politikerne som har skapt det bedritne samfunnet de lever i. Jeg tenker at det underliggende budskapet her er at folk pinadø må ta ansvar for egne liv og handlinger, et budskap jeg kjøper med hud og hår. Igjen begynner låten rolig og behagelig, med noen florlette touch på tangenter, en snakkende Liddiard, og mye luft og stillhet, før det braker løs. The Drones er australske mestere i å bygge opp låter. De har sannsynligvis gått på Nick Cave's University for å studere teorien, og gått i lære hos The Birthday Party og Kim Salmon.

[embed]https://www.youtube.com/watch?v=gVVMpKbxRVY[/embed]

Med "You Really Don't Care" er de tilbake til deilig rock'n'roll i samme terreng som Gun Club og The Cramps befinner seg. Energi er nøkkelordet her, og ikke minst intensitet i framføringa av låten. Gitarene er skarpladda, Liddiard motivert for brøling på Joe Strummer-vis, og Noga/Kitschen presise som Big Ben. Når Liddiard og Pereira tar av med seksstrengerne på tampen av låten er det bare å reise seg opp, for dette er ikke musikk som er lagd for folk som trives sittende. Lyrisk er dette en komplisert sak, som jeg tror handler om at verden har en hel rekke falske helter, og at mange av de virkelige heltene, de som er utstyrt med ekstra store baller, ikke blir sett. Kult nok så namedroppes forfatteren Nelson Algren, krigsfotografen Robert Capa, og gitarunikumet Jimi Hendrix. Det er helter, det.

I'm sitting on the edge of the bed cryin'
I'm sitting on the edge of the bed cryin'
You can't never leave home but you can't get back
I got some friends there in the other room
Oh they know me well, but they know no wounds

"Sitting On The Edge Of The Bed Cryin'" er den sorten blues jeg elsker. Et tema males ut på slidegitar, intensiteten er brutal, og tema er kølsvart. Tre gitarer, et keyboard, en smått buldrende bass, og kosing med alle trommer og cymbaler. At Liddiard synger helt på kanten, i falsett, skakt og skeiv, og med en oppgitthet som er så lite påtatt som den kan være, gjør dette til en låt for de mørkeste høstkvelder. Tema er definitivt i slektskap med albumets idè om at dine fiender vil komme rekende forbi i elva, om du bare er villig til å sitte lenge nok ved elvebredden. Isolasjon og mangel på evne til å ta opp dine egne problemer vil fort kunne føre til at det er du som kommer flytende ned elva.

Nick Cave har definitivt påvirket Liddiard og Pereira, og det høres nok aller best på "The Freedom In The Loot", en sang der The Drones låter som The Bad Seeds. Vi snakker definitivt om et av mine favorittspor fra skiva, noe Liddiard må ta mesteparten av æra for. Jeg vet ikke om mange vokalister som kan være mer manisk og heftig enn det Drones-sjefen er på akkurat dette sporet. Når Pereira hiver seg på med sin ville gitarsolo, Noga hamrer som en besatt på trommeskinnene, og Fiona vandrer opp og ned basshalsen, da koser jeg meg så mye som jeg kan kose meg med musikk. Selv om tema det synges om er alt annet enn koselig. Folk er fanger i samfunnet uten å vite det. Fanger av sine jobber, av andres idioti, og vi eksisterer bare i et øyeblikk uten å egentlig få med oss de viktige tingene her i verden.

Well I'm here to tell you folks that there is more to life
Than being walked on by the lame
Even fools are proof that fools get some too
It has a thousand different names

It’s why a convict plans escape

It’s why a hardened soldier rapes
It’s like the other side of faith
Man you can even start a trade

"Another Rousing Chorus You Idiots!!!" er semi-temmet galskap i musikkform, om det jeg oppfatter som en fyr som ønsker å forstå verden, for så å kunne bryte den ned. Det refereres til "You were not easy to break", noe jeg antar er verden. Og heldigvis for oss andre så lykkes han ikke, selv om han har spekulert seg svett gjennom netter, og har sett det meste. Igjen er formidlingen av ypperste merke, melodien sterk som krutt, og resultatet en knakende flott låt.

Mesterverket til The Drones rundes av med "This Time", og hvilken avslutning er ikke det? Garreth høres av og til ut som Ozzy Osbourne, og i flekkene er det spor av Richard Thompson, og skumlere enn dette kan ikke lyrikk bli. Jeg tror det handler om ei dama som sier at hun ikke trenger så mye, men tar alt, som hjertet til hovedpersonen. Og han på sin side advarer mot at det er noe skummelt der ute, på veiene, i mørket. Jeg setter pengene mine på at det er hovedpersonen som klikker og blir denne trusselen han advarer mot.

There’s a feeling on the road tonight
Something out there waits with eyes
There’s a feeling on the road tonight
This time

Dæven døtte for en låt, og for et album. Har du ikke hørt Wait Long By The River And The Bodies Of Your Enemies Will Float By, så er det bare å gjøre noe med det. F.eks. akkurat nuh!

https://open.spotify.com/album/42JXQLfhUrmwy5sTDVKtcg