Night Beats - Who Sold My Generation

Night Beats er en skikkelig sprek Seattle-trio som med Who Sold My Generation slipper sitt tredje studioalbum. Mye handler om Danny Lee Blackwell, som i tillegg til å ha skrevet alle låtene, spiller gitar og synger, har produsert skiva. Med seg har han bassisten Robert Levon Been, som kjører på med funky rytmer, og den like funky trommisen James Traeger.

Liker du Nuggets-boksene, eller har et snev av sans for psykedelisk rock'n'roll, tungt inspirert av det som skjedde i London eller på Vestkysten i 1967, så er det stor fare for at dette er skiva for deg. For å gjøre referansene unna med en gang, så vil jeg si at det finnes mye 13th Floor Elevators her, samt ferskere spor av band som Black Lips og King Tuff, og i og for seg mye av det Ty Segall driver på med.

Er du fan av fuzz, ekkobokser, masse klang, og filtrert vokal, så vil jeg anta at du i Night Beats finner et band du vil elske. En sak er at Blackwell skriver knallsterke låter, men minst like viktig er det at denne trioen propper ørene og skallen din full av energi gjennom tre kvarter med overbevisende og leken rock. Riffene er mange og fete, og det legges på lag med lag av gitarer, samt en hel masse harmonivokal, og enden på visa er at de har maktet å lage ei variert skive i en sjanger det normalt er vanskelig å variere melodiene voldsomt mye.

"Sunday Mourning" er funky og sprek, og minner meg underlig nok om Simon & Garfunkel, sprøtt som det høres ut. "Right/Wrong" er 60s rock på det viset jeg elsker, og en låt som bare må inn på sommerens store spilleliste. En deilig poppa og riffbasert sak som gjorde meg lett i kroppen på et blunk. Eller, lytt til "Burn To Breathe", sangen som jeg ikke blir overrasket om Tarrantino har med i sin neste film. Det er noe filmatisk over gitarspillet her, og jeg får nesten ørkensand i kjeften når kompet virvler opp melodien. Nydelig levert.

Høydepunktet er for meg avslutningssporet "Egypt Berry", som åpner med et behagelig sitarspill som lett kunne vært levert av George Harrison, men som raskt går over i albumets kjappeste rakker, monotont og suggerende, før de leverer melodiøse partier og overganger som varierer mellom progrock og psykedelia. Og som en god nummer to vil jeg trekke fram "No Cops". Låten får meg til å vente at "Get Back" skal starte, og det er noe magisk som foregår når den balanserer i nærheten av Beatles-klassikeren hele veien. Stilfullt og smart.

Jeg måtte sjekke ut de to foregående skivene når jeg først ble obs på denne lille gjengen, og det vil jeg anbefale dere å gjøre òg, for den vesle katalogen inneholder mye gull. Night Beats har kommet for å bli mine garasjekompiser.

https://open.spotify.com/album/5hz5wGL9azPpH3m6jXFSmL