Reigning Sound
Reigning Sound er mitt favorittband på planeten av de som kan sies å være aktive, og med tanke på at The Replacements bare hadde en gjestevisitt rundt om i USA og Europa i 2015 så har de befestet denne posisjonen. Og, bare for å ha det sagt med en gang, Reigning Sound er i all hovedsak Greg Cartwright og den besetningen han til enhver tid måtte ha med seg i studio. Keyboardist Dave Amels er det nærmeste vi kommer et fast medlem, selv om han kom inn etter at mye av moroa var unnagjort, i 2004. Han sluttet til og med i 2011, men kom inn igjen for å være med på bandets hittil siste utgivelse, Shattered (2014).
Det har i det hele tatt vært vanskelig og krevende å henge med på karriera til Greg. Han fødtes til verden i rockens vugge, Memphis, Tennessee i 1972, og skjønte tidlig at han måtte bli musiker. Faren var ikke spesielt fornøyd med sønnens avgjørelse, men kan egentlig takke seg selv for at det ble det det ble av Greg. Seks år gammel fikk han sin første platespiller og alle rettigheter i farens platesamling. Før han ble ti hadde han arvet skivene til en onkel og tante, og denne samlingen bestod altså av en hel rekke sjeldenheter som i all hovedsak var gitt ut i Memphis. Hans første konsert var han på før han hadde lov til å kjøre moped, og det var med ingen ringere enn Tav Falco. Oppskriften på hvordan man skaper en ung rocker, med andre ord.
I de tidlige ungdomsårene var det punk som gjaldt, men etterhvert som årene gikk skjønte han at det var mye gull å hente i blues, country, rockabilly og ikke minst den i perifere garasjerocken fra 60-tallet. The Cramps ble et favorittband, og før han var ute av videregående hadde han startet band sammen med sin gode venn Jack Yarber. Bandet kalte de The Painkillers, og de øste på med garasjerock døgnet rundt. I 1991 fikk de inn tre nye karer i bandet, og skiftet navn til The Compulsive Gamblers. De spilte inn en EP og noen singler, men da to av de nye karene flyttet til New Orleans skjønte de at de måtte legge inn årene. Innspillingene de gjorde ble heldigvis for oss samlet på et album som ble sluppet i 1995, knallsterke "Gambling Days Are Over", som bl.a. inneholder den feteste versjonen som noensinne er innspilt av Tom Waits sin stilige "Way Down In the Hole". I 1999 kom de sammen igjen, og ga da ut to studioskiver og et dobbelt livealbum, før de igjen ga seg i 2001.
I 1993 startet Greg og Jack bandet Oblivians sammen med Eric Friedl, og et legendarisk band var i emning. Det nye bandet ble langt mer punka og vilt i uttrykket, og gikk på mange måter tilbake til rockens røtter. De rakk å gi ut fire studioskiver, alle gode som gull, en liveskive, og en bootleg som de i stor grad stod bak selv, før de sluttet i 1997. Gledelig nok fant de ut at de skulle prøve seg igjen i 2012, noe som resulterte i at Oblivians ga ut årets beste album i 2013, Desperation.
Greg skjønte tydeligvis tidlig at lediggang er rota til alt ondt, for i løpet av 1997 hadde han pinadø gitt ut et album under navnet Greg Oblivian & the Tip Tops. De tipp-toppe er ikke andre enn kona Esther på trommer, og kompis Jack som gjesteartist. Det meste er gjort av Greg selv, og anses som ei soloskive. Et annet morsomt prosjekt Greg var med på før Reigning Sound så dagens lys var albumet Melissa's Garage Revisited, ei skikkelig rølpeskive Oblivians ga ut sammen med Austin-snålingen Walter Daniels og den enda rarere Monsieur Jeffrey Evans, en "blues"-gitarist som kan være fra Mississippi. Eller han kan bare plutselig ha oppstått i Memphis fra intet. Sjekk ut den tidvis interessante og hele veien snåle "prate/liveskiva" fra 2001, I've Lived a Rich Life.
Så, endelig, ser Reigning Sound dagens lys i 2001. Greg var alltid den som orienterte seg mot soulmusikken, mens Jack var den som likte det hardt og brutalt. Mens Oblivians eksisterte skrev Greg en rekke låter som var for myke og rolige for Jack og Eric, og disse låtene ble grunnlaget for den første skiva til Reigning Sound. Bandet Greg støttet seg på var trommis Greg Roberson, bassist Jeremy Scott på bass, og Alex Greene som sørget for keyboards når det var nødvendig, og ellers spilte gitar sammen med Greg. Dette var besetningen på de tre første skivene.
Her følger en gjennomgang av bandets seks soloskiver. Jeg tar ikke for meg livealbumene Live At Maxwell's eller Live At Goner Record's, begge tatt opp i 2005, ei heller EP'en Abdication... For Your Love (2011). Hva Greg har gjort til og fra siden 2001 får dere finne ut på egen hånd, selv om jeg sporadisk kommer innom noe i omtalene under. Jeg kan si så mye som at han ikke har ligget på latsiden, og dere MÅ sjekke ut The Parting Gift sitt album Strychnine Dandelions (2010).
Here we go!
________________________________________________________________________________________________________________________
Break Up Break Down (2001)
Det er ikke mye som minner om Oblivians på den balladeaktige honkytonkeren "Goodbye", og steelgitaren på "As Long" er så langt unna den garasjerocken Greg drev med i forrige tiår som det er mulig å komme. Den psykedeliske soulkilleren "So Goes Love" kunne vært gitt ut på Motown, mens "Take a Ride" lett kunne ha sneket seg inn på ei 70-tallsskive av Neil Young. Men, selv om Greg har roet ned tempo mange hakk, så er det en desperasjon i stemmen hans som gir låtene en 60s-dimmensjon, og meldinger som "Girl, I'm so thankful, let me show you how much tonite" forteller oss at rockerens hjerte er tilstede. "I'm So Thankful" avslutter et album tettpakket av låter om vanskelige forhold og brutte løfter, på et slags positivt vis.
At Alex Greene durer på med orgelet på behageligste vis gjennom hele albumet skal etterhvert bli et av bandets kjennetegn. Greg har blitt en merkbart bedre gitarist siden forrige utgivelse, som da var med Compulsive Gamblers, og det er mye som tyder på at han har hatt godt av å ta en liten pause fra samarbeidet med kompis Jack. I Oblivians byttet han, Jack og Eric på instrumentene, alle spilte alt, og vokaljobben gikk på rundgang. Her er Greg den soleklare sjefen, og han leder sine kumpaner på strøkent vis. Jeg har hørt og lest at han kan være både vanskelig og tverr, men jeg tenker at jeg er veldig glad for det. Rett og slett fordi det har ført til så mange bunnsolide album under hans stramme regi.
Break Up Break Down er en samling skakke, romantiske låter i skjæringspunktet country/honky tonk og den rolige delen av 60s garage. Jeg leste en gang i tiden noen beskrive følelsen etter å ha hørt albumet første gang som å ha kjøpt et The Stooges-album, men oppdaget at det lå en Hank Williams-samler inni coveret. De som var hekta på Oblivians fikk seg stort sett en positiv overraskelse, samtidig som Cartwright åpnet døra for nye fans fra bl.a. den alternative countryscenen. Jeg glapp denne da den ble sluppet i 2001, men det skulle ikke gå lenge før Reigning Sound ble det siste bandet jeg overså, og alle utgivelsene ble imøtesett med masse spenning og enda mer sitring.
Beste låter: I Don't Care, Goodbye, As Long, Want You, I'm So Thankful
Time Bomb High School (2002)
De har skrudd tempoet opp et hakk siden debuten, men fortsatt gjør de sin garasjerockgreie med en noe annen tilnærming enn det kompisbandene på garasjerockscenen gjør. Jack Oblivian pøser på med blues og rå rock'n'roll i bunn, mens andre som Billy Childish, The Dirtbombs og King Khan tar utgangspunkt i psykedelia og hardere rock. Greg & co gjør det derimot på et noe annet vis. Alle de tidligere nevnte 50s og 60s soul- og r&b-skivene fra faren og tanta har festet seg tungt i Greg, og i tillegg til å bruke mye av dette i komposisjonene, som derfor ofte er melodiøse så det holder, så er han i en helt annen posisjon enn resten av garasjerockverden når det kommer til å plukke coverlåter.
Tema er fortsatt de vanskelige damene, nå ispedd damer som tror de er finere enn de er, og typer som heller vil være med gutta enn styre med kvinnfolk. Scott og Roberson er så tighte som de skal være, og øser på med heftige rytmer til Gregs stilige melodier, og på toppen kommer den vanvittig solide stemmen til sjefen sjøl. Cartwright er rett og slett favorittvokalisten min, og det selv om han har begrensninger mer klassiske vokalister ikke har. Da jeg pratet med mannen sist sommer fortalte han meg at han prøver å ikke snakke noe døgnet etter en konsert, fordi stemmebåndene hans får så mye juling at det er passe sjukt at det i det hele tatt er lyd i ham.
Låtskrivingen er muligens det jeg liker best med Reigning Sound, om jeg må velge ut en greie som gjør bandet så bra. Med blikk tilbake til det beste fra 50- og 60-tallet, avsettes det spor av pop, soul, rockabilly og country i låtene på Time Bomb High School, og når jeg vet at favorittskiva til Greg er Flamingo Serenades (1959) av The Flamingos, så er det ikke noe merkelig at korarrangementene er jobbet mye med. Som nevnt velger ikke bandet de mest opplagte coverlåtene, og her har de gått for en for meg ukjent låt, Larry Rogers sin "Brown Paper Sack". Nå har jeg jo hørt The Gentry sin 1966-versjon mange ganger, og her snakker vi altså om en veldig typisk poplåt for perioden den ble sluppet, men vår versjon er noen hakk mer uptempo og vill. Videre har de gjort den tøffeste versjonen som noensinne er innspilt av "Stormy Weather", noe som sier det meste med tanke på at Frank Sinatra og Etta James har sine versjoner av låten som ble skrevet i 1933. Den siste låten de velger å tolke er et av albumets høydepunkt, The Rolling Stones sin noe ukjente "I'd Much Rather Be With the Boys", skrevet av Andrew Loog Oldham.
Time Bomb High School er intet mindre enn mi favorittskive sluppet etter millenniet. Det er ikke sluppet en samling mer melodiøse, rytmiske og deilig slentrende låter enn dette, og når det sukres med stemmeprakten til Cartwright så blir jeg euforisk og overlykkelig hver eneste gang jeg setter den på. Dette er ei skive jeg aldri har skippet en eneste låt på. Den spilles fra "Stormy Weather" til "You're So Strange" hver eneste gang, og det å skulle velge ut bare fem låter føles virkelig som å skulle velge favoritter blant egne barn. En håpløs øvelse, men den må altså gjøres. Og bare så det er sagt; uansett hvilke låter du velger deg, så er jeg enig med deg.
Beste låter: Stormy Weather, Straight Shooter, You're Not As Pretty, Reptile Style, I'd Much Rather Be With the Boys.
Too Much Guitar (2004)
Euforien gjør at en halvgamling ikke klarer å holde føtter og hender i ro, luftgitaren hentes fram hele tiden, et tegn på at vi snakker om en klassiker, som en FB-venn poengterte her om dagen, blodet pumpes tyngre gjennom årene, hjertet slår tyngre og fortere, og jeg tar meg ofte i å synge ut høyt, i tide og utide. Jeg klarer ikke la vær å kaste meg med på "if you can't give me everything, don't you give me nothing at all" eller "I found you out there on the dancing floor, you were romancing with another boy". Og "Funny Thing" klarer jeg ikke høre uten å synge med på hele låten. Sånne tvangshandlinger er det stort sett bare Tom Waits og Rain Dogs som setter igang.
Reatard har altså fått Reigning Sound inn i garasjen igjen, og nå er de der med hud og hår. "Let Yourself Go" er 60s garasjerock på sitt ypperste, en slags blanding av Stones på sitt tøffeste, og Black Sabbath på sitt tidligste stadium. "We Repel Each Other" er øs av alle instrumenter, en forvrengt vokal som får Greg til å høres smått hysterisk ut, og korister som er hakket mer hysteriske. De har til og med spritet opp Isaac Hayes' "You Got Me Humming" så låten høres ut som The Kinks på sitt mest intense. Sjekk forøvrig ut den strøkne soulversjonen til Sam & Dave. Det er soul med mening. Den andre coverlåten de gjør, "Uptight Tonight", ligger derimot langt nærmere originalen. Selvsagt snakker vi om et obskurt Memphis-band her, Flash and the Memphis Casuals, og igjen; hør originalen, det er bare nok et bevis på at det finnes ubegripelige mengder fantastisk musikk i kategorien 60s garage.
Men, igjen er det de originale låtene, de Greg selv har komponert, de han har vrengt sjela si for å få ut til folket, som sparker meg rett i ballene. Det er ikke minner om svake spor her, noe som lett eksemplifiseres av at en av favorittene mine fra skiva, "Excedrine Headache #265" (litt av en låttittel), nesten aldri trekkes fram av venner som elsker bandet. Det er den seigeste låten på skiva, samtidig som Greg snerrer seg gjennom låten, og byr på en av de feteste gitarsoloene jeg vet om. Gitarspillet er i det hele tatt djevelsk stilig gjennom hele albumet, og det er med på å farge skiva at Greene fokuserer mer på gitaren sin enn keyboardet.
Det er fortsatt spor av rockabilly her, spesielt i "Get It", som kan minne om Jon Spencer Blues Explosion, og country, da særlig med "Drowning", som byr på noen sekunder med steelgitar. Om det var vanskelig å velge ut noen låter fra TBHS, så er det så definitivt ikke en enklere jobb med Too Much Guitar. Det som berger meg litt her er at et par av låtene kommer på den neste skiva, "blandingsproduktet" Home For Orphans. Uansett, her må jeg velge bort låter jeg elsker, og det er nesten så jeg blir litt trist her jeg sitter. Til slutt må jeg bare ta med en liten anekdote. Eldstesønnen min var naturlig nok passasjer i bilen den sommeren TBHS satte seg fast i spilleren, og tiåringen ble tungt merket av den opplevelsen. I dag er han blodfan av bandet, og hans album over alle album (minus Fun House av The Stooges) er nettopp dette.
Beste låter: We Repel Each Other, You Got Me Humming, I'll Cry, Excedrine Headache #265, Let Yourself Go
Home For Orphans (2005)
Igjen roer gutta ned tempo, og vi sitter med en samling temmelig nedstrippa låter, så fulle av sjel at det nesten renner over. De tre låtene fra Too Much Guitar som er omarbeidet og rearrangert er "If You Can't Give Me Everything", "Funny Thing" og "Medication", som nå har fått tillegget "Blues #1". Spesielt "Funny Thing" har hatt godt av gjenfødelsen, noe som egentlig er absurd i og med at originalen var en innertier. Den store forskjellen er at Roberson gikk amok med symbalene på originalen, noe som var dritstilig, mens det her kakkes forsiktig. I tillegg har Greg puttet på en kledelig steelgitar på nyinnspillingen, noe som gjør låten enda sårere.
Jeg nevnte at de bare måtte spille inn et par feiende flotte coverversjoner av helter, og denne gangen er det fantastiske Gene Clark som hedres. At han var en genial låtskriver kan de fleste enes om, og "Here Without You" fra Mr. Tambourine Man, The Byrds sin fabelaktige debut, spilles med andakt og innlevelse. Sånn blir det klassikerstatus av her på Senja. En kuriositet som kan nevnes er at coverbildet på Home For Orphans er en liten honnør til The Byrds, som ofte stilte opp på samme vis som Reigning Sound-gutta gjør her når band- og coverfotografier skulle knipses. Den andre coverlåten de gjør er "Don't Send Me No Flowers, I Ain't Dead Yet", skrevet av Donna Weiss, ei dame fra Nashville som slo seg opp som låtskriver på 60- og 70-tallet og nok er mest kjent for låten "Bette Davis Eyes". Vår låt ble spilt inn første gang av Memphis-bandet The Breakes i 1965, og senere samme år av bysbarna The Gentrys. Reigning Sound gjør en liveversjon av låten, og stort tøffere enn det de gjør låten er det vanskelig å få til.
Jeg avrunder med å nevne at det ikke er mange band der ute som kunne ha utelatt låter som "Find Me Now" og "What Could I Do?". Heldigvis fikk de foreldreløse låtene et trygt og bunnsolid hjem, og det er jeg evig takknemlig for. Et liv uten nevnte låter høres noe kjipere ut enn det trenger å være. Siden jeg har "spart" et par låter fra Too Much Guitar så kommer de med her, selv om "If You Can't Give Me Everything" nok er stødigere i originaltapingen.
Beste låter: Find Me Now, If You Can't Give Me Everything, Funny Thing, What Could I Do?, Without You
Love And Curses (2009)
Det er et rimelig rutinert Reigning Sound vi møter. David Wayne Gay var bassist i Freakwater i ti år, og hadde dessuten spilt en del med Steve Wynn. Trommis Willie hadde allerede spilt en del sammen med Greg, bl.a. under konserten i 2005 som ble til Live At Maxwells, og trommer deilig på den nevnte Weiss-skiva. Når det gjelder Amels så er han i dag en meget viktig fyr med tanke på Reigning Sound-soundet, magiker som han er med alle slags keyboards.
Av de fjorten låtene som utgjør Love And Curses så er det utrolig nok bare en coverversjon. Det er utrolig fordi så mange av sangene låter som 60-tallskomposisjoner. Jeg hadde John Murry på kaffebesøk en gang, og han så klokt nok at Greg Cartwright ville ha vært ei megastjerne om han hadde gitt ut skiver på 60-tallet. Jeg vet at det er ei unødvendig hypotetisk problemstilling, og at det er andre faktorer som spiller inn, men han er definitivt inne på noe. Coverlåten er den grisetøffe "Stick Over Me" (1972) av og med Michigan-bandet Glass Sun, omdøpt til "Stick Up For Me" av Reigning Sound.
Resten av skiva består av "Brake It" og "Dangerous Game" som Greg skrev for Mary Weiss, og 11 flunkende nye låter. Og igjen leverer Reigning Sound et jevnt over bunnsolid album. Åpningssporet "Brake It", som het "Break It One More Time" i Mary Weiss sin innpakning, er speeda opp noe, og det første vi merker oss er at orgelet igjen er sentralt i lydbildet. Men, speeda opp i forhold til Mary Weiss betyr ikke at de har speeda opp sammenlignet med Too Much Guitar. Love And Curses er produsert av Greg, og jeg tenker at han denne gangen har fått alt nøyaktig som han vil. Låtene er selvsagt fortsatt av det melodiøse slaget, tekstene handler om damer som stort sett er vanskelige, og Greg er energisk og fullstappet av innlevelse i formidlingen. Bandet er som sagt nytt, men har allerede spilt sammen i flere år. Amels og Willie kom inn allerede i 2005, og alle tre var med på den nevnte Weiss-skiva. Det har resultert i at de er tighte som fy, og leverer deilige, rytmiske låter som perler på en snor.
De rolige låtene sitter spesielt godt , samtidig som uptempo-låtene svinger drøyt. En de sterkeste låtene i hele katalogen avslutter albumet, "Banker And a Liar", og når de starter med en oppjustert versjon av allerede dritlekre "Break It One More Time", og så fyller på med snadder mellom disse to, ja, da ender Reigning Sound nok en gang opp med å lage et lite mesterverk. Dæven steike for et band!
Beste låter: Trash Talk, Call Me, Something To Hold On To, Stick Up For Me, Banker And a Liar
Shattered (2014)
Jeg har tidligere servert en ganske så grundig omtale av skive for den superfine bloggen Dust of Daylight, som jeg òg skriver litt for. Konklusjonen der var klokkeklar: Reigning Sound har levert et vanvittig bra album. Det er vanvittig fordi Greg nå har forlatt Memphis, og så klasker til med sitt mest funky- og soulaktige album noensinne. Han måtte altså bosette seg i North Carolina for å slippe soulmannen i seg helt løs. Skiva er spilt inn i Daptone Studios, New York, der trommis Post jobber, og er elegant produsert av Greg selv.
"Baby, It's Too Late" er albumets coversak,spilt inn av Shadden and the King Lears i 1967, og skrevet av Garland Hilton, ukjente navn for de fleste, som vanlig. I tillegg har de spilt inn ti nye komposisjoner, og igjen, alle er faensteike knakende gode. Det åpner i høyt tempo med "North Cackalacky Girl", og de klasker til med strøken koring (sjekk "Starting New", som er koring av ypperste merke), klapping i hender, og virker å storkose seg. Greg har fortsatt vreng på gitaren, og han synger fetere enn noensinne. Måten han leverer lyrikken sin på Shattered er nok hovedårsaken til at jeg elsker denne skiva. Det synges selvsagt fortsatt om damer, problemene har ikke forsvunnet, men det har vært en slags utvikling i retning håp for mannen.
Det er noen rolige perler på albumet som Amels pynter flott med orgelet, som "If You Gotta Leave", "In My Dreams" og "I'm Trying (To Be the Man You Need)", låter som virkelig kler stemmen til Greg, og som kan være eksempler på hans vokale utvikling. Allikevel er det nok de låtene som ligger midt i terrenget tempomessig som slår meg mest i bakken. I "Never Coming Home", "My My" og "Falling Rain" drar bandet litt på, de har noen rytmeskifter som er nydelige, og det krydres med elegante gitarpartier av Catanese.
På meg virker det som om Greg Cartwright har blitt voksen, og da mener jeg det på mest positive vis, selv om voksen og rock'n'roll ikke alltid går veldig godt i lag. Det jeg mener er at tekstene er gjennomtenkte og ofte med en dobbel betydning, og han treffer mange spikre på hodet. Jeg kjenner meg igjen i tankespinneriet hans, og gjenkjenner ironien og sarkasmen, samtidig som han ofte sier ting rett ut. At han i tillegg har fått med seg særdeles dyktige musikere, som dessuten elsker soul, gjør sluttproduktet utsøkt.
Som sagt, Greg Cartwright lager ikke dårlige låter, og Reigning Sound, uansett konstellasjon, spiller alltid med hjertet og glimrende, og da ender man opp med en katalog som er bortimot unik. Jeg liker mange band og artister, men de aller fleste har noen blemmer på sin vei, særlig når man har ei karriere på femten år og seks utgivelser bak seg. Reigning Sound er plettfrie.
Beste låter: Never Coming Home, Falling Rain, You Did Wrong, My My, Starting New
Har du ikke fått nok Reigning Sound-lektyre så kan jeg jo ubeskjedent anbefale denne artikkelen:
http://www.musikkbloggen.no/2015/07/reigning-sound-john-dee-28-juni-2015/
Spillelista:
https://open.spotify.com/user/johnnywilhelmsen/playlist/1ECcqIDqghs3fEfaDwNVS9