Guy Clark - Rain In Durango

Kanskje jeg er en som drømmer mye... Jeg vet ikke. Det føles av og til som jeg drømmer mer enn hva den gjennomsnittlige mann eller kvinne gjør, og jeg har dessuten en tendens til å huske mine drømmer veldig godt, når jeg våkner. Det er som du sikkert nå har skjønt ikke de gode gamle dagdrømmene jeg snakker om, men de som dukker opp når natta er over meg, og jeg befinner meg langt der inne i min dypeste søvn.

Kanskje jeg er en som er litt i overkant opptatt av musikk... Jeg vet ikke. Det føles av og til som jeg bruker mer tid på musikk enn hva den gjennomsnittlige mann eller kvinne gjør, og jeg har dessuten en tendens til å ta musikken med meg langt, langt inn i drømmeland. Inn i det riket der alt er mulig, og der ting mange ganger kan forsterkes i alle mulige retninger. Der hvor intensiteten er grenseløs.

Hm... Snedig intro? Som en liten sang, kanhende..? Vel. Nok visvas. Eller kanskje ikke.
I natt drømte jeg denne sangen, "Rain In Durango". Denne sangen som jeg selvfølgelig elsker, og som er bare én av mange helt uimotståelige låter fra Guy Clarks foreløpig siste album, My Favorite Picture of You.

Det er mulig min drøm sist natt hadde sammenheng med at byen Durango dukket opp i en bok jeg holder på å lese, eller skal vi bare si, nyte. Jeg snakker om Levi Henriksens "Mannen fra Monntana". Det er en slags roadmovie-bok, en jaktbok, eller en reiseskildring, og i et par sekvenser tror jeg sannelig at Durango dukket opp i forskjellige sammenhenger.
Så det kan være at drømmen stammer fra nettopp det, eller det kan være at det bare er fordi jeg elsker denne sangen av hele mitt hjerte. Melodien, instrumenteringen, rytmen og ikke minst den helt nydelige poesien.

Jeg er så djevelsk glad i poesi som snakker om regnet. For meg er nesten regnet i seg selv, poesi...
Om det kommer ned i bøtter og spann, sideveis og opp/ned (først rett ned i bakken og så opp i dusken... altså duskregn), eller om det faller sakte og lydløst som et silkeslør over skogen en tidlig morgen. ELLER når det en sen mørk aften kommer hardt og iskaldt ned mot den harde asfalten, som stålregn.
Jeg elsker poesien som ligger i disse tårene fra himmelen. Som f.eks når Jackie Leven synger om å stå i en annen manns regn, når Led Zeppelin spiller sin "Rain Song", eller når Tom Waits tar for seg New Yorks utefolk på hans mesterverk, Rain Dogs.
Men i dag er det en av mine yndlingers sang, som beveger og opptar meg. Den har gjort det noen ganger før, kan jeg forsikre om, men i dag etter at jeg drømte sangen, og våknet med den i skallen, har den duret rundt i hele jævla kroppen min. Og det har vært mer enn trivelig, ikke tro noe annet.
Jeg kan nesten føle Guys blyant mot det grove papiret, gjennom denne sangen. Guy skriver sine sanger med blyant og et tilgjengelig viskelær. Setningene prøves ut gjennom prosessen, der de ofte høvles ned til det svært så essensielle språket han bruker. Det er ikke én overflødig stavelse i mannens tekster, og hvert eneste ord er som en liten sang i seg selv. Det ER ren poesi, og samtidig så fordømt hverdagslig, på en ikke-hverdagslig måte.

Denne låten om en kvinne som er ute på et lite eventyr for å lete etter en verden hun kan puste litt bedre i, og som istedenfor kanskje ender opp med å knuse sitt hjerte, tar meg både hit og dit hver eneste gang. Og det refrenget... Ren jævla kunst. Det er et maleri, en Picasso på mange måter, en serie fotografier fra en utilsminket dagbok.
Ordene er så nøye valgt, og de sier så ufattelig mye. Mer enn det gamle testamentet, mer enn felleskatalogen, og mer enn alle ordene til en fyr som heter Woddy Allen (du vet han derre bebrillede pratmakeren/analysatoren), tilsammen. Ordene er som små instrumenter med en klang intet instrument til nå oppdaget eller skapt, kan frembringe.

She's a long way from Houston, long way from them ol' Texas blues
And she came down from Telluride on a steam train bound for somewhere new.
There's a rainbow in the mountains and she's waiting on the sun to shine on through.
You can't tell the tears from the rain if you ain't walked a mile in her boots.

Standing in the rain in Durango
Right side of wrong, wrong side of gone
Standing in the rain in Durango
She's waiting on some cowboy to lasso her heart and take her home.

Fell in with some field hippies went needle dancing in a tie-dyed dress.
Then a Rocky Mountain rain came and they all got soakin' wet.
She wound up with a backstage pass, hangin' with the pickers in the band,
'Til her heart got broke by a banjo man, now she's had all the bluegrass she can stand.

Standing in the rain in Durango
Right side of wrong, wrong side of gone
Standing in the rain in Durango
She's just waiting on some cowboy to lasso her heart and take her home.

She had all of her belongings in a cardboard suitcase sittin' by her side.
And she had no destination, she was just lookin' for a ride.
So he pulled up in a Mustang, she got in and they just rode away.
Headed west into the sunset, mascara runnin' down her face.

Standing in the rain in Durango
Right side of wrong, wrong side of gone
Standing in the rain in Durango
She's waiting on some cowboy to lasso her heart and take her home.

Standing in the rain in Durango.

Den frihetsfølelsen som ligger her. Den som etterhvert arresterer henne.
All smerten og alt begjæret... Alt, alt, alt.
Dramatikken og humoren som hviler i Guys sømløse skrivestil og følelse. Varmen og lengselen.
Hm... Guy Clark. Han er den beste av de gamle og få gjenværende låtsnekkerne. Og hans anti-glatte røst... er helt ubetalelig.

Jeg drømte som sagt denne sangen i natt, og jeg var den mannlige utgaven av kvinnen som stod der med kofferten i regnet. Jeg var full av håp og tvil, og ingenting kunne stoppe meg fra å knuse mitt eget lille hjerte gjennom livet som ventet meg et sted der ute under en regntung himmel. Jeg var uendelig trist da jeg våknet, men så tok sangen, mårrakaffen og virkeligheta tak i meg, og alt var greit.
"Rain In Durango" har om mulig blitt en enda sterkere sang etter dette. Mer er det ikke å si om den saken.

https://open.spotify.com/track/19IC1DgIn998ytXxBGAYws