Jonny Polonsky - Hi My Name Is Jonny
Jonny Polonsky ble født 10.july 1973, i Wilmette, Illinois. Unge Jonny begynte å skrive og spille egne låter allerede som tenåring, låter han spilte ved enhver anledning i denne lille, fredfylte forstaden til Chicago. Disse sangene spilte han inn på egenproduserte kassetter, under navnet The Amazing Jonny Polonsky, og de ble sendt rundt til de mange heltene han hadde på den tiden. Tom Waits sin fantastiske gitarist Marc Ribot, David Bowie, The Cure og Pixies-sjef Frank Black var blant de som mottok disse demoene, med titler som "Blow It Out Yer Ass!", Premium White American" og "I Like Porn".
Marc Ribot ga demoen videre til avantgarde-musikeren John Zorn, som øyeblikkelig inviterte unge Polonsky til sin egen festival, New Jewish Music Festval, arrangert på den legendariske klubben CBGB. Vi snakker da om 1992, og jyplingen, som fortsatt var tenåring, ble backet av Marc Ribot på gitar, bassisten til Soul Coughing, Sebastian Steinberg, og Rollins Band-trommis Sim Cain. Jeff Buckley, som på den tiden var en av de mest interessante musikerne på planeten, var til stede blant publikum, og uttalte i ettertid at Jonny kom til CBGB, rev stedet i stykker, drepte de som var der, og sjarmerte alle i senk. Ikke en dårlig attest for en kar som ennå ikke var fylt nitten.
Etterhvert fikk Polonsky møte Frank Black, og Black ble umiddelbart en stor fan av powerpopen til vår mann. I 1994 ble Ken Goes manageren til Polonsky, en jobb han hadde hatt for Pixies, og Goes fikk Frank Black til å produsere en demo. Denne demoen endte etterhvert i lanken til en viss produsent som hadde sitt eget plateselskap, American Recordings. Vi snakker selvsagt om Rick Rubin, og Rubin var ikke sen om å skrive kontrakt med Polonsky. Polonsky fant ut at den Frank Black-produserte demoen kunne gjøres bedre, og dro hjem til Wilmette for å spille låtene inn på nytt, på sitt eget digitale opptaksutstyr. Resultatet ble sendt til Brendan O'Brien, som stod for mixingen.
Jeg husker den dagen jeg fikk klørne i Hi My Name Is Jonny, tidlig i 1996. Jeg var innom Tromsøs fineste platebutikk, Feedback, og der ble jeg fortalt en aldri så liten historie om denne Jonny Polonsky. Det jeg bet meg merke i var at Illinois-musikeren hadde livnært seg som sæddonor, et skremmende lite ansett "yrke". Spent som fy dro jeg hjem for å sjekke ut hva sæd-skvetteren hadde å by på, og ble sparket rett i veggen da skiva begynte å snurre inne i cd-spilleren. Jeg elsket mye av powerpopen som fikk et oppsving på 90-tallet, og var blodfan av band som Teeanage Fanclub , Posies og Lemonheads, og rett ut digget fabelaktige Matthew Sweet, men det Jonny Polonsky kom opp med ble (og det skriver jeg med hånda på hjertet) de mest spilte låtene siste halvdel av 90-tallet. Jeg kunne ikke få nok av fyren, og når han så kun ga ut ti kjappe låter, som varte i knappe 25 minutter, så sier det seg selv at albumet fikk sine runder. Jeg var solgt, og har siden fulgt ham tett, noe som ikke var spesielt vanskelig i begynnelsen, i og med at de neste lydene han kom ut med var EP'en There Is Something Wrong With You som ble sluppet i 2001.
Uansett, debutskiva hans, som er en klokkeklar klassiker her i huset, vil stå som en bauta til evig tid, og et stort problem for musikere som debuterer med et brak som Polonsky, er at vi som er fans blir fryktelig storforlangende. Jeg har tatt meg selv i å bli skuffet over at han ikke finner tilbake til storformen, og at han har driftet mer og mer vekk fra drømmeformelen han kom opp med i 1996. Men, vi snakker selvsagt om en kreativ fyr, en type som definitivt ikke står på stedet hvil, og som ønsker å finne andre uttrykk enn det han allerede har brukt. Det som er sikkert som snus er at mannen skriver låter av høy klasse fortsatt, har utviklet seg til å bli en meget, meget dyktig gitarist, og fortsatt har den virkelige signaturen, stemmen, i god behold. Jeg har et lite håp om at flere vil få opp øynene for denne fantastiske musikeren, og da kan det jo hjelpe på å fortelle hvorfor Hi My Name Is Jonny fortjener klassikerstatus.
Ei lita avsporing må til, fordi jeg synes det er så kult i disse høyteknologiske tider, der verden har blitt pytteliten. Hvis du er hypp på å lære å spille gitar av en sann mester, så kan du ta kontakt med Polonsky via hans Facebook-side, betale $50, og så kople deg opp med mannen på Skype. Da kan du sitte hjemme i godstolen din i Bodø eller på Kongsvinger, og få instruksjoner fra karen, face to face, i tre kvarter. Jeg vil påstå at det er en aldri så liten oppgradering fra den lokale musikklæreren som lærer deg "En Himmel Full Av Stjerner" og "Tom Dooley". Så, alle som går rundt og ønsker å bli bedre gitarspillere, vil få noen tips fra en fyr som har levd av musikken sin i over 20 år, og som har spilt med gitarguruer som Tom Morello og Mike Campbell, hør med Jonny om han er klar for å lære bort noen tricks til deg. Triveligere fyr er det nok vanskelig å hanke inn som lærer.
Før Polonsky slapp albumet, kom singelen "Truly Ugly And Dead Too", der han gjorde en fin-fin cover av Nirvana sin hit "In Bloom" som b-side. Denne singelen, samt låten "Love Lovely Love som òg ble sluppet som singel, fikk alvorlig mange runder på collageradioer rundt om i Canada og USA, og jeg må bare ærlig innrømme at jeg synes Jonny sin re-make av Kurt Cobain sitt lille mesterverk er beint ut nydelig. Det tror jeg bare at vi rett og slett enes om.
[embed]https://www.youtube.com/watch?v=TaVikmAc18M[/embed]
16.januar 1996 var albumet i platehyllene. Et samlet kritikerkorps hyllet 22 år gamle Jonny som popens redningsmann, alle spådde ham en stor framtid, og de aller fleste var sikre på at dette var en kar som ville prege kraftpopen i mange år. Imponerende nok produserte han albumet selv, og han spiller alle instrumenter utenom trommer. Nick Vincent (Frank Blac, Chuck E. Weiss, Sparklehorse) ble leid inn for å hamre takta, og det gjør han såpass glimrende at jeg skjønner Jonny meget godt.
Singelen "Love Lovely Love" åpner det hele, med et lite riff som oser av coolness, en myk bass som durer akkurat passe, og et par ekstra gitarer som er lagt på akkurat der de hører hjemme. Nå er det 24 minutter med popmagi i vente, for her snakker vi om en debut uten et eneste hvileskjær, og uten antydninger til unødvendige lyder. At er akkurat sånn jeg elsker popen min. Det er masse humor her, alvor når det trengs, gitarspill som forteller oss at vi snakker om et vidunderbarn, og ikke minst; låter av en så høy kvalitet at jeg den dag i dag ramler av krakken når skiva snurres..
Every night I thank my lucky stars and heaven above
For sending you down
Never knew I needed you till push came to shove
But now you're aroundAnd I break - out with copious tears
Rejoicing at the joy in my life at the moment
Yeah I break out with numerous fears
I can't believe that somehow you would want me with you'Cuz when I've got my lovely love everything is fine
And when I love my lovely love everything is fine
Musikk har en deilig tendens til å smelte sammen med livet, tiden og folkene rundt deg, og jeg er neppe den eneste i verden som sendes tilbake til 1996 når jeg setter på Hi My Name Is Jonny, men jeg er den eneste som plutselig er 27 år gammel og akkurat har møtt den store kjærligheten, dama jeg fortsatt er gift med, sensasjonelt nok i disse dager, og som blir yr og lett i en ikke altfor spenstig kropp. Tekstene til Polonsky børster støv av gamle og gode minner, riffene ripper opp i gammel moro, og jeg er solgt hver bidige gang den såre, men ikke sutrete, stemmen hans serverer meldingen som er sitert over her. Det verste er pinadø at denne perlen av en låt bare føyer seg inn i perlerekken, og andre låter får i gang denne kroppen enda bedre.
Polonsky balanserer gjennom hele skiva mellom alvorlige og ettertenksomme tekster, og de pubertale og hysterisk morsomme låtene. Det er en kunstform i seg selv, som ikke altfor mange lykkes med. Enten er du morsom, klovn og en evig ironiker, eller så får du folk til å tenke og nikke anerkjennende av din visdom. Akkurat dette finnes det utallige eksempler på, men artister som hopper fra en hyllest til dama i sitt liv til en låt som "Truly Ugly And Dead Too" er det ikke fryktelig mange av. Støypop, eller powerpop, ble et dagligdags begrep på 90-tallet, med artister som Matthew Sweet og Teeage Fanclub, men har strengt tatt eksistert som "sjanger" siden Beach Boys sine dager, da de og britiske band som Small Faces og Badfinger drev med mye av det samme. "Truly Ugly And Dead Too" byr på et beintøft riff som fotfølges tett av en leadgitar som hyler ut i fuzzglede, og en trommis som finner kubjellene sine som han gladelig hamrer taktfast på. Jonny høres mange hakk sintere ut, og roper nærmest ut meldingene til dama som fikk ham i dette moduset. En energibombe som energibomber skal være.
"In My Mind" er det nærmeste vår mann kom en skikkelig hit, og er en av få låter som ikke har gått helt i glemmeboka. Låten ble til og med brukt i HBO-serien Girls for et par år siden. Måtte det generere så mye penger inn på Polonsky sin bankkonto som jeg ønsker. En låt om ensomhet og savn, frykten for å miste dama, som ligger latent i denne karen, formidles med de mest elegante fraseringer, og en lengsel i stemmen som er alt annet enn kunstig og svulstig. Sjekk ut følgende parti, som er akkurat i overgangen mellom vers og refreng, som på stiligste vis smelter sammen, godt hjulpet av en blodfet gitar.
Now I can only say..
That the way I feel tonight
I'm alone and everything is frightening
'Cause I know when you're in my heart you're in my mind
En deilig, deilig låt som etterfølges av en låt i den mer ironiske og humoristiske gata, "Evil Scurvy Love". Damer kan ha denne unike egenskapen at menn blir avhengige av dosene av dem, selv om man vet innerst inne at summen av dette samværet ikke er bra. En enkel kassegitar, en enkel og hypnotisk melodi, og strøken koring, selvsagt utført av Jonny selv. På tampen av denne korte saken som klokker inn på 1:36, får vi servert hele melodilinja spilt på en streng, og som jeg en gang i tiden bare måtte lære meg å traktere på gitaren. I det hele tatt er skiva altfor kort, og jeg hadde lett tålt et trippelalbum i samme gate. Eller, et dobbelt trippelalbum.
I rekken av hypnotiske låter er definitivt "Gone Away", en av disse kremsangene jeg ikke kan høre uten å synge med. Som sagt, skiva kom ut midt i min mest amorøse periode i livet, og jeg kjenner meg pinlig godt igjen i meldingene som serveres. Jeg blir like hysterisk i skallen som Polonsky sin egen koring er her, og som krydrer den klokkeklare og nydelige stemmeprakten. Melodien og teksten er helt der oppe i topp Beatles-klasse, og i populærmusikken skal det godt gjøres å slenge ut mer slagkraftige superlativer. At låten ikke er avspilt over tusen ganger i Spotify er direkte feil. Mer er det ikke å si om den saken, og jeg håper at denne omtalen kan gjøre noe med akkurat det. Ikke for at det blir til salt i grøten, for det blir det ikke med denne streamingtjenesten, men fordi statusen til skiva burde tilsi et syvsifret antall spillinger. Frank Black, Marc Rinot, Rick Rubin, Jeff Buckley og stort sett alle musikkjournalister i verden tar ikke feil. Nemlig.
[embed]https://www.youtube.com/watch?v=OJZeL-B_TMw[/embed]
I never thought I'd miss you
As much as I already do
My heart says stay and kiss you
My mind knows what to do
Klissete, semi-patetisk og håpløst romantisk. Jepp, på en prikk, men hvem har ikke vært der? "Down Low" er det sjette sporet på min cd, men ikke på versjonen som ligger i Spotify. Det er en av forskjellene på hans egen produksjon og den demoen som ble produsert av Frank Black. På demoen er det "I'm Incontinent" som følger. "Down Low" er nesten en punka sak, og her går det unna i et tempo som får pumpa i gang. En låt som gir meg assosiasjoner tl Evan Dando og hans Lemonheads. Tre grep i riffet, to vers etterfulgt av refreng, og en passe frenetisk Polonsky som vræler seg gjennom de knappe to minuttene låten varer. Skiva er som sagt full av gull, og catchy poplåter er Polonsky sitt varemerke, noe "Half Mind" lett kan stå som representant for. Jeg elsker låten, mye pga den geniale fraseringen, måten det er mulig å synge første person, personlige pronomen på. Det er en bortimot glemt kunst, en kunst pionerene i rocken virkelig la sin sjel i. Det blir mange varianter over "I" her, "I"'er som bøyes i alle retninger, melodiøs som fanden. Men mest av alt fordi Polonsky rett og slett har rappet på mest elegante vis fra geniet Paul Westerberg, og låten "Swinging Party" fra Replacements-albumet Tim. Om du ikke tror meg så er det bare å lytte til det som foregår fra 2:50 og utover. Herlighet for en herlighet. Pustingen som ligger og lurer langt bak i lydbildet skader heller ikke låten, ei heller selvironien som tyter ut.
Half mind
I have my half mind
Half mind, half mind
I-iai-yai
Så er det stokket om på rekkefølgen i demoen vs originalen. "I'm Incontinent" gikk ut med høye kneløft fra demoen, og inn kom "Uh-Oh", som avslutter originalutgivelsen. Men før det får vi "It's Good To Sleep", noe det er vanskelig å være uenig i. Låten åpner som en lullaby, før ragnarokktilstander slipper til, og så avsluttes det hele med i skikkelig natta-modus. Sovemønsteret til vår mann er ikke akkurat som det bør være, og må kunne sies å være av sorten folk som sliter opplever. Søvn som medisin når man er trøtt er som det skal være, men er vel ikke å anbefale når du er trøtt, har rotet deg bort, er redd, eller er ensom. Drømmene er det som gir mening, og da er det vel på tide å gjøre noe med det virkelige liv. Uansett en artig liten sak, som kjapt veksles inn i "I Don't Know What To Dream At Night", som jo er litt av ei problemstilling. Vi snakker om skivas kjappeste låt, 1:25, og det som vel må være det klareste Pixies-alibiet på Hi My Name Is Jonny. Nok en sak av det artige slaget, med ooh-ooh'er, et lynkjapt komp, og en snerten liten gitarsolo som pynt på tampen.
Avslutningssporet er altså "Uh-Oh", og er ikke å finne på Spotify eller andre streamingtjenester jeg kjenner til. Men, YouTube redder dere her, og det er ikke dårlig, for her snakker vi om en lykkepille av en låt. Tankene går raka vegen til The Kinks og David Bowie når denne snurrer rundt. Jeg tolker teksten dithen at hovedpersonen dør mens han klipper plenen, en like vanlig dødsårsak i USA som snørydding er her til lands, og at han etterhvert tar en flygetur over husene i nabolaget og hele veien til Pompeii. Der møter han ei dame på stranden som kan fortelle ham hva han døde av. Overraskende nok var det den greske matretten souvlaki som tok knekken på han, så jeg vet om ikke annet hva jeg skal styre unna som helgekos.
[embed]https://www.youtube.com/watch?v=sULpgFFG8_A[/embed]
Har du 24 minutter til overs denne helga så er det bare å sette dem av til Hi My Name Is Johnny først som sist. Det blir du ikke å angre om du liker musikk. Liker du pop, og liker du den kraftfull, så blir du direkte lykkelig etter en liten halvtime. Jeg kan ikke garantere deg at du får gjort så fryktelig mye mer de neste timene, men det gjør helt sikkert ingenting.
Polonsky sitt store problem, eller tabben om du vil, var at det gikk hele seks år før den neste utgivelsen kom. I musikkbransjen er det fire evigheter, så EP'en There Is Something Wrong With You, som er en samling av seks knakende fine poplåter, ble forbigått i stillhet. Når han så begynte å bli produktiv igjen, var det ikke mange plateselskap som husket ham, og enda færre platekjøper som var på jakt etter skivene hans. Han har i disse dager et album ferdig spilt inn, og etter tre-fire runder med det så begynner jeg å bli en anelse hektet. Kan dette være veien tilbake til rampelyset, et rampelys han dessverre forsvant fra altfor kjapt? Tja, det at Mark Lanegan bidrar er aldri dumt, og når han dessuten har hanket inn en glimrende trommis i Kevin Haskins, kjent fra Bauhaus, så vil han nok få noe mer oppmerksomhet enn han har fått på en stund.
Men om denne ukas klassiker er det bare å konstatere: Jonny Polonsky, Hi My Name Is Jonny. For en helt, for et mesterverk!
https://open.spotify.com/album/2yUIXY2kOyxvO7mdyDkGD3