Levi Henriksen & Babylon Badlands - Det Beste Bandet i Himmelen

Levi brakk bekkenet etter feriringen av sin egen 50-årsdag foran et fullsatt Rådhusteater i Kongsvinger sammen med musikalske venner, og havnet så på krykker. Han var også innom rullestolen en stund. Etter dette beveget han seg selvsagt inn i en temmelig kjip og smertefull periode. Jeg kan bare tenke meg at bekkenet er det siste man vil brekke, utenom rygg og nakke. Men all elendighet har en slutt, og kan sågar også være med på å plassere skapet der det skal og bør stå.
Som da han fikk låne dokumentaren om Tom Petty & the Heartbreakers, Running Down a Dream, av sin egen trommis, Finn Lilleseth. i etterkant av denne lidelsen, og fikk se det største lyset i enden av tunnelen. Dette lyset førte rett og slett til at mannen forstod hva han skulle gjøre videre med sitt musikalske liv, og kan vel i så måte kunne kalles for en skjellsettende opplevelse. Dette førte i alle fall til at den eminente forfatteren og låtskriveren klarte å begynne og skrive igjen for første gang etter sykehusoppholdet. Og det han skrev, må jeg bare få lov til å kalle for strålende låter til sitt neste album som er det jeg her og nå har tenkt å omtale. Jeg har brukt mye av den siste tiden til å dykke inn i Det Beste Bandet i Himmelen. Og jeg har fått betalt i rock.

Babylon Badlands består av: Anders Bøhnsdalen - gitar, slide, lapsteel, kor og klapping, Morten Andreassen - bass, piano, klokkespill, orgel og klapping, og Finn Lilleseth - perkusjon og kor. Dette bandet funker jævla fint, og skaper hele tiden en musikalsk topografi som (også hele tiden) setter sangen i forsetet. Vi snakker rett og slett om et knakende flott orkester. Gitarist Bøhnsdalen er meget oppfinnsom, og fyller albumet med små elegante licks og melodier, og selve kompet er alltid nøyaktig der det skal være...
Levi synger og spiller kassegitar, og han gjør det med stor overbevisning.
Og jeg liker dette bandet. For øyeblikket det beste (norske) bandet under himmelen.

Albmet åpner med kirkeklokker. For meg er lyden av kirkeklokker en dramatisk en. Jeg vet ikke helt hvorfor det er sånn, men når kirkeklokkene ringer føler jeg at det er alvor. Boldig alvor. Jeg er ingen kristen mann, men jeg har ofte bodd innen en eller annen kirkeklokkes rekkevidde. Ja, jeg har til og med bodd noen måneder inne på en gravlund i en campingvogn, og jeg har etter dette meldt meg ut av statskirka, kanskje i håp om å slippe unna den dramatiske følelsen klangen av jernbjellene vekker i meg. Det er nesten så jeg grøsser når lyden av jern mot jern trenger gjennom marg og ben. Det har kanskje virket å melde seg ut, så langt... Men, så bor jeg jo langt unna nærmeste kirke, langt inne i skauen.
Men så starter jeg Det Beste Bandet i Himmelen, og dramatikken tar meg atter en gang. Så det er med en alvorlig mine jeg suser inn i første låt, "Jackie Leven Sier Det Snart Skal Snø". 

Producer på dette albumet, Amund Maarud, som også er en utmerket musiker, låtskriver og kanskje landets fremste bluesgitarist, fikk en mail fra Levi Henriksen: "Føler jeg har skrevet mine beste sanger noensinne, og synger de på en måte som ikke er altfor flaut for de som lytter på". Året etter svingte Amund bilen sin inn foran samfunnshuset på Granli, for å høre Levi og bandet øve, og her sitter jeg med resultatet av dette møtet.

Etter at den omtalte kirkeklokka har slått sine tre meget ettertenksomme og tunge slag, starter musikken, og Levi synger "Jackie Leven Sier Det Snart Vil Snø". Levi kjenner et sterkt slektskap til Jackie Leven som han ikke oppdaget før etter hans død, noe poesien her også bekrefter. For ordens skyld kan jeg jo legge til at Jackie døde 14. November i 2011. Det var en trist dag i Oslo, husker jeg. For meg og sikkert mange andre.
Jackie traff vår mann midt i Solar Plexus med sin musikk. Og vår mann oppdaget at han og Mr. Leven hadde skrevet nokså likelydende hyllester til Johnny Cash. Sånt går jo sjelden upåaktet hen. Jackie Leven-låta som åpner ballet her, er en nydelig rockelåt som åpner med verset:

Jackie Leven sier det snart vil snø
Jeg føler meg like levende, som om jeg skulle dø
I hvert nederlag finnes skyggen av et smil
Jackie Leven sier man alltid skal ta en ekstra mil
Jackie Leven
Jackie Leven

Jeg er ikke i tvil om at Levi har fulgt det rådet om å alltid ta en ekstra mil.
Så seiler vi rett inn i "Hjertet er en Muskel", som jeg allerede har omtalt her i The Wilhelmsens. Dette er en låt Herr Henriksen gikk rett hjem å skrev etter å ha sett filmen, The Fault in Our Stars, sammen med sin datter, og det er også låten hvor Levi for første gang våger å skrive ordene, jeg elsker deg.

"Thomas Earls Salme # 209", som er den første låten cowboyen fra stedet der Glomma gjør en sving klarte å skrive etter sitt sykehusopphold, kommer befriende inn fra siden og fyller meg med en frihetsfølelse jeg kjenner godt fra før. Jeg snakker den Tom Petty alltid vekker i meg, og som er en av de mange grunnene til at jeg elsker Tom Petty.
Lyden av bandet, er lyden av menn med ett og samme mål. Akkurat som hos The Heartbreakers. Det svinger fint avsted, og formidler musikkens helbredende krefter og ånd på et helt utsøkt vis. Her er det den frie femtiåringen som snakker:

Jeg har min egen måte å be på
Himmelen er mitt kirketak
Nå skal jeg lære meg å fly
Jeg legger alt det gamle bak

Fra det første sekundet jeg hørte de første lydene fra "Jeg Skal Stå på Perrongen", var jeg solgt. Det er mulig jeg allerede var det, men da denne låta traff meg, traff den skikkelig. Den tunge bassen. Den fete skarpen... Gitaren som hele tiden flerrer små flenger i tiden, og skaper små hull som de forskjellige heltene i Levis liv kan beskues gjennom. Låta er rett og slett et epos til Levis helter. Til folk som har beveget han på sine forskellige vis. Folk som Maradonna og James Dean, Keith Richards og Hans Børli.
Jeg elsker denne låta som er en av grunnstenene på dette albumet.

Jeg vet ikke helt hvor mine tanker tar meg når jeg kommer inn i neste låt, "Mamma Fødte Meg i en Bakevjeby". Det er i alle fall ikke i bakevja, for denne rolige saken som åler seg avsted, som Glomma, har en så deilig melodi med en så jævla fin musikalsk stemning. Når sangen i tillegg bærer sin knakende gode lyrikk, er det liksom ingen tvil.

Jeg lærte å bøye både hode og knær
Mamma fødte meg i bakevjeby
Alt jeg ikke ble, det ble jeg her
Mamma fødte meg i bakevjeby

Når så få ord forteller så jævla mye, vet man at noe har funnet frem til pennen. Fra et eller annet sted i sværen rundt forfatteren kommer nok ordene som treffer det mentale energifeltet, smygende. De blander seg med tankene, finner sin vei gjennom hjertet, og ut i armen...
Hm. Jeg vet selvsagt ikke hva jeg prater om, men jeg har skrevet noen låter selv, og har opplevd at ord kan dukke opp sånn cirka sånn. Nå har jeg aldri funnet en så sterk og vakker setning før, og heller vet jeg ikke hvor vår mann fant disse svært så sjeldne men heretter, evige ordene. Men jeg vet at denne låta er meget sterk. Såpass kan jeg fastslå.

Ingen lyd er høyere enn en telefon som aldri ringer
Hånda di på puta som en fugl uten vinger
Landet du ser mot er så mørkt her jeg står
Ingen dag følger natt, ingen klokker som slår

Den litt såre sakmodige melodien som bærer "Aldri Var November Så Lys" på sine skuldre, har den stemningen som lyrikken fortjener. Det er vakkert og ettertenksomt, det er sårt, som sagt, men håpet er likevel like rundt neste sving. 

Sårheten er som forduftet for solen når tittelsporet, og min største favoritt på albumet dundrer i gang så tristesse og lengsel drukner i støvskyen av livet som har vært. I støvfokket som oppstår når det beste bandet i himmelen skal hedres og minnes. Når den gamlekjæresten som var en del av starten på Levis lydspor i livet, skal huskes. Den spreke og friske instrumenteringen er dødstøff og tro mot stilen, og Levi synger med hjertet utenpå den spesialbestilte skjorta si som alltid er helt strøken, og ikke minst, tøff, stilig og flott. I sisteverset minnes han Joey Ramone som den 15. April, 2001 hadde sunget sin siste strofe:

I april null en lavet snøen ned
Jeg var med sønnen min da det kom beskjed
På TV om en sangers endelikt
Der døde lydsporet av livet mitt

Jeg kan ikke annet enn å føle et visst slektskap med denne mannen som er ett år og åtte måneder eldre enn meg. Når jeg hører denne låten (som hadde klart seg jævla fint uten mine egne minner) havner jeg tilbake på gutterommet i 1979, der Ramones alltid var lyden når vi ventet på at potetene skulle bli ferdig kokte, eller når leksene skulle gjøres. Jeg kan fortsatt se for meg min bror stå der med sin luftgitar i stillongs. Ramones var på alle måter en del av lydsporet i mitt liv, og er det fortsatt. Slektskapet jeg føler blir ikke mindre når jeg vet om alle de andre musikerne denne mannen setter høyt og maner frem på denne skiva.
Ja, jeg er en stor fan av hans forfatterskap, og nå også, hans musikk. Faen for en fet låt "Det Beste Bandet i Himmelen (og meg)", er.

"Mandag Mårra Klokka Sju (skal jeg bli en bedre mann)", er en sånn småmorsom og litt underfundig låt om å bli en bedre mann en vakker dag. Av en eller annen grunn tenker jeg på Kim Larsen når jeg hører denne låta. Det er noe med både Levis uttrykk, óg gitarlyden som steller dette i stand. Jeg elsker Gasolin', så dette er selvsagt et kompliment.

Så tar gjengen oss med inn i et hus med mange rom. Dette er en vakker "vise" som atter viser noen av Henriksens ferdigheter på poesifronten.

Alt som blir igjen av meg og deg kjære
Er hølet i veggen der spiker'n satt
Bildet av oss fra da sola smilte
Da døra den smalt i golvet det datt

"Hus Med Mange Rom" er kanskje skivas vakreste øyeblikk, i alle fall beveger den meg her jeg sitter med kaffekoppen like under barten.

Så kommer det jaggu nok en storfavoritt. "Gå Aldri From av Fred" er låten om brorskapet i et rockeband, om den derre "de tre musketerer-feelingen" som oppstår når alt er som det skal i et band... Siden jeg selv har spilt i band, og kanskje en dag atter vil gjøre det, har jeg kjent på dette.

Jeg fikk min første bass
Det året da Phil Lynnott dro
Samme hva som skjedde
Var fire strenger meg alltid tro

Det er jo så vakkert sagt. En gammel Lizzy-fan som undertegnede smelter av å høre sånt. Jeg elsker Phil Lynott, og jeg elsker den ubeskrivelig flotte følelsen det er å være en gjeng med samme formål. Også det å ha et eget instrument, er fint. Det å spille sammen er som fly.
(Ha-ha, det er digg, og likevel er det 30 og 24 år siden jeg var i den situasjonen).
Denne knakende flotte låta som absolutt burde bli en radiohit, bobler over av overskudd og den deilige følelsen av frihet. Den kan i bunn og grunn oppsummeres med den korte men evige setningen som dukker opp i et av versene i låten;
"som soldater før soloppgang".
De ordene sier det meste. De sier nesten alt om det meste.

"Dette Gamle Hjertet" kommer valsende inn med mer poesi. Låten er nok en vakker ballade (jeg "hater" det ordet, ballade) om det jeg vil, og ofte kaller for, et værslitt hjerte. Det er bare vakkert. Mer er det ikke å si om den saken.

Dette gamle hjertet er en bil
Full av mangler godkjent under tvil
Rådebank og ventiltikk
Er en sliten manns musikk
Dette gamle hjertet er en bil

Siste låt på Det Beste Bandet i Himmelen, "Wilko Johnson Vet Han Snart Må Dra", er vel noe jeg vil kalle en slags nådesang til en av Levis musikalske helter. Nåde, som i vis han nåde.
Men den er også mye mer. Den forteller om barndom og betydningen av musikken i livet, og den favner fint om hele ånden på denne plata. Wilko Johnson (gitaristen i Dr. Feelgood) hadde på et tidspunkt fått beskjed om at hans dager var talte, men han er her fortsatt, så...
Kanskje Levi ba for han, og fikk kontakt med høyere makter. Jeg tviler jo, men man kan aldri vite.
Men en ting vet jeg. Denne skiva er jeg på langt nær ferdig med. Den vil nok følge med meg som et lydspor videre mot både 60 og 70.

Coverbildet av Levi henriksen der han holder en sigarett i kjeften, illustrerer fint lyden av Babylon Badlands. Det er noe sårbart og samtidig noe tøft og tidløst over både uttrykk og følelse her. Så innpakningen er rett og slett perfekt.

Det er bare å glede seg til dette albumet slippes den 22. April. Virkelig. Et par av låtene bør, om det finnes noen form for rettferdighet her i verden, havne på radio. Da snakker jeg først og fremst om tittelsporet og "Gå Aldri From av Fred".

GABBA GABBA HEY