Likholmen - Blindskär (Clearpass/Musikkoperatørene)

Erling Ramskjell er en usedvanlig produktiv og kreativ kar. The Wilhelmsens har tidligere i høst omtalt Endetidsbilda, Æ sitt fabelaktig album som gikk rett hjem her i gården. På det albumet var broren Kåre med, og da Erling namedroppet ham i sitt all time favorittband i vår uhøytidelige men livsviktige spalte Sju Kjappe, ante vi at det er mer enn søskenkjærlighet bak det valget. Kåre har tangentansvaret også for Likholmen, og det er en ikke ubetydelige jobb. Ingeborg Oktober sang den nydelige duetten Kanskje på Æ-albumet, og bidrar med minst like nydelig sang for Likholmen. I tillegg har Stefan Sundström fått mer å gjøre på Blindskär enn på den forrige utgivelsen, Lillelivet, og det kan aldri være noe annet enn et gedigent pluss. Igjen beviser han for en eminent formidler han er. Hallstein Sandvin, bassist på Endetidsbilda, står for perk, bass og elektronikk, mens Martin Losvik er estetikk-ansvarlig, noe som bl.a. innebærer at han har tatt coverbilder og står for design. Erling selv spiller gitar og synger.

Likholmen presenterer seg selv på nydelig vis, som et nordnorsk band som befinner seg midt i en seig, maritim drakamp mellom nu-visepop, folkemusikk og sedat rock. Etter å ha hørt albumet Lillelivet så skjønner jeg nøyaktig hva de mener. Med Blindskär trygt i havn vil jeg legge til at de er et nordnorsk band med tungt, svensk innslag, for Sundström er så definitivt mer til stede denne gangen. Om sin egen deltakelse sier han: "Det här är min chans. Att få komma ur det glimrende fängelse som heter Stefan Sundström. Inga berusade mellansnack, ingen go gubbe som knarkar applåder och sen känner sej lika tom som minibaren på hotelrummet. Jag bryter mej ut i Skandiaviens vackraste region. Jag vill sugas ut av tidvattnet." 

Erling og broren Kåre har alltid syslet med musikk. Sammen har de spilt i bandene Schtimm, Basaflak og Ada Vada, og i tillegg til å ha bidratt på Æ sine album, har Kåre jobbet som studiomusiker og lagd filmmusikk. Om ikke brødrene Ramskjell er musikalske og aktive så finnes ikke sorten. Men, Erling omtaler alle bandmedlemmene som familie, og her ligger noe av styrken til Likholmen. Dette er musikere som trives i hverandres selskap, som gjør hverandre gode, og som sammen skaper en dynamikk og nerve i låtene som er som skapt for de av oss som liker å forsvinne i musikken fra tid til annen. Stalltipset for deg som ønsker å sjekke ut Blindskär er å plassere noen brukbare hodetelefoner på skallen, lene deg godt tilbake i godstolen, og vri volumet opp. En tjue minutter lang ferd venter deg, og faren er stor for at du setter deg fast i skjæret til Likholmen. Det skal du overhode ikke bekymre deg for, for dette skjæret strander du mer enn gjerne på.

Du och jag vi vet att svarta svanar då och då
Landar i dom vita lakan där vi drömmer i det grå

Sundström setter umiddelbart sitt preg på "Svart Svan Sång". Med dyp og intens røst nærmest hvisker han ut meldingene sine. Her er det en nerve som er bortimot skummel, og vi aner at han mener alvor. Teksten er av det surrealistiske slaget, og selv om de svarte svanene tilsynelatende symboliserer døden, så er jeg langt fra sikker. At takten holdes av ei stortromme som framstår som hjerteslag skaper en slags tvetydighet i det hele, spesielt siden takten tilsier at det er et hjerte i en kropp som virkelig er levende, med bortimot 80 slag i minuttet. Instrumenteringen skaper en drømmestemning som passer som hånd i hanske med det surrealistiske, med ekko på gitaren og et orgel som durer deilig litt bak i lydbildet. Den drømmeaktige åpningen avløses av et slags instrumentelt kollasj, i et landskap nær der Tom Waits var bosatt på 80-tallet. "Skäppsråttor" forteller om et skip som i nattens mulm og mørke ble fylt opp av rotter, og som på et slags absurd vis skal ta med seg den skyld, synd og pest de har bragt til folket. Et problem som forsvinner om andre óg får slite med det høres usannsynlig ut, men det er vel enhver bønn til ei høyere makt? 

"Skjær" er en instrumental, med fett gitarplukk av Erling, flott dandert klokkespill og et trekkspill som skaper den maritime stemningen en låt om ei hindring ute i havet krever. Kompet, seig og kult, får fram dramatikken et skjær ofte skaper, og låten funker usedvanlig godt som intro til en skikkelig godbit, "Stiltje".

Alt som flyt lenge nok
treff fast land te slutt
bi te vrakgods
bi te bita
bi te jord...

Vi snakker altså om en duett mellom Sundström og Ingeborg Oktober. Unge, lovende Ingeborg var ukjent for meg helt til jeg hørte duetten "Kanskje" fra årets Æ-utgivelse, der hun virkelig imponerte meg. Det hun gjør sammen med Sundström er ikke mindre imponerende, og den siterte teksten er hennes vers, som hun repeterer to ganger, i to partier av låten. Ikke nok med det; hun har til og med lagt på stemmen sin to ganger, og resultatet er direkte nydelig. At hennes parti er en slags nordnorsk omskriving av "Av jord er du kommet, til jord skal du bli.." er akkurat så dystert som det skal være. Melodien er rimelig funky og av det suggerende slaget. Sandvin danser med bassen, Kåre har lagt på de fineste lydene han finner i orgelet sitt, og Erling spiller kontrollert og behagelig på seksstrenegeren sin, på det viset at hvert eneste anslag på strengene høres tydelig. Og Stefan? Han synger med den pondusen bare han har. Og, det må han, for å matche stemmen til Ingeborg. En herlig låt som skal inn på ymse spillelister etterhvert.

"Släckta Fyrtorn" pumpes så i gang, og får du ikke saltsmak i kjeften av denne, så har du ikke hørt Erik Bye eller Evert Taube. Eller, de gamle kjempene ga deg ikke saltsmak i kjeften. Her sendes vi rakt til skjærgården, eller ut til en eller annen (lik)holme, til nachspielet. Festen er over, og du drikker ikke kald pils, men ram heimbrent servert i sterk kaffe. Stemningen er dyster, og teksten gir meg en følelse av at vi har stengt av Nord-Norge, at det er slutt her oppe. Fyrene er slukket, kysten er mørk, det flyter skapninger i havet, mot et stup, og igjen slår det meg at universet som presenteres har mer enn et snev av surrealisme. Melodien er óg av det dystre slaget, med et tungt komp som banker låten langsomt videre, men som får et engleaktig skjær over seg når Oktober kommer inn i koret. Hvis ikke dette blir en slager i høstmørket så forstår jeg lite.

Fortida førrsegla. Alt ligg åpent, alt ligg klart
Det e ka du trur... og det man trur bli te slutt sant
Du bryt ut av sirkelen, har bestemt de korr du ska
Du ska dit korr horisontan end

Blindskär rundes av med "Horisonta". Ingeborg Oktober synger vakkert og klart om det å ta sjanser og prøve på noe nytt. Litt som nærmere halvparten av alle nordmenn gjorde for godt og vel hundre år siden. Instrumenteringa er sparsom, noe som kler stemmen til Oktober veldig bra. At Likholmen kreativt har lånt fra Neil Youngs "Like A Hurricane" er bare nydelig. Erling plukker forsiktig på gitaren, Kåre spiller ømt og flott på tangentene, og Hallstein kommer inn med bassisering akkurat når han trengs. Vakkert.

Vurdering: På en dag da både Senjahopen og Likholmen slipper bunnsolide album føles det godt å være nordnorsk. At Stefan Sundström er med på å gi Blindskär et svensk preg tar ikke bort det faktum at dette er nordnorske musikere, og at tema føles veldig nordnorsk. Men, Likholmen byr på mer enn kortreist musikk. Dette er et album som definitivt er universelt i uttrykket, og som bør være en del av høstens soundtrack for alle som liker musikken sin maritim, mørk, deilig og deilig. Anbefales på det mørkeste.

https://open.spotify.com/album/4Bw8eysMwQCsxnY6EMQWSN