Matthew Sweet

Jeg hadde mine klokkeklare favoritter på 90-tallet. Paul Westerberg goes without saying, mens Uncle Tupelo, Lemonheads, Dinosaur Jr., Jon Spencer Blues Explosion, Teenage Fanclub, Steve Earle, Elliott Smith og Nick Cave var svært så hyppig innom cd-spilleren. Og Tom Waits, da, som satte seg fast i spilleren på slutten av 80-tallet, og fortsatt er kilt fast. Men, det er spesielt en kar som for meg er lyden av 90-tallet, og det er Lincoln, Nebraska sin store sønn, Matthew Sweet. I disse dager skrives det mye pent om Prince, og hvordan hans låter minner om en rekke store hendelser i oppveksten og ungdomstida. Matthew Sweet minner meg om alt som skjedde fra min første sønn ble født, til min datter så dagens lys da hun spratt ut rett i mine never en junidag i 2001, noe som er en periode på åtte år. Og ikke bare minner powerpop-kunsten til Matthew meg om dette; en periode ble jeg bortimot paranoid når han kom ut med nye skiver, fordi han skrev låter som jeg like gjerne kunne ha skrevet selv, om meg selv, om jeg bare hadde hatt et snev av talent for det. Forklaringen på dette var heldigvis noe mer logisk enn paranoiaen min, nemmeligen at fyren var gjennom de samme fasene i livet som jeg var, og sånn cirka på samme tid som meg.

Han er født 6.oktober 1964, og vokste altså opp i Lincoln, men forlot byen straks han var ferdig med videregående skole i 1983, og rettet snytskaftet inn mot Athens, Georgia. Valget av by var interessant nok for oss musikknerder. Han hadde hørt R.E.M. sin første singel, den Mitch Easter-produserte "Radio Free Europe", og ble hodestups forelsket i b-siden, "Sitting Still", så når bandet kom for å spille en konsert i Lincon stilte han som en av få opp. Han fikk seg en prat med bandmedlemmene, og en kontakt var opprettet. Michael Stipe fikk en kassett med noen låter Sweet hadde spilt inn, og disse likte han så godt at Stipe satte ham i kontakt med Easter, som igjen anbefalte at unge Matthew flyttet til Athens for å ta del i den voksende og særegne rockescenen der. Stipe spilte dessuten denne kassetten for søstra Lydia og hennes venninne Linda Hopper, som hadde startet bandet Oh-OK, og alle tre sendte hver for seg postkort til Matthew der de ba ham komme til byen for å varme opp for dem. Det gjorde han, og ikke lenge etterpå var han medlem av Oh-OK. De spilte inn EP'en Furthermore What, som ble sluppet i august 1983, med Sweet på gitar og kor.

[embed]https://www.youtube.com/watch?v=ydwvUAj01zc[/embed]

Senere samme høst startet Sweet og Stipe et samarbeid, kalte seg for Community Trolls, og skrev minst tre sanger sammen. Den ene låten, "Tainted Obligation", er å finne på diverse samlere av både R.E.M. og Matthew Sweet, og er en fin liten sak der de synger duett, Sweet spiller akustisk gitar, og Stipe trakterer et trekkspill. De to unge herremennene fant virkelig den musikalske tonen, og var svært så ivrige på å fortsette dette samarbeidet, men R.E.M. begynte å røre skikkelig på seg, så det ble et kortlivet prosjekt.

[embed]https://www.youtube.com/watch?v=tRyCmgrCie0[/embed]

Som sagt, Sweet var en svært så produktiv fyr i slutten av tenårene, så da R.E.M. begynte sin ferd mot verdensherredømme (Murmur fikk blodskryt over hele den vestlige verden, og de var i studio og jobbet med Reckoning), gikk han i studio med Oh-OK-trommis David Pierce. De kalte seg for The Buzz Of Delight, og spilte senhøsten '83 inn EP'en Soundcastles som kom ut våren etter. Denne bestod av seks låter som skulle vise seg å være så sterke at CBS Records ga Matthew en solid platekontrakt. Men, med begge føttene godt plantet i musikkscena i Athens, begynte han en jobb med å distansere seg fra de han fram til da hadde samarbeidet med. Dette tok enkelte ille opp, og det vanket ikke altfor mange klapp på skuldrene og lykkeønskninger da han våren '85 pakket sammen snippeska og vendte blikket mot New York. Uansett, det var med Buzz Of Delight at unge Sweet begynte å finne sitt eget uttrykk, og vi hører antydninger til det soundet som skulle komme.

[embed]https://www.youtube.com/watch?v=WMruziE4DBE[/embed]

R.E.M. mente forøvrig at Matthew gjorde det rette, og kunne ikke se at han skyldte musikkscena i Athens noe som helst. Peter Buck sa rett ut at han burde komme seg ut av byen for å skape den musikken han ønsket, og kunne ikke se noe galt med det. Columbia Records ville ha musikk for pengene, så etter å ha funnet roen i The Big Apple, gikk han høsten 1985 i studio.

_______________________________________________________________________________________________________________________

Inside (1986)

Plateselskapet slo virkelig på stortromma, og beviste til fulle at de hadde stor tro på sin nye yndling. Det ble hentet inn hele seks produsenter, og halve verden var invitert som gjesteartister. Unge, ambisiøse Matthew ble bl.a. produsert av Scott Litt (The dB's, Bon Jovi, Lone Justice, R.E.M., Nirvana) og Don Dixon (R.E.M., James McMurtry, Tommy Keene), noe som førte til at et av problemene med debuten er at det er håpløst å finne en rød tråd, og ikke minst at produksjonen er av ymse karakter. Det høres tidvis ut som snill pop med tung metall-produksjon, samt at en rekke grelle keyboards av kjipeste 80-tallstype er puttet inn overalt.

Som sagt, halve verden er med her, og det blir nok et problem for ørene mine. På trommer har han brukt så ulike karer som Tony Heard (Chris de Burgh, Bee Gees), Anton Fier (The Feelies, Swans) og Fred Maher (Richard Hell, Lou Reed), og da spriker det litt i overkant, for å si det mildt. Som gjestevokalister er det enda drøyere, med bidrag fra Adele Bertei (Tears For Fears, Debbie Harry), Don Dixon, Eddie Hedges (John Lennon, Steve Wynn), Aimee Mann, Debbi og Vicky Peterson (The Bangles), Valerie Simpson (The Temptations, Quincy Jones, Marvin Gaye) og sist men ikke minst, kona Sara. Sorry, det blir for meget på en gang.

Åpningssporet "Quiet Her" er en bra låt som er kjipt produsert, glatt og fælt, men som er gitt ut på samleren The Essential Matthew Sweet og mixet til noe veldig hørbart. Andre sanger som funker er "Save Time For Me", en låt Chris Stamey spiller bass på, og "We Lose Another Day", der Mike Campbell (The Heartbreakers) spiller gitar sammen med Sweet. Men, dette er uansett for søtsuppe-pop å regne sammenlignet med det som skulle komme. Skiva fikk riktignok bortimot strålende kritikker, men solgte veldig lite. I dag er det lett å skjønne, men Matthew Sweet ble da en frustrert, ung mann, og selskapet tuppet ham i ræva.

Beste låter: Quiet Her, We Lose Another Day, Save Time For Me

 

Earth (1989)

Sparket av Columbia, men snappet opp av A&M Records, og Sweet var tilbake i manesjen etter et par år. Han lærte litt av tabbene fra debuten, men på langt nær nok. Denne gangen har han produsert skiva selv, sammen med trommis Fred Maher og Dave Allen, og han nøyer seg med én trommeslager, Ric Menck (fra superkjekke Velvet Crush). I tillegg fikk han med seg to absurd solide gitarister i Robert Quine (Richard Hell & The Voidoids, Lou Reed - faen i helvete, fyren spiller på Rain Dogs, og da er du en semi-gud) og Television-gitaristen Richard Lloyd. Man skulle tro at dette ikke kunne gå galt, men, nei..

Jeg liker andresporet "When I Feel Again", med spor av what to come, og fin-fin gitarplukking av Robert Quine. "Wind And The Sun" er dessuten en iørefallende melodi, om enn noe snill og beskjemmet med hul og platt lyd. Når det er sagt så er det mye solid håndverk å spore på Earth, med dyktige folk over hele linja, og en låtskriver som er på vei, men dette blir først og fremst ei interessant skive for blodfansen. Det er et steg i retning det som skal komme, og utviklingen i seg selv er mat for mons, om mons digger Matthew Sweet.

I senere tid har en av låtene han skrev med Fred Maher, "The Alcohol Talking", fått en slags oppsving og oppmerksomhet. I utgangspunktet en straight og rett fram rockelåt som er svært tidstypisk, men jeg aner noe her som er bra. Fraseringen nærmer seg, melodilinjene er tilført mer kraft, og skreller vi vekk den plagsomme gitarsoloen til Richard Lloyd som går gjennom hele låten, så er jeg fornøyd. Såpass fornøyd at jeg klarer å høre på den flere ganger. Men, totalt sett er det rett og slett for svake låter denne gangen òg.

Earth fikk bunnsolide omtaler, men platesalget uteble igjen. Og nok en gang fikk han sparken fra selskapet sitt. Og nok en gang ble han snappet opp umiddelbart av et nytt selskap, nå av Zoo Entertainment. På det tredje forsøket må det da for fanden stemme?

Beste låter: When I Feel Again, Wind And The Sun, The Alcohol Talking

 

Girlfriend (1991)

Etter at han fikk sparken av A&M gikk kona fra ham, og det er lett å forstå at Matthew ikke hadde det spesielt enkelt ved inngangen til et nytt tiår. Girlfriend er for meg tidenes beste breakup-album, og Marvin Gaye og Fleetwood Mac kan bare ta seg en gedigen bolle. Sweet hadde tatt med seg det som skulle bli bandet hans i studie, og der ble de i rundt regnet ett år. Han hadde akkurat spilt i bandet til Lloyd Cole (The Commotions) på en turné, og Cole gjengjeldte tjenesten med å spille i Matthew Sweet sitt band. Gitaristen fikk med seg Robert Quine og Richard Lloyd, som hengte med fra bommerten Earth, og selveste Greg Leisz. I tillegg hanket Matthew inn Ivan Julian (Richard Hell, Lou Reed, The Clash). Med andre ord ble det lagt opp til et gitarangrep av de sjeldne. Trommeslagerne Ric Menck og Fred Maher er òg med, og Maher er dessuten co-pilot på hele prosjektet.

Allerede med coveret i nevene skjønner vi at noe har skjedd. Ansiktet til Matthew Sweet er erstattet med det langt lekrere åsynet til Tuesday Weld, denne vakre skapningen som lyste opp 50- og 60-tallet. Albumet hadde arbeidstittelen "Nothing Lasts", men den mye eldre Tuesday reagerte på dette, forståelig nok, og Girlfriend var født.

Feedback, det telles opp, en hi-hat begynner å gå, et sylfett riff kommer inn i venstre kanal, det baller på seg med flere gitarer, den ene kulere enn den andre, et "wooo-hoo" syler inn i den venstre kanalen, og så kommer powerpopmesteren inn med sin "nye" stemme.

I don't know where I'm gonna live
I don't know if I'll find a place
I'd have to think about it some
That I do not wish to face
I guess I'm counting on His Divine Intervention

Som sagt, dette er mitt skilsmissealbum, og Sweet er åpenbart så fortvilet og rådvill at han vender seg mot Gud i håp om at han vil ordne opp i livets kaos. Han proklamerer at livet var en dans på roser den ene dagen, for så å ende opp i et Helvete dagen etter. Kun pga små uenigheter. En kjent problematikk blant menn, menn som ikke kan eller evner å ta inn over seg at det som er små bagateller for dem av og til er enorme problemer for den bedre halvdelen. Dette enorme hjertesukket av en låt følges av en deilig, deilig melodi, med skakke og rene gitarer om hverandre, og det tighteste popkomp du kan tenke deg. Og sånn fortsetter det gjennom albumets femten låter.

Matthew Sweet er en av disse sjeldne låtskriverne som klarer å mikse den herligste popmelodi med det mørkeste tema, og skape en dynamikk som er helt vill. Å høre gjennom Girlfriend er som å bli slått på kjeften av en glisende voldsmann, og like det. Jeg har så mange verselinjer på dette albumet som jeg rett ut elsker, det er 8-10 låter her som det er umulig å høre uten å synge med, og vi snakker om ei av de skivene jeg har hørt mest av alle skiver som er gitt ut på denne planeten. Gladsangen "I've Been Waiting", som egentlig ikke er så fryktelig glad, men tvert imot handler om seksuell frustrasjon, ble en ganske så stor hit i '92, og var hovedårsaken til at albumet etterhvert solgte i rundt en million eksemplarer. Tittelsporet er en låt i samme gate, med klare referanser til The Byrds og The Beatles, og viser til en frustrert fyr som bare må få seg ei ny dame. 

I was looking for somebody that you couldn't be
I was looking for somebody that you will never be
I was so sure that there was nothing wrong with me

Fra og med "Looking At The Sun" begynner sakene å bli mer kompliserte, og Sweet begynner å erkjenne et og annet. Han ser på seg selv og sin egen rolle i samlivsbruddet, og skjønner at han må ta sin del av ansvaret for at ting skar seg. Med andre ord nærmer han seg stadiet der han er klar for å komme seg videre i livet. Han begynner å nærme seg andre damer, som "Winona" og "Evangeline". Den behagelige og beskjedne Winona er ei han drømmer om, mens den langt tøffere Evangeline er dama som passer ham som hånd i hanske, og det fortelles selvsagt med ditto passende melodier og gitartryllerier.

Når du tror at dette går seg til så klasker Sweet til med de ballesparkende, balladelignende "I Thought I Knew You" og "You Don't Love Me". Og det føles riktigere en rett, for er ikke livet et berg- og dalbane etter et samlivsbrudd? Gamle minner, savn og depresjoner avløser de lykkelige og håpefulle øyeblikkene med lysets hastighet, noe Girlfriend formidler på utsøkt vis. Skiva er tidvis så deilig bra at jeg i et skrullete øyeblikk kan finne på å ønske meg et samlivsbrudd eller tre for å havne i rette stemninga. 

Skal du sjekke ut denne herren så finnes det ikke bedre sted å begynne enn med Girlfriend. Og er det noe du virkelig bør så er det å sjekke ut Matthew Sweet. Det han gjorde på 90-tallet er direkte kunst, og passer like godt for en 57-åring som kommer hjem til en ultrakjip lapp fra kona, eller 16-åringen som får høre at kjæresten har funnet seg en ny type.

Beste låter: Divine Intervention, I've Been Waiting, Girlfriend, Looking At The Sun, Winona (for at det er de fem første låtene)

 

Altered Beast (1993)

Med suksessen etter Girlfriend hadde Matthew Sweet all den roen og freden han trengte for å kunne lage den oppfølgeren han ønsket. Han hentet inn Richard Dashut (Fleetwood Mac) som produsent, og fikk i samme slengen med seg Mick Fleetwood som trommis på noen av sporene. To andre trommeslager han hadde ønsket å samarbeide med lenge, Pete Thomas (The Attractions) og Jody Stevens fra favorittbandet Big Star, blir òg med. Som om ikke det er nok så henter han inn legenden Nicky Hopkins til å ta seg av tangentene, noe han gjør på magisk vis.

"Dinosaur Act" åpner herligheten denne gangen, en grungy og støyende sak, med gitarer som er overalt, ei funky takt, og en småhysterisk vokal av sjefen. En rimelig hard låt til Sweet å være, men dette endrer seg snart. Andresporet, "Devil With The Green Eyes", var i 1993 den mest spilte låten på mitt stereoanlegg. Det ble sånn fordi alle som hørte den på fest hos meg, noe det titt og ofte var, likte låten, og da var jo saken grei. I tillegg ble dette en aldri så liten hit på Blårock, midt oppi alt Nirvana-, Pearl Jam- og Smashing Pumpkins-hysteriet. De tre andre bandene ble jeg ganske så fot lei av, men denne saken kunne jeg ikke få nok av. Jukeboxen ble foret med tiere når jeg var på jobb der, og folk som satte den på fikk tommelen opp fra meg. Den svært så mørke og subtile teksten om en vanskelig og småskummel fyr følges av verdens deiligste feedback, plukking på en akustisk gitar, og et par knallfete gitarlinjer og soloer. Vi snakker overdose av gitarer her, og deiligere måte å gå under på finnes ikke.

The devil with the green eyes
Said you were never meant to be mine
'cause I came up from a dark world
And every love I've ever know is dead

Det er skrevet om Altered Beast at det er et album som spriker i alle retninger, og det gjør det. Men, det er skrevet som noe negativt, og det er det så definitivt ikke. Det er derimot et så deilig eklektisk album som det er mulig å få det. Etter grønsjen og støypopen kommer en countryaktig sak, med fele og full pakke, "The Ugly Truth", en låt så stilig at den må gis full rock'n'roll-overhaling på B-siden og omdøpes "Ugly Truth Rock", med så mange gitarer at det krever sin mann å få med seg alt som skjer. Nå er ikke Altered Beast et studioprosjekt, men et resultat av at bandet gikk i studio og spilte inn låtene som et band, og det er nok en av hovedårsakene til at det fungerer så godt som det gjør. Samspillet mellom gitaristene, og da spesielt Lloyd og Quine, er elektrisk på alle mulige måter.

Denne sprikingen som det ble skrevet om resulterte i en av de fineste, lille, styggvakre låter som er skrevet, noe Chris Cacavas var såpass enig i at han spilte den inn året etter. Sweet vandrer rundt i musikkhistorien før skiva ble til, stoppet opp ved Big Star, og lagde denne morbide perlen. Det er dæven døtte sterk kost.

I need someone to pull the trigger
'cause there's a hole in my heart getting bigger
And everything I'll ever be I've been
And I need someone to pull the trigger
So if you're what I think you'll be
If you're who I think I see - shoot

Det er ikke minner om låter her som jeg kan finne på å skippe. Ikke engang på en dårlig dag. Funky og mannevonde "Knowing People" er en favoritt, det vanskelige forholdet som beskrives i "Life Without You" er noe av det såreste jeg vet om, og "Do It Again" får meg alltid i perlehumør, selv om det ikke er lystige saker som skal gjentas. Det var det der med mørke temaer tonesatt på vakreste vis. Og pianoet til Nicky Hopkins.. Dæsken.

Altered Beast er en strøken oppfølger til Girlfriend, og selv om forgjengeren var mer umiddelbar og lett i øret, så våger jeg påstanden at dette er et enda mer helstøpt album.

Beste låter: Devil With The Green Eyes, Time Capsule, Someone To Pull The Trigger, Knowing People, Do It Again

 

Son Of Altered Beast (1994)

Denne EP'en som åpner med en remix av "Devil With The Green Eyes", og avslutter med outtakes av en til da ukjent låt, "Ultrasuede", er i all hovedsak det første møtet med live-utgaven av Matthew Sweet, og ble slukt med hud og hår da den kom. Jeg var sulteforet på materiale av mannen, og de fem sporene er alle mektige. "Superdeformed" var jeg allerede kjent med fra den strøkne samleren No Alternative, ei skive som samlet det som kunne krype og gå av hippe artister på tidlig 90-talle. Inntektene fra skiva gikk til AIDS-saken, og med bidrag fra Beastie Boys, Soundgarden, Urge Overkill, Pavement, American Music Club og Buffalo Tom, ble det en pen slump penger for den gode sak.

"Someone To Pull The Trigger" framstår mer laidback enn studiovarianten, og med slidegitar fra Greg Leisz er den rett og slett nydelig. "Knowing People" roes ned på et vis, i og med at det kun er Sweet selv og Quine som spiller gitarer, men det funker i massevis. Fra Girlfriend har han funnet plass til "I Wanted To Tell You", og det er nok den låten som virkelig gjør seg. Ufrivillig feedback som passer som sjit i nysnø, herlig koring, og en låt som tydeligvis sitter som et skudd etter flere år med spilling av den på konserter.

Rosinen i pølsa er allikevel coveren han gjør av "Don't Cry No Tears", Neil Young sitt lille mesterverk som åpner Zuma. Matthew Sweet er og blir en blodfan av Shakey, og han gjør på ingen som helst måte skam på låten. Gitarene hyler og riffer i vei, Ric Menck hamrer stødig som ei klokke, og soloen til Matthew Sweet viser at han virkelig har lært sine kunster av Lloyd, Quine, Julian og Leisz.

Beste låter: Superdeformed, I Wanted To Tell You, Don't Cry No Tears

 

100% Fun (1995)

Det femte studioalbumet til Matthew Sweet gir akkurat det det lover; dette er pinadø musikalsk moro. Ikke på grunn av lyrikken, som beskriver alt fra avsky for seg selv til en verden som er alt annet enn et bra sted å være, noe man nesten må forvente av et album som har en tittel utledet fra Kurt Cobain sitt selvmordsbrev. Men, her er det flust av deilige hooks, riff en Townsend verdig, og låter sterkere enn krutt. At skiva i tillegg er soundtracket til møtet mellom meg og kona gjør at den står usaklig høyt i kurs.

Brendan O'Brien (Pearl Jam, Paul Westerberg, The Black Crowes) var hyret inn som produsent, og de aller fleste musikerne fra de to foregående skivene er med videre. Det resulterte i at Sweet denne gang ga ut et mer straight rockealbum, med tolv låter som alle varer i rundt 3-4 minutter. Det er fortsatt mange spor av den nydelige powerpopen, og melodiene er av sorten som sukrer ørekanalene og gjør meg lett og fin i kroppen. Så får det bare være at Sweet ikke er så fryktelig fornøyd hele tiden, som f.eks. i åpningslåten "Sick Of Myself". 

But I'm sick of myself when I look at you
something is beautiful and true.
World that's ugly and a lie
it's hard to even want to try.
I'm beginning to think
maybe you don't know.

Sukkeret går over til vaniljesaus i "Not When I Need It", og jeg er jævlig glad i vaniljesaus. Det er søtt, elegant og med snert, når han i sitt høyeste stemmeleie klager "not when I need it", med et lite englekor i bakgrunnen. Og det bare fortsetter med "We're The Same", der han fordeler skyld med meldinger som "baby, we're the same, when we fail in each other's eyes, so you shouldn't be surprised when I swear to you". Matthew sliter fortsatt med forholdene sine. Heldigvis, for det blir stor popkunst når han er i det lunet.

"Everything Changes" er en av de fineste, ettertenksomme låtene skrevet av mannen, mens "Walk Out" er den feteste rock'n'roll-låten han har lagd til dags dato. Riffet er tøffere enn toget, O'Brien har lagt på et dødsstilig keyboard, og låten nærmest suser avgårde av seg selv, som klassikerne bruker å gjøre. "Super Baby" er funky rock'n'roll, svært så tidsriktig, mens "I Almost Forgot" er mannens andre countrylåt. En herlig steelgitar, ei lekker melodilinje spilt på piano av O'Brien, og en av Matthew sine beste vokalprestasjoner noensinne, akkompagnert av et kor som gir litt Beach Boys-vibber.

Avslutningssporet, "Smog Moon", er for meg albumets viktigste låt. Den eneste grunnen til det er at dette var brudevalsen vår da jeg og kona mi giftet oss nyttårsaften 1997. Det føltes fryktelig riktig at vi bevegde oss rundt på dansegulvet til akkurat denne låten, låten som ble min da framtidige kones favorittlåt i '95. 

There's a lost man, with a bitter soul, Only for a moment,
Did life make him whole
And while he was, he thought he was invincible

Herlighet for ei skive 100% Fun er, og det mange regner som hans 90-tallstrilogi er fullendt.

Beste låter: Sick Of Myself, Not When I Need It, Walk Out, I Almost Forgot, Smog Moon

 

Blue Sky On Mars (1997)

Store endringer skjedde mellom 1995 og utgivelsen av Blue Sky On Mars to år senere. Matthew fortsatte samarbeidet med Brendan O'Brien, men det er bare Ric Menck igjen av bandet som hadde backet han siden 1991. Med Lloyd og Quine ute mangler det selvsagt mye gitarkrydder her sammenlignet med de tre forgjengerne, men Matthew Sweet har utviklet seg veldig som gitarist, og gjør en strålende jobb her. Kritikerne var rimelig lunkne, og enkelte dro det så langt som å kalle albumet svakt. Jeg er, sikkert ikke veldig overraskende, dypt uenig med disse nissene.

"Come To California" er en lykkepille av en "sola-skinner-øl-i-neven-sommerferie"-låt, med soleklare vink i retning The Beach Boys. Matthew har da og flyttet til California, og når "Back To You" snurrer i gang kan vi lett bli lurt til å tro at han har gått totalt Brian Wilson. Men, det er i all hovedsak de to åpningssporene som ligger i det leie, for når "Where You Get Love" kommer ut av høytalerne er det den "gamle" Matthew Sweet som leverer lekre melodilinjer av typen han begynte med på Girlfriend. Låten ble en av de mest spilte sommeren '97, og avløste The Posies sin "Everybody Is A Fucking Liar" fra sommeren før.

I haven't been a good friend
For a long, long time
You know I wasn't happy
Behind the smile

"Behind The Smile" er en annen låt jeg spilte veldig mye den sommeren, og en låt jeg rett som det er har med på spillelister. Her spiller Matthew alle instrumenter, og viser seg som en habil bassist, og en som vet å trykke på de rette tangentene. Prince, R.I.P., er en kar som har drevet med det samme som min mann, og styrt alle instrumenter selv, og selv om det mangler en del på dynamikken som var ekstrem på de foregående skivene, så viser han her at han vet hvordan det meste håndteres i et studio. Fingerplukkingen på "Until You Break" er strøkent, og den vrengen han har på gitaren på "Into Your Drug" er utsøkt. I tillegg kan han sin skala, noe han beviser ettertrykkelig på avslutningssporet "Missing Time".

I won't ask you what you think of me
Cause I'm exactly what I want to be

Sweet har med et par kjappiser denne gangen, to låter som klokker inn på halvannet minutt, og disse sitter godt i denne skrotten. At saker og ting begynner å falle på plass i mannens liv kommer greit til uttrykk i "Over It", som sitatet over er hentet fra, en kjappis av en låt på alle måter. Her legger han på lag på lag med gitarer og en snerten syntherseizer, og Ric må jobbe hardt for føden. I "Make Believe", den andre kjappisen, som riktignok går for seg i litt roligere tempo, utbasunerer han "I'll make believe I love you, and I'll try harder than before, cause it's a real love, that keeps us coming back for more". Det har flasket seg for mannen, og godt er det.

Blue Sky On Mars er et steg tilbake, ned eller i gal retning, om du vil, men er på ingen som helst måte et svakt album. Det er mye gull her, og det er lett å la seg imponere av instrumentalisten Matthew Sweet, for her gjør han pinadø mye flott med alle slags strenger og tangenter. Og de som sier at dette er en svak samling låter vet ikke bedre, og er tilgitt. Siden jeg er i Jesus-humør i dag.

Beste låter: Come To California, Where You Get Love, Behind The Smile, Until You Break

 

In Reverse (1999)

Matthew runder av tusenåret med et bunnsolid og meget eksperimentelt album til han å være. Og han har nok en gang hentet inn en rekke spennende musiker for å få skiva i havn. Han har aldri lagt skjul på at han elsker The Beatles, og dette er så definitivt det albumet dette kommer klarest fram på. Samt noen doser Beach Boys og Phil Spector, som seg hør og bør.

Brødrene Bruce og Walt Fowler bidrar med blåsere, to karer som tidligere har jobbet med Frank Zappa, Captain Beefheart og Hans Zimmer. Keltner og Menck står for trommingen, Leisz, Rick Cunha (Emmylou Harris, Doug Dillard) og Paul Chastain (Velvet Crush) er gitaristene denne gang, og på tangenter bidrar John Ginty (Neal Casal), Brian Kehew (viktig studiomann på legendariske album som The Stooges, Moondance, Paul Simon, Paris 1919, Billion Dollar Babies, Get Happy!!, Ocean Rain og Tim), Greg Kurstin (Flaming Lips, Cat Power) og Jamie Muhoberac (Iggy Pop, Bob Dylan). Det er med andre ord en svært så rutinert samling musikere som skal hjelpe vår mann denne gang.

Skiva starter strålende, og med alle blåserne og alt livet så får jeg en aldri så liten Sgt. Pepper-feeling umiddelbart. "Millennium Blues" var skrevet i perioden da mange var stresset pga alt som kunne gå galt når vi gikk fra 1999 til 2000, mens "If Time Permits" er en sukkersøt popmelodi om det å få muligheten til å rette opp i egne brølere. Låten går rett over i "Beware My Love", en låt Sweet sementerer sin posisjon som kongen av fraseringer. Fyren kan synge ei oppskrift på vaffelkaker og få det til å høres viktig og kult ut. Her synger han i tillegg om viktige saker som kjærleik, hans favoritt-tema.

Believe my love
I didn't mean to hurt you
Beware my love
You know you don't deserve to be abused

Den pianobaserte "Hide" er en svært så dempet låt om dama som var vekke før han hadde skjønt at han hadde henne, ei ganske så vanlig problemstilling i Sweet sitt univers. Det har blitt mye gull av mannens manglende evne til å skjønne seg på damene i hans liv. "Split Personality" er en småsinna rakker med feite riff, mens "I Should Have Never Let You Down" er en sprek og melodiøs Brian Wilson-aktig låt om å angre sine synder. Igjen.

"What Matters" er en låt jeg vil karakterisere som Beatles møter Big Star, og er et godt bevis på Matthew Sweet sin pop-teft. Mannen lager melodier som sitter perfekt i øret, gjør deg lett og fin i kroppen, og skaper sommerstemning midtvinters. Så hopper han rett over til pop type Posies i "Write Your Own Song", og skaper variasjon på albumet akkurat når det trengs. Et av de triveligste øyeblikkene på albumet heter "Untitled", og her letter Matthew på sløret og sier mer eller mindre rett ut at han trenger noen til å hjelpe ham i rett retning. Det har allerede ant meg gjennom mange album.

Skivas høydepunkt er avslutningssporet, "Thunderstorm", en låt så fullpakket av action at det ville vært mulig å skrive ei lita avhandling om låten. Jeg nøyer meg med å si at det er hans lengste låt noensinne (nesten ti minutter), med spor av fryktelig mye fint, som Neil Young, Big Star, Beach Boys, Beatles type White Album, og all deilig popmusikk jeg vet om. Herlighet for et mesterverk!

I wait for a calm in the storm
Hopin' it subsides
And nothin' is wrong when it rains
Even from my eyes

In Reverse er resultatet av en modig Matthew Sweet, som våger å ta veien vekk fra suksessformelen han hadde brukt fram til da. Det er en samling poplåter som definitivt er inspirert av de store 60-tallsbandene, men samtidig er han alt annet enn en kopist. Skiva er kreativ så det holder, og jeg kommer stadig tilbake til denne, spesielt om jeg ikke er i Beatles- eller Beach Boys-modus, men vil ha deilig pop.

Beste låter: Millennium Blues, Hide, What Matters, Thunderstorm

 

 

Kimi Ga Suki * Raifu (2003)

Matthew Sweet har avsluttet samarbeidet med Zoo/Volcano, spilt inn skive med bandet The Thorns (han, Pete Droge og Shawn Mullins, sammen med bl.a. Keltner, Roy Bittan og Greg Leizs), og gitt ut samlerne Time Capsule: The Best Of Matthew Sweet 1990-2000 (2000) og To Understand: The Early Recordings Of Matthew Sweet (2002).

Skiva ble gitt ut av RCAM Records, og ble i utgangspunktet kun sluppet i det japanske markedet, der Matthew Sweet er en stor forbannet rock'n'roll-helt. Jeg måtte få Egon til å bestille den til meg i sin tid, og var på det tidspunktet sjukt sulteforet på musikken til mannen. Da den endelig kom i hus var jeg en lykkelig sjel, og enda lykkeligere ble jeg da den begynte å snurre rundt i cd-spilleren. 

For første gang på lang tid har han gått i studio med et band, og for første gang er det bandet lite og tight. Veldig gledelig er det at et av bandmedlemmene er gitarist Richard Lloyd, mens de to andre er ringrevene Greg Leisz og Ric Menck. Og mest gledelig: Matthew Sweet har spilt inn sitt mest rocka album noensinne. Det tenderer til å være garasjerock, gitarene er skakke og koblet til ymse støybokser, og kompene er tightere og hardere enn noensinne. Og dette skulle han holde hemmelig for oss andre? Dette skulle bare Japan få glede av? Jeg skjønner at han liker sine trofaste fans i Solens Rike, og her fikk de verdens fineste "thank you" sendt østover. Tolv originalinnspillinger, ingen b-sider eller demoer, og for noen låter!

Dette er et album jeg virkelig setter høyt, og jeg har en mistanke om at jeg ikke har så mange med meg på å være så velvillig innstilt til Kama Ga Suki som det jeg er. Om du ser bort ifra japsene, da. Åpningssporet, "Dead Smil", er muligens den låten som minner mest om de to låtmaterialet på de to foregående albumene, en lystig popsak med et skikkelig catchy refreng, sammen med "Morning Song", en av mine absolutte favoritter når det kommer til melodiøse, rolige pop-perler. Sweet har begynt å se framover, og blir mer og mer opptatt av at det hele skal ta slutt en dag. Han er altså på det punktet i livet, og det synger han så vakkert om at en stakkar med dødsangsten tytende ut av hver pore kan begynne å se på slutten som noe helt greit.

This is your morning song
Every day that passes could be your last
You don't want it to be true

Så kjører bandet på med straighte rockere som "The Ocean In-Between", selvsagt med sweetsk melodilinje, barske og riffbaserte "In Love", den annerledeskomponerte "I Don't Want To Know", med funky komp og lystig koring, og big starske "Warning", som høres ut som noe Alex Chilton kunne ha kommet opp med på midten av 70-tallet. "Spiral" grenser til industrirock, med en repetativ tekst, naturligvis, med en sånn låttittel.

"Love Is Gone" høres ut som overskuddsmateriale fra Girlfriend, og minner oss om hvem det er vi hører på, før det blir mer riffing og rocka komp i "Hear This". Dette bandet kan faen meg sine saker, og tightere enn dette har vi aldri hørt mannen vår. De følger opp med en mer poppa sak, "Wait", før de setter igang rockefoten min med "Tonight We Ride". Lloyd ligger langt bak i lydbildet og sprer Television-lyder, og Menck hamrer taktfat og stødig. Stilig låt.

This is the aftermath
And I got just what I deserved
Proving the balance of all things should not be disturbed
And I can guess the truth but I don't want to be right
Or in my heart it might stay night forever

Sweet kan avrunde skivene sine, og med "Through Your Eyes" gjør han det på utsøkt vis. En av mannens fineste komposisjoner, med en stilfull mix av rolige vers og funky refrenger, og et band som oser av spilleglede. Herrefred som jeg hadde savnet denne skiva. Her er det ikke et eneste dødpunkt.

Beste låter: Morning Song, I Love You, Warning, Tonight We Ride, Through Your Eyes

 

Living Things (2004)

Så, fem år etter den forrige offisielle skiva han slapp, kom Matthew Sweet sin endelige hyllest til The Beach Boys. Og la det ikke være noe tvil om den saken, for her er Van Dyke Parks hentet inn som bandmedlem, og melodiene oser av sommer, lettkledde damer og det lyseste øl. Problemet mitt med denne skiva var at den ble sluppet om høsten, og dermed ikke fikk så mye spilletid da jeg fikk den. Det fikk den påfølgende sommer, og da satt den som et skudd. 

Låtene ble spilt inn i 2002, og var et parallell-prosjekt han hadde ved siden av jobben med The Thorns. Da er det jo kjekt at han sparte de beste låtene til soloskiva si, for låtene her overgår lett de han bidro med til den noe forglemmelige The Thorns. Og så er bandet han har brukt her steike solid. Van Dyke Parks trakterer selvsagt piano og det som kommer av instrumenter med tangenter, Leisz og Menck er fortsatt med, mens han denne gang velger å overlate bassen til en proff, Tony Masico (Neil Young, Peter Case), og henter inn en ekstra gitarist i rutinerte Peter Phillips (bl.a. Bob Dylan). Hans andre album utgitt på RCAM Records, og hans andre album der han har produsentansvaret alene, ble godt mottat av kritikerne, men oppnådde ikke de samme salgstallene som hans gyldne 90-tallstroika.

"The Big Cats Of Shambala" starter med lyden av Van Dyke Parks særegne cembalo, og Beach Boys-referansen stadfestes fra første spor. En artig, om enn noe småstressende låt, som tar seg kraftig opp i bridgen, med flerstemt sang, og et veldig så trivelig komp. Disse tibetanske kattene er såvisst levende ting, og det er en hyllest til levende vesener vi får denne gangen, selvsagt med innlagte hyllester av damer, til og med de vanskelige. "You're Not Sorry" er mer standard Sweet, med vokalen i de høyere skylag, og vår mann er en skikkelig gentleman her som påtar seg all skyld.

Cause you're not sorry, why should you be
Leave feeling sorry up to me
You're not sorry, no, why would you be
Leave feeling sorry up to me

Det er ikke bare dyrene og damene som får lyrisk pleie her, noe "Dandelion", platas rockealibi er et eksempel på. Matthew synger skakkere enn noensinne, med et band som herjer småvilt gjennom låtens fem minutter, og vår mann bekymrer seg for om løvetannen skal klare å spre sine frø. "Cats Vs. Dogs" er en munter sak om to erkefiender som melodimessig er lagt i The Kinks-territoriet, mens "In My Tree" preges tungt av vår cembalo-venn. 

Living Things er nok det albumet jeg har hørt minst på, om jeg ser bort ifra de to første albumene, men når jeg nå har hetet det fram etter mange år arbeidsledig i hylla, så slår det meg at dette er bra. Det er ikke Matthew Sweet i toppform, og det er heller ikke hans beste låter som er med her, men hans nestbeste komposisjoner er bedre enn fryktelig mye annet i sjangeren. F.eks. så er hans sommerhymne, "Sunlight", en låt som fort får fram et glis hos meg, mens "Tomorrow" rett og slett er en fin-fin låt, med med Van Dyke Parks på trekkspill.

Beste låter: Dandelion, Cats Vs. Dogs, Tomorrow

 

Under The Covers, Vol.1 (2006, m/Susanna Hoffs)

Matthew har tidligere samarbeidet med Peterson-søstrene, og har nå startet et tett samarbeid med sjefen i The Bangles, Susanna Hoffs. De to sjelfrendene har spilt inn en rekke låter fra 60-tallet, en periode i populærmusikkhistorien de begge elsker. Jobben blir gjort i Lolina Green Studios, Matthews hjemmestudio, og når de anser seg som ferdige sitter de igjen med sine femten 1960s favorittspor. Albumet ble gitt ut på labelen Shout!Factory.

I hjemmestudioet satt Ivan Julian, Greg Leisz, Ric Menck, Richard Lloyd og Van Dyke Parks, og om kosefaktoren skal bedømmes utifra resultatet, så har de hatt det steike greit sammen. Det er ikke noen spesielt overraskende låtvalg her, muligens med unntak av The Left Banke sin "She May Call You Up Tonight".

De synger mer eller mindre konsekvent duetter, og stemmene står veldig bra til hverandre. Det fungerer spesielt bra på "Everybody Knows This Is Nowhere" (Neil Young), "Alone Again Or" (Love) og "It's All Over Now, Baby Blue" (Bob Dylan). Hoffs gjør dessuten en mektig fin vokalprestasjon med Velvet Undergrounds "Sunday Morning", mens Sweet gjør en like fin jobb med "Monday, Monday" (The Mamas & The Papas), og ikke minst den andre Young-coveren her, "Cinnamon Girl".

Når alt kommer til alt så er dette første samarbeidsprosjektet riktig så trivelig, og en slags hyllest til helter som The Beatles, The Beach Boys, The Who og The Zombies. I tillegg så er prosjektet i seg selv veldig kjekt, og en dokumentasjon på god musikksmak. Som om vår venn ikke skulle ha det.

Beste låter: It's All Over Now, Baby Blue (Dylan), Cinnamon Girl (Young), Alone Again Or (Love), Sunday Morning (VU)

 

Sunshine Lies (2008)

Igjen innkaller Sweet sine gode venner Menck, Lloyd, Leisz og Julian, i tillegg til at Susanna Hoffs er med på laget etter det vellykkede samarbeidsprosjektet Under The Covers. Det borger for masse gitarer, rock'n'roll og mye moro. Og det er akkurat det vi får. En hel masse moro. Bandet han har i ryggen er nå, nesten tjue år senere, så rutinert og strøkent at det blir litt unødvendig å snakke om tighte, for her snakker vi om 5-6 musikere som kjenner hverandre ut og inn og vet nøyaktig hva som forventes av dem.

Stemningen er så lystig og fin som den skal være i åpningssporet "Time Machine", og om han har drevet med uuttalte hyllester til The Fab Four og Beach Boys tidligere, så er det The Byrds han hever glasset for denne gang. "Byrdgirl" er vel det beste eksempelet på akkurat det. Låten kunne lett ha vært med på sommerskiva "Younger Than Yesterday", med sine nydelige harmonier og lekre gitarplukkinger. Teksten er òg av det lette slaget, og beskriver ei jente som ikke har noen bekymringer i livet. Da er du rett og slett en "byrdgirl". Og det er temaet albumet kretser rundt. De bekymringsfrie.

Now you're just like a byrdgirl
Fly away from your pain
Don't let anyone hold you
'Cause it won't be the same

Andre "Byrds-låter" er "Feel Fear", "Daisychain" og "Around You Now". Men, det er ikke bare Byrds-referanser her, noe som skulle ha tatt seg ut. "Flying" er en ganske intens rocker, der spesielt Menck får kjørt seg, mens "Room To Rock" er drøye tre minutter med gitarmoro. Ellers er jo tittelsporet en av de sterkeste låtene på albumet, og "Back Of My Mind" en rolig og fin avslutningslåt som har et visst doo-wop-preg over seg. Skal jeg plukke fram en favoritt så vil nok valget falle på den småfrekke "Sunrise Eyes". Her bassiseres det tungt, takta er kjapp, og gitarene hissige. Det er ikke ofte Sweet synger som en hardrocker, men her er det antydninger, og "yeah-yeah"-ene henger løst.

Sunshine Lies er et av de mest livate albumene i Sweet sin katalog, og absolutt verdt å ha i samlingen. Det er dessuten et av de mest rocka prosjektene han har gjort.

Beste spor: Time Machine, Sunshine Lies, Daisychain, Sunrise Eyes

 

Under The Covers, Vol.2 (2009, m/Susanna Hoffs)

Vår mann og Hoffs kjører ufortrødent videre i sin gjennomgang av tiårene, og har nå kommet til 70-tallet. Det er samme prosedyrer som sist gang, hjemme hos Matthew og mange av de samme typene. I tillegg har de fått med seg Lindsey Buckingham /Fleetwood Mac), Steve Howe (Yes) og Dhani Harrison (sønnen til faren), som spiller på "sine" låter.

Låtvalgene er ikke spesielt overraskende denne gangen heller, og jeg har lest kritikker som går på at dette var kjedelige greier. Jeg er overhode ikke enig i dette, selv om jeg selvsagt ville ha valgt femten andre låter, sannsynligvis, men det er interessant nok i seg selv å høre hva Sweet/Hoffs har plukket med seg fra tiåret veldig mange holder høyt. Det som muligens er mest overraskende er at de har funnet plass til to Todd Rundgren-låter, noe som pinadø er tøft.

Todd er nevnt, men her er veldig mange av mine personlige favoritter fra The 70s representert. "All The Young Dudes" (Mott The Hoople) og "Back Of A Car" (Big Star) var som forventet, og stilige låter som "Sugar Magnolia" (Grateful Dead) og Here Comes My Girl (Tom Petty) passer veldig godt inn. At "Maggie May" (Rod Stewart) har fått en strøken ansiktsløfting gjorde heller ingenting. Intet galt om Rod, men låten gjør seg med Susanna på vokal.

Nå er jeg ingen stor Yes-fan, men "I've Seen All Good People: You Move/All Good People" er skikkelig festlig når Jon Anderson er byttet ut med Hoffs, og gjør seg bedre i coverversjonen til våre folk. Unnskyld, Yes-folk, men sånn er det når man sliter med Anderson sin stemme, og synes at progen blir i heftigste laget.

Nok en artig utgivelse, og nok ei skive det er verdt å ha i samlinga. Nå ligger det en versjon av skiva på Spotify med mange andre låter enn på den originale utgivelsen, og her er det pinadø mye gull. Stilige låtvalg og knall gjennomførte versjoner. Som "Marquee Moon" (Television), "I Wanna Be Sedated" (Ramones), "Baby Blue" (Badfinger), "(What'a So Funny 'Bout) Love, Peace And Understanding (Elvis Costello) og "A Song For You" Gram Parsons). Disse låtene justerer lett karakteren opp et hakk.

Beste låter: Here Comes My Girl (Petty), Hello It's Me (Rundgren), Back Of A Car (Big Star), Gimme Some Truth (Lennon)

 

Modern Art (2011)

Nok en gang går Sweet i studio mer eller mindre alene, noe han ikke har gjort siden Blue Sky On Mars. Han har riktignok med seg sin gode venn Ric Menck på trommer, og har med seg en gitarist jeg ikke kjenner til (Dennis Taylor), men dette er virkelig en soloskive i ordets virkelige betydning. Innspilt i hjemmestudioet, og label er denne gang Missing Piece.

"Oh, Oldendaze!" knaller i gang skiva med syntherseizere, og vi lures til å tro at Matthew har tatt ei ny retning. Men, nei, snart er vi midt i det terrenget vi skal være, om enn med noe ukjent gitarsnadder oppi det hele. Det er denne Dennis Taylor som tilfører noe nytt, og jeg liker det. I det hele tatt så likte jeg veldig godt å få den doble vinylen i posten for ei tid tilbake. Produksjonen til Sweet er nydelig, og det er tre karer som virkelig har lekt seg med hjemmeutstyret denne gangen. Om hans siste soloskive skal sammenlignes med noe av det han har gjort før, så tenker jeg en blanding av Girlfriend og Blue Sky On Mars, mye pga instrumenteringen og alle de fine harmoniske partiene som dukker opp i de fleste låtene.

Han lykkes med å overraske denne gangen òg, og da spesielt med låten "Ladyfingers", som er en seig blues. Tekstene hans har endret noe karakter, og vi møter en filosofisk utgave av mannen vår, som nærmer seg femti med stormskritt. Det er fortsatt kjærlighet i lufta, men her er det mye annet som kommer opp til overflaten sammen med de åpenbare sangene om forhold til damer.

I keep a list of all the lies told
So I can know which I bought or sold
They put my head down and perceive me
I'm getting old, man, I'm getting old

"December Dark" har sine Beatles-harmonier, og til og med noe som kan minne om gitarpartier som kunne vært gjort av George Harrison, "She Walks The Night" er gladpop, med en noe psykedelisk intro, mens "Late Nights With The Power pop" nærmest føles som et rop om hjelp, hjelp til å finne noen å dele livet med, der han roper ut "somebody follow me to the end of the road".

Modern Art fikk veldig gode kritikker da den ble sluppet for fem år siden, men salget ble det dårligere med, selv om jeg selvsagt kjøpte den. Skiva var såpass solid at jeg tenkte at han var back in business, og at det ikke ville bli lenge til nytt album ville komme, men den gang ei.

Beste låter: Oh, Oldendaze!, Ladyfingers, Late Nights With The Power Pop, December Dark

 

Under The Covers, Vol.3 (2013, m/Susanna Hoffs)

Det tredje tiåret skal hylles, og med seg denne gangen har de kun Ric Menck og Dennis Taylor. Taylor tar seg av både bass og gitar denne gang, mens Hoffs i tillegg til sang slår på perkusjoner. Igjen er det Shout! Factory som står for utgivelsen, og selvsagt er jobben gjort i Lolina Green Studios.

De har nå kommet til det tiåret de begge to debuterte som plateartister, Susanna Hoofs i '86 med The Bangles, Sweet samme år med Inside, så vi snakker nå om musikk de ikke bare opplevde i samtiden, men på mange måter "konkurrerte" mot.

Som dere husker så nevnte jeg at Matthew var hekta på b-siden til "Radio Free Europe", og det er nettopp "Sitting Still" som åpner Vol.3. En fin versjon er det òg, selv om det er låter her som overgår den. Den utvidede utgaven har med "Train In Vain" (The Clash), og hvorfor ikke denne lystige varianten av låten ble med på førsteutgaven skjønner jeg ikke. Men, høydepunktet for min del blir "Killing Moon" (Echo & The Bunnymen), en versjon som virkelig får fram Mathhew Sweets vokaltalent, og Hoffs kortalent.

XTCs "Towers Of London" er en sprek duett, og det er lett å høre at de virkelig setter pris på Tom Petty når de spiller monsterhiten "Free Fallin'". "How Soon Is Now" (The Smiths) gjør seg her, og det samme må sies om "Girls Talk" (Dave Edmunds). Ja, og så får de plass til en låt av Prince (RIP), nemlig "I Would Die 4 U".

Alt i alt et småmorsomt album, men her kan jeg med hånda på hjertet si at jeg ville valgt veldig annerledes. Hva med Triffids, Go-Betweens, Joy Division, Stone Roses eller The The, f.eks.? Det var mye spennende popmusikk på 80-tallet, og ei 80-tallssamling uten Tom Waits og The Replacements gjelder ikke.

Beste låter: Girls Talk (Dave Edmunds), How Soon Is Now (The Smiths), Killing Moon (Echo & The Bunnymen)

 

Så, endelig ved veis ende med gjennomgangen, men forhåpentligvis ikke ved veis ende når det kommer tl musikk fra Matthew Sweet. Nå ryktes det at han og Susanna Hoffs er i studio for å spille inn Under The Covers, Vol.4, der de tar for seg 90-tallet. Og det gleder jeg meg selvsagt til. Men, nå er jeg mer enn klar for et nytt soloalbum, gjerne med mange av gammelkara med, og at han i den forbindelse tar seg en tur til Europa, og helst til Norge. Jeg har ikke hatt gleden av å se ham live, og det er definitivt noe som mangler, kjenner jeg.

Så, kos dere med den herlige popmusikken til en av de virkelig unsung heroes her i verden, Matthew Sweet. I spillelista under her har jeg samlet de låtene jeg liker best av mannen. Nå mangler riktignok en del av skivene i Spotify, men det er mer enn nok å ta av.

 

https://open.spotify.com/user/johnnywilhelmsen/playlist/5MStV7Nimr6V1KlE2oTIqB