Parker Millsap - The Very Last Day

Parker Millsap er en 23-åring fra Purcell, Oklahoma, som solodebuterte med sitt mer enn habile selvtitulerte album i 2014, et album jeg spilte ganske så heftig i perioder. Åpningslåten fra den skiva, "Old Time Religion", kunne minne farlig mye om Tom Waits, "Truck Stop Gospel" var en av de beste låtene i 2014, og i det hele tatt så var det mye flott å høre. Nå, to år senere, er han klar med oppfølgeren, The Very Last Day.

Millsap har, til tross for sin unge alder, spilt sammen med barndomsvenn og bassist Michael Rose i mange år, og de ga i 2012 ut albumet Palisade som en duo. Etter å ha turnert den skiva rundt i sørstatene fant de ut at de ønsket mer enn bass og gitar i låtene, og isteden for å gå for en trommis, hentet de inn felespilleren Dan Foulks. Eller, det blir vel mer riktig å si at Foulks "meldte seg til tjeneste". Etter en konsert kom han bort til Millsap, og spurte rett ut: "Hey, can I play with you guys?". Og siden har han vært sammen med dem, duoen ble en trio, og det neste albumet ble en forholdsvis stor suksess i USA, nevnte Parker Millsap.

Parker Milsapp har vokst opp som pinsevenn, hele hans familie er pinsevenner, og det preger definitivt musikken. Nå er det ikke høy halleluja-faktor og tre-fire "praise the Lord" i hver låt, men syngingen hans kan tidvis minne om en gospelsanger, og han har noen fraseringer som helt klart er påvirket av at han har sunget sin dose salmer. Selv sier han at han sang salmer i kirka og blues hjemme, sanger om Jesus og Herren ute blant folk, og låter om kvinnfolk, moonshiner og djevelen hjemme på gutterommet. Hans store forbilder er Tom Waits, Howlin' Wolf, Ella Fitzgerald, Ray Charles og Freddie Mercury, en salig blanding vokalister som han sier at han henter inspirasjon og tips fra. Denne inspirasjonen, samt svære mengder talent, har gjort ham til en av de mest interessante, unge artistene som driver med musikk i den fryktelig vide americana-sjangeren, en sjanger Parker er med på å gjøre enda videre.

Noe han ikke kommer seg unna, men som jeg ikke har sett omtalt i intervjuer, er at han må ha vært en stor fan av Elvis Aron Presley. På scena er det mye som minner om The King of Rock, ikke minst måten han holder gitaren på og vrikker på visse deler av kroppen. Jeg har sett konserten under her et par ganger, og faen folkens, dette er en kar jeg kommer til å følge tett i mange år. Her er det ikke noe å lure på - trykk på trekanten midt i bildet, hør åpningen med "You Gotta Move" (ja, blueslåten som ble udødeliggjort av Stones på Sticky Fingers), og se om du klarer å trykke på "stopp". Nei, skjønte jeg ikke det, det gikk ikke. Relevansen her er at han spiller mestparten av låtene fra The Very Last Day, nesten et år før den kom ut.

[embed]https://www.youtube.com/watch?v=9Lot08ruiLk[/embed]

"Hades Pleads", åpningssporet, lover på mange vis mer enn det holder. Ikke på en negativt måte, fordi resten av albumet er variert og på alle måter nydelig, men fordi det oser Tom Waits langt vei, og er en beintøff låt der denne greske guden brukes for alt han er verdt. Hades, altså. Han gjør sitt beste for å lokke ei dame han er totalhekta på med seg "hjem". Til Helvete. En akustisk slidegitar skaper ei bluesramme, mens kompet er midt i countryrockland, og det skapes en dødsstilig melodi av sånn. At Foulks filer på fela si som om han er besatt av djevelen er akkurat det snadderet som komplementerer låten, og det er skapt en favorittlåt. Så roes det ned, selv om energien fortsatt er på plass, med "Pining". Fela kastes, og pianoet dras fram, samtidig som Parker & co minner veldig om Pokey LaFarge. Det svinger veldig, i en blanding av country og rockabilly, og her har Millsap lagd en tidløs sang som kan spilles til "the very last day".

The silver lining
Baby it's blinding
'Cause I'm pining
For you

Skiva inneholder en gammel "kjenning", en låt som ble omtalt her hos The Wilhelmsens for ikke så lenge siden. Den gang i The Rolling Stones sin innpakning, nemlig blueslåten "You Gotta Move" av Mississippi Fred McDowell. Stones spiller en sløy versjon av låten, men Parker drar tempo ned enda noen hakk, og med bare kontrabass, fele og gitar, som i tillegg stort sett bare spilles på mellom vokalprestasjonene til hovedpersonen, så ender det hele opp som en øvelse i selvbeherskelse. Og det er en øvelse disse tre herrene mestrer til fingerspissene. Som sagt så er Millsap født inn i ei pinsemeninghet, og med seg fra denne har han tankegods som er kjent og kjipt. I låten "Heaven Sent" ser han verden fra en ung homofil sitt ståsted, en homofil som fører en samtale med sin prestefar. "You say it's a sin, but it's how I've always been, did you love me when, he was just my friend" synger Millsap, og etterhvert som låten går, forøvrig på et veldig neddempet vis, for å få fram tekstens budskap, så tenker jeg at faren muligens har skjønt at vi snakker om 2016. Men, avslutningsmeldingen sier vel det meste om hvordan det er å vokse opp i sterkt troende samfunn: "I've been born again, but I first was born in sin. Did you love me then?".

Tittelsporet må nevnes, en slags start-stopp-blues, stakkato og deilig, men med et sjukt budskap. "The Very Last Day" handler om en kar som på et perverst vis gleder seg til at verden skal ødelegges av atomkrig, noe vi selvsagt kun hører fra ekstreme, religiøse mennesker. Blant kristne er det ikke få som vet at verdens undergang er nær, og på en sjuk måte er de fornøyd med det, fordi de er hellig overbevist om at de er "off the hook". De skal jo til Paradis etter at det er overstått, og der er det jo som kjent.. paradisisk? 

When I see that cloud
Gonna sing out loud
Lift my arms and say
"Praise the Lord!
It's the very, very, very last day!"

Albumets mest rocka innslag, i tillegg til det brillefine åpningssporet, er "Hands Up". En knakende tøff sak, med vill fele, stødig gitarspilll, ei leken tromme, og Parker som tar i. Her er fortelleren en simpel bankraner, og vi møter han når han letter en vanlig dagligvarehandel for cash. Ikke Guds beste barn altså, og det at Parker velger å speede opp tempo kler låten utmerket. Den sterke fortellingen krever at bandet gir på, noe som driver låten framover på utsøkt vis. En av årets sterkeste tekster, som sier noe om problemene amerikanske soldater står overfor når de returnerer etter perioder i Irak eller Afghanistan. Det er ikke mange som står klar for å hjelpe, for debriefing på skikkelig vis, eller med sin tilstedeværelse om det skulle være behov. Som Tom Waits har gjort det før i soldatsanger som "Hoist That Rag" og "Swordfishtrombone", så driver ikke Parker med noen unnskyldende forklaringer på hvorfor det har blitt som det har blitt, det får jeg gjøre, men fungerer ene og alene som en historieforteller. Han legger heller ikke noe imellom her..

I've been to the desert, man
I served three tours..
It's hard to keep a job when you just can't pretend
That you never heard a body bag zipping over your best friend

Sterk kost, og mer sterk kost er det i avslutningslåten, "Tribulation Hymn". En nydelig appalachisk folkemelodi får følge av en historie som er manges verste mareritt. Søstra forvinner på ei overfylt og travel gate, og han sitter igjen, sørgende, og hans liv er på mange måter over. Eller hva med meldingen "I can see how heaven could be lonely, but can't he find someone who ain't my lonely", som han nærmest gråtkvalt melder i "Jealous Sun"? The Very Last Day byr på mange verselinjer som sender tankene mine i alle retninger, og slike album liker jeg. Alltid. Jeg så noen kalle skiva for en apokalyptisk thriller, og det er en merkelapp jeg mer enn gjerne skriver under på.

Det er ikke mulig å høre Parker Millsap uten å tenke på debutskiva til Dylan LeBlanc, og det er ikke bare alderen jeg tenker på da. Han synger klokkereint, det er mye følelse ute å går når han uttrykker seg, og melodiene er ofte neddempede og vakre. At albumet forsvant fra stremingtjenestene etter at jeg kun hadde hørt albumet 4-5 ganger gjorde at jeg måtte ty til YouTube i langt større grad enn jeg normalt gjør. Det har ført til at jeg har sett en rekke liveopptakk av trioen, noe som har vært trivelig. Men, studioversjonene av låtene er noe mer elektrisk, og trommene som er på noen av sporene gjør seg virkelig, så her må det handles.

Jeg avslutter rett og slett med vakre "The Morning Blues", et liveopptak fra Raleigh, North Carolina. Velbekomme.

[embed]https://www.youtube.com/watch?v=_1oWjPKP_ks[/embed]

https://open.spotify.com/album/71K6pqQC9BGomxvPDQVM3T