Imperial State Electric - All Through The Night (Psychout Records)

Nicke Andersson, ass. Denne herlige svensken som har servert oss knakende flotte, kule og dritstilige album i det som nærmer seg tre tiår. Først og fremst med Entombed, Hellacopters og Imperial State Electric, men óg som produsent, gjesteartist eller primus motor i band som Dismember, Mammoth Volume, The Flaming Sideburns, Daemon, Mensen, Backyard Babies, Sulo, Nihilist (trommer, sent 80-tall), Death Breath, The Solution, Dollhouse, Boozed, Stefan Sundström, The Oz, Scott Morgan, James Williamson og The Datsuns. For å nevne noe. Mannen er en levende legende i grannelandet i øst, og er det noe som er fortjent så er det akkurat det.

Jeg har sett Nicke mange ganger, i front for Hellacopters og i sitt "nye" band Imperial State Electric, og det som slår meg hver eneste gang er at det han styrer med på ei scene alltid blir enda tøffere enn de tøffe skivene han gir ut. Mannen har en pondus på ei scene som er et resultat av å ha gjort de "riktige" tingene mange, mange ganger, og har en selvtillit og ei utstråling som nok mange misunner ham. Og, denne selvtilliten blir ikke mindre etter å ha gitt ut All Through the Night.

Med sitt femte studioalbum fortsetter Imperial State Electric å levere fullengdere sånn cirka årlig, og det er skikkelig kult at noen driver på med dette. Et album i året. Som Tom Waits-mann på min hals er det tøft å vente i minst fem år på et nytt album (nå har det gått fem år siden Bad As Me, Tom!), og Nicke befinner seg helt klart i andre enden av skalaen når det kommer til produktivitet. Nå skal det sies at ISE ikke akkurat finner opp kruttet når de slipper album, noe Tom ofte gjør, men han er alltid nyskapende på sitt hvis. Ikke minst slipper han eklektiske album med svært så varierende innhold, noe som gjør at ei ISE-skive aldri blir statisk eller kjedelig. Han har vel snart vært innom alle sjangere som finnes i musikkverden, om vi setter grensa ved country i sør og soul i nord.

Den observante leser vil se at jeg har tagget "country" som beskrivende for albumet, noe som ikke akkurat harmonerer med et Nicke-produkt, men en gang skal være den første for alt. Ikke nok med at "Break It Down" er plain country som hentet rett ut av Nashville, ISE kjører dessuten på med steelguitar så det griner, og Nicke har funnet en kvinnelig duettpartner i Linn Segolson som kler låten perfekt, og skaper en nerve som vi må til Kenny Rodgers/Dolly Parton eller George Jones/Tammy Wynette for å finne tilsvarende. Altså, helt der oppe. At Segolson regnes som det store soulhåpet i nabolandet skjønner jeg godt.

Men, ISE har selvsagt ikke laget et countryalbum, selv om "Read Me Wrong" er en nydelig sak som snytt ut av snytskaftet til Roger McQuinn eller Jagger/Richards i americanaform. De har heller ikke laget et popalbum, selv om den sjangeren óg er tagget i toppen her, men tittelsporet, som ble sluppet som singel for en måneds tid siden, er "pure pop", som det heter her på Senja. Låter i denne gata har Nicke servert oss tidligere med ISE, men denne gangen har han nesten overgått seg selv. Så veldig mange mer catchy og fengende låter blir du ikke å høre i år. Vi snakker om en låt som vi skandinaver kan meske oss i, som alene kan sørge for å halvere Prozac-bruken her nord i Europa, og som får meg til å tenke på noe Phil Spector kunne produsert på en god dag . "Remove the Night" er støpt i nesten identisk form, men sender nok tankene mer i retning Cheap Trick og Blue Öyster Cult. Tøft er det, åkke som.

Jeg har ofte fått utslett av ballader, noe som nok skriver seg tilbake til den tiden jeg ble teppebombet med låter av Scorpions og Gary Moore, men balladen her, "No Sleeping", er av sorten jeg ikke bare tåler, men som jeg beint ut elsker. Her er det solide spor av Nickes Beatles-fascinasjon, og med gitarplukking som kan lure oss til å tro at George Harrison har stått opp, samt temposkifter i beste Ringo Starr-stil, så kan det ikke gå galt. Og, den gitarsoloen som dras i gang etter 2:24, den er som røsket ut av The White Album. 

Nå er Nicke og hans ISE et rockband, og det er naturligvis mer enn nok av snadder for de som liker at musikken er tuftet på riff. Åpningslåten er av typen som får deg til å sette deg opp i sofaen, spisse ører, og tenke "faen, dette er tøffe saker!". Et enkelt, fett og kult spilt riff gjør ihvertfall det med meg. Igjen tenker jeg Blue Ôyster Cult, muligens den uunngåelige KISS-linken, og ikke minst Free. "Empire Of Fire" er så sterk at jeg allerede etter fem sekunder begynte å glede meg til de 32 neste minuttene da jeg hørte All Through The Night første gang forrige helg. "Remove Your Doubt" er nok en låt tuftet på et solid riff, men noe mer straight rock enn åpningssporet. John Mellencamp og Tom Petty har holdt på med dette i en årrekke, og ISE beviser bare at de har flest preferanser fra den amerikanske rocken. Mer riffing blir det med "Bad Timing", albumets "Hellacopters"-øyeblikk. Tøff "80-tallskoring", gitarøs og et komp som svinger fett som faen.

Men, noen spor av engelsk rock er det óg, f.eks. den Clash-aktige "Would You Lie". Et stakkato riff, et tight komp, og et herlig piano som herjer i bakgrunnen. Gitarsoloen hadde truffet hjertet på mang en punker i London i '77, tenker jeg. Artig nok, for meg ihvertfall, fikk jeg lyst til å høre The Bishops, disse tøffe tvillingene fra London som nesten slo gjennom for rundt ti år siden. Sånne lyster liker jeg å få når jeg hører ei ny skive. Og jeg liker definitivt å bli sendt rett til tidlig 60-tall, til artister som Little Richard, The Beatles og The Coasters, noe ISE lykkes med når jeg hører den energiske og rockabillyaktige "Get Off the Boo Hoo Train". Det er nesten så jeg lusker ned i boden og finner fram lakkskoenen.

Vurdering: Det beste albumet fra Imperial State Electric? Ja, det tror jeg sannelig..

https://open.spotify.com/album/0Nedlpo4lulCwXdYMfGY7N