Lucky Lips - Coming Home (Vestkyst Records)

Det har gått 9 år siden denne gjengen begynte å spille sammen, og de har rukket å oppleve utrolig mye forskjellig på sin vei så langt. De vant #1 European Bluegrass Band i 2011, som første og eneste norske band noensinne, de har vært i finalen i MGP (joda, man husker det selv om man aldri ser på sånt), spilt på bransjefestivalen Bylarm,  og i 2013 la de sågar ut på sin aller første USA-turne. Og USA er utvilsomt et land som kler dette bandet godt. For insparasjonen henter de jo fra artister som Buck Owens, Bill Monroe, Emmylou Harris, Neil Young, Daniel Romano og Gillian Welch. Det er jo litt av en gjeng å la seg inspirere av, og det er dessuten litt av en blanding ute å går her. Likevel må jeg bare si at på tross av spriket som ligger i inspirasjonskildene, fremstår Lucky Lips som et helstøpt og temmelig stilrent orkester. Her finnes elementer fra både rockabilly, bluegrass, singer/songwriter americana, country, og til og med en litt sånn New Orleans aktig gladjazz, så at de høres genuine og rene ut i uttrykket, er en aldri så liten bragd. Mesterstykket i dette ligger i den perfekte sammensmeltingen som får bandets tredje langspiller til å fremstå som den gjør. Dette betyr likevel ikke at man automatisk skal like det man hører. Det finnes mange grøfter å styre den elegante Chevroleten i her. På begge sidene.

Lucky Lips har etter hva jeg har forstått (jepp, jeg kjenner dessverre ikke til deres to foregående utgivelser Bethea Ranch og Mountain Dust, bare sporadisk) utvidet sjangeruttrykket sitt fra sine tidligere utgivelser, og sammen med produsent Marcus Forsgren (Jaga Jazzist, Bror Forsgren, The Lionheart Brothers.... etc.) har de virkelig utforsket alle de forskjellige avstikkerene de har oppdaget underveis. Det er likevel ingen tvil om at Coming Home er en country-inspirert plate, og med flere elektriske elementer i lydbildet enn tidligere, faller Lucky Lips anno 2016 komfortabelt inn under betegnelsen "moderne americana".
Nå tenker du sikkert: "Å nei, ikke atter en underkategori", og det skjønner jeg meget godt. Men likevel så må jeg bare si at den betegnelsen kler musikken jeg hører temmelig godt. For det hviler et slags moderne drag over denne klassiske musikkstilen som rommer alle de nevnte genrene, og tilsammen blir vel dette en slags "Moderne Oslo Americana". En strøken sådan.

Så hvem er Lucky Lips? Joda, det er altså: 

Malin Pettersen – Vokal/Gitar
Stian Jørgen Sveen – Gitarer/Vokal
Erlend Støylen Hølland – Ståbass/El-bass/Vokal
Pål Emil Berg – Perkusjon/Trommer
Even Reinsfelt Krogh – Banjo

Så spiller i tillegg en viss Marcus Forsgren diverse tangenter på denne utgivelsen, mens Kortado kjører på med herlige harmonier.

[embed]https://youtu.be/6p8mwbl453s[/embed]

Så, etter å ha hatt dette albumet i en drøy uke, har undertegnede spilt det opp til flere ganger. Det første som slo meg da jeg hørte det for første gang, var den helt strøkne produksjonen. Så ble det etterhvert umulig å ikke legge til perfeksjonismen som råder over hele linja. Hver eneste låt har fått en nesten kirurgisk behandlig, og resultatet bærer tydelig preg av dette. Jeg vet ikke om dette har vært tanken, men for meg som lytter, oppleves Coming Home sånn. Vi snakker om et plettfritt album, fullpakket av de gode låtene til Malin Pettersen (med unntak av "One and Only" som er skrevet av gitarist Stian Jørgen Sveen, og som også er strålende), preget av en helt utsøkt instrumentering, praktfulle harmonier, og finfine tekster. Det er nesten så strøkent og flott at jeg sitter her å savner litt djevelskap. Noe som skurrer litt i sjelen, noen som av og til røsker meg litt ut av det plettfrie lydbildet. Jeg sier ikke at det burde være sånn, bare at jeg innbiller meg at denne gjengen hadde hatt godt av det, og at de i aller høyeste grad hadde vært i stand til å legge inn små drypp av litt fandenivoldskhet. Omså bare et soloparti i nedoverbakke med pedalsteel eller Telecaster, eller er primalskrik uten adresse. Nå må jeg skynde meg å legge til her at albumet bugner over av nydelige gitarer, og praktfull sang, men likevel... Ett eller annet som kunne satt et litt mer avsindig særpreg hadde nok gjort seg her. Men det er altså min "hunch", min følelse.

Rytmeseksjonen, ja... Den vil jeg bare i full fart trekke frem som "outstanding". Bass og trommer danser avsted. Stødig og elegant, stilig og smått sexy.

Jeg nevner at jeg kunne savnet litt "opprør" her inne, ala Texas-saloon holåy, omså for et øyeblikk eller tre. For det er ingenting annet å sette fingeren på her. Alt er så helvetes perfekt og strøkent, så imponerende.
Jeg har stor respekt for uttrykket de har funnet frem til her, og alt det perfekte passer stilen mer enn godt. For dette er som sagt håndverk av ypperste klasse. Fra det minste skarptrommekakk, til hele den imponerende produksjonen. Tro mot opprinnelsen som en gang forstret det som etterhvert skulle utvikle seg til å bli det vi nå kjenner som country eller rockabilly, bluegrass eller americana.

Om jeg skulle trekke frem et par låter, måtte det nok bli åpningssporet "Wrong Side of a Lie", låten som kommer hakk i hel, "Loose Blues", "Eggs and Bacon", "One and Only" og min favoritt "Through Everything". Men kjære leser. Her er nivået så bra jevnt over, at det egentlig er tøvete å trekke frem enkeltlåter. Coming Home er rett og slett en imponerende flott skive. Så flott at jeg savner noe uflott. Men det er bare meg. Med andre ord: Alt er dødsbra og bunnsolid. Til fingerspissene. Det eneste som mangler er det som setter meg litt ut. Det som vipper meg ut av americana perfeksjonismen. Det som får meg til å gråte eller til å le som en villfaren idiot. Dette bandet kan nå langt. Helt til månen. Eller helt hjem.

Vurdering: 7.5/10

[embed]https://open.spotify.com/album/2bZ5sNOSfy5NOOq69D1IIg[/embed]