Nick Cave & the Bad Seeds - Skeleton Tree (Bad Seed Ltd)

Jeg har ventet lenge på å omtale Skeleton Tree. Mest for å få musikken inn skikkelig, først via streaming (før LP), så delvis av praktiske årsaker som utsatt levering av selve gramofonplata, og delvis av grunner bare faen sjøl har rede på. Han, og ærefrykten (i mangel på et bedre ord) jeg ofte går rundt å bærer på når stor musikk er innen rekkevidde.
Det er sjelden jeg bruker ord som "stor musikk", selv om jeg er forholdsvis raus med superlativer rundt god musikk ellers. Men når nye åndsverk er påvirket av skjellsettende hendelser i kunstnerens, eller artistens liv, og når denne kunstneren eller artisten er av et sånt kaliber som er i stand til å skape noe monumentalt, heftig, vakkert eller skremmende viktig (kunst - rett og slett) ut av f.eks sorg eller desperasjon, snakker vi i min verden om STOR MUSIKK.
Det ferskeste eksempelet på musikk jeg bruker slike ord om, er Blackstar av David Bowie. Det finnes selvsagt mange flere slike eksempler der låtskriveren er i et slags hendelsesvakuum, eller befinner seg i en altoppslukende atmosfære som krever hver minste time, når han eller hun skriver sin musikk - uten at jeg skal gå inn på alle disse her og nå.
OK, så jeg kjenner altså av en eller annen grunn en liten trang til å utdype min ærefrykt for kunst i denne avdelingen. Av enkle grunner egentlig...
Når store formidlere preges av heftige hendelser i sitt liv, treffer de meg noen ganger så hardt at jeg fort kan forsvinne inn i et lite helvete selv. Nå tenker du kanskje at jeg sitter her å skaper meg, at jeg prøver å høres ut som at jeg er så jævla begavet og helt utrolig spesiell... Men neida, det er akkurat det jeg ikke gjør. Er bare ærlig. Jeg har rydd helt i staver av f.eks Warren Zevon, da han dro sin vei, og etterlot oss et album. Så min ærefrykt, eller min dype ærbødighet, repekt eller kall det hva du vil, for musikk rundt tilstandene vi snakker om her, er vel nok begrunnet.
Stor musikk i min verden er med andre ord musikk som er like stor som selve livet. Musikk du må slippe helt inn dit du egentlig aldri vil, for å få den eneste og rette opplevelsen av den. I alle fall den sterkeste.
Jeg snakker om musikk det er bortkasta å ha i bakgrunnen, musikk som krever noe av lytteren. Musikk som røsker opp de følelsene veldig lite annet kan slite opp fra dypet.
Å uttrykke noe interessant, eller bare vakkert rundt store tap, eller håpløshet generelt, krever sin mann - eller kvinne. Det krever en sann kunstner.

Tja... Skal vi bare si at det holder nå? Greit. La oss heller se hva Nick Cave har servert oss etter, og i en tragisk tid i livet. Midt i en tragedie som nok aldri vil forlate han igjen. Det er hans lidelse, og han deler noe av dette med oss alle.

Første gang jeg hørte "Jesus Alone", hørte jeg den en hel rekke ganger. Det er den første låten på albumet som ble sluppet med en video en stund før hele albumet kom den 9'ende september. Det var noe med stemmen til Cave som tvang meg til å lytte en hel rekke ganger. Kanskje en time. Og uttrykket i hans fjes trakk meg også dithen. Det var noe med orkestreringen som bare holdt meg fast i sitt grep... Innlevelsen til både Cave og Ellis. Bevegelsene, og følelsen som gikk rett i magen. Og det var selvsagt Arthurs død. Hva den hadde gjort med kjære Nicholas Edward Cave, en av vår tids største formidlere. Jeg prøvde sikkert å finne noe jeg aldri har sett ansiktet til før. Jeg vet ikke. Alle disse elementene var nå fanget i et øyeblikk, og først og fremst var det nettopp øyeblikket, eller sangen, som tok meg.

Skeleton Tree ble spilt inn over en 2-års periode, og de fleste sangene var allerede klare før den tragiske hendelsen. Men etter at sønnen falt i døden, gikk Cave inn å forandret på noe av lyrikken. Selvfølgelig gjorde han det. Så her er det mye sorg, tap og død.

"Jesus Alone" svever rundt i rommet som en sort fjær lyssatt av en distansert måne. Orkestreringen søker etter et sted å være, men finner aldri roen. Nicks stemme er hentet i kjelleren, og du kan høre at han kontrollerer den, eller prøver å styre den slik at den blir hørt. Jeg hører den jævla godt. Ikke bare med ørene. Jeg kjenner den i mellomgulvet. Den stille desperasjonen er tydelig for meg.

Så kommer "Rings of Saturn". De små partiklene som svever rundt Saturn, og som Galileo Galilei oppdaget i 1610, har fått æren av å være tittelen i denne helt nydelige sangen der Cave med en innlevelse få andre overgår, nesten puster ut ordene. Det er så vakkert og så trist på en og samme tid. Ubetalelig.

Upside down and inside out and on all eights
You're like a funnel-web
Like a black fly on the ceiling
Skinny, white haunches high in the sky
And a black oily gash crawling backwards across the carpet to smash all over everything
Wet, black fur against the sun going down
Over the shops and the cars and the crowds in the town

Koret løfter hele tiden stemningen, som om den ville falt gjennom et uendelig hull om det hadde latt være. Jeg ser for meg sorgen som en kvinne, svart som natta, og helt umulig å få grep om.

"Girl in Amber" er så sterk. Cave maler sorgen rett i trynet på meg her. Rommene i denne låta er enorme, og tomme. Lufta er stillestående og nesten umulig å puste inn, og veggene blør. De nesten usynlige, orkestrale skilleveggene er der, men kun følbare for oss. Ikke tydelige...

And if you want to bleed, just bleed
And if you want to bleed, just bleed
And if you want to bleed, don't breathe a word
Just step away and let the world spin

Og koret er hentet rett ned fra himmelen... Det er englene i sorg vi hører. Dette er stor kunst, og den skjærer mitt hjerte i to.

Sistesporet på side 1, "Magneto" er om mulig ennå sterkere enn forgjengeren på dette albumet. Desperasjon og umiddelbare tanker kommer fort til overflaten. Språkbruken er selvsagt sterk, vakker og poetisk... Er Magneto han skurken i tegneserien X-Men..? Er det han Cave vil være der han står å venter i kassakøen på super'n?

Oh, the urge to kill somebody was basically overwhelming
I had such hard blues down there in the supermarket queues
And I had a sudden urge to become someone, someone like you
Who started out with less than anyone I ever knew

Det er faen ikke godt å vite, men det er så uhyre vakkert, sakralt og smertefullt. Sangene på Skeleton Tree har løftet meg opp og ut i rommet helt fra første gangen jeg hørte dem. Nå som jeg kan holde meg fast i selve LP-en, er denne "effekten" enda sterkere. Jeg er selvsagt i musikken, i sangen, og i Caves omfavnelse. Warren Ellis er et geni. Alt vibrerer. 

Side 2 åpner med "Anthrocene". Det er så vakkert og hjemsøkende, så forklarende ubegripelig, om du skjønner hva jeg prøver på si. Som en vind fra det uendelige alt og intet, som feier inn over oss med et innebygget og ordløst budskap fullpakket av alle språk på en gang. Og alle ord. Den instrumentelle strukturen underbygger både fortvilelsen og dybden i søken etter noe å elske igjen. Og jeg faller gjennom et endeløst mørke om jeg lukker øynene. Og det gjør jeg. Jeg lander aldri. Jeg bare plutselig sitter i stolen igjen i det øyeblikket det blir stille mellom låtene. Denne musikk eier meg, mer enn jeg eier den.

"I Need You" er en gråt, mer enn en låt. Det er dyp kjærlighet og avhengigheten av den. Cave høres ut som han gråter til sin kvinne, eller til hva som helst. Det som betyr noe er å ha den du trenger, sier han.

Cause nothing really matters
We follow the line of the palms of our hands
You're standing in the supermarket, nothing, holding hands
In your red dress, falling, falling in, falling in
A long black car is waiting 'round
I will miss you when you're gone
I'll miss you when you're gone away forever
Cause nothing really matters
I thought I knew better, so much better

And I need you
I need you

Det er smertefullt og vakkert hele tiden, og jeg spiller så høyt at hele jævla skogen skjelver der ute. Hver eneste gren bøyer seg og slipper sorgen, melodien og vesenet forbi.

Det er mulig at "Distant sky" er noe av det vakreste jeg har hørt på denne siden av mamma. Jeg tror det. Det er bare å lukke gluggene... Kjenne på det som skjer med lufta du sitter i...

Nick Cave:
Let us go now, my one true love
Call the gasman, cut the power out
We can set out, we can set out for the distant skies
Watch the sun, watch it rising in your eyes

Else Torp:
Let us go now, my darling companion
Set out for the distant skies
See the sun, see it rising
See it rising, rising in your eyes

Nick Cave:
They told us our gods would outlive us
They told us our dreams would outlive us
They told us our gods would outlive us
But they lied

Else Torp:
Let us go now, my only companion
Set out for the distant skies
Soon the children will be rising, will be rising
This is not for our eyes

Det er nesten som å fødes på ny, gammel og ung. Dette mesterverket avrundes egentlig ikke før lenge etter at stillheten har senket seg, selv om den stillheten er et spetakkel av følelser. Men siste låt er tittelsporet. Jeg oppfatter den som en bønn. Sangen er så jævla nydelig at den bare sliter ut sin sår tiltrengte tåre, uansett hvor tørr jeg måtte være...

Skeleton Tree er den mørkeste, vakreste og sterkeste plata jeg har hørt på lenge. Men den lyser også opp, og setter alt i bevegelse.... Et mesterverk.

Vurdering: Mesterverk

[embed]https://open.spotify.com/album/34xaLN7rDecGEK5UGIVbeJ[/embed]