Robert Pollard - Of Course You Are
Robert Pollard, mannen som spyr ut album i hytt og pine, enten med sitt elskede Guided By Voices, med undervurderte Boston Spaceships, med mer ukjente navn som Airport 5, Circus Devils, Hazzard Hotrods, Keene Brothers, Lifeguards og Go Back Snowballs (for å nevne noen), eller rett og slett under eget navn, er ute med nytt album. Of Course You Are heter skiva, og som vanlig var det med stor nysgjerrighet jeg gikk løs på den. Man vet liksom aldri hva man får med Robert, en kar som rett som det er gir ut venstrehåndsarbeid. Gleden var derfor stor da jeg kjapt skjønte at dette er saker. Såpass til saker at jeg umiddelbart bestemte meg for at Pollard blir mitt album denne uka.
Nå trenger ingen en blogg som The Wilhelmsens til å fortelle at Robert Pollard er ute med ny skive, for det er noe enhver musikkinteressert skjønner. Han har på sitt mest hyperaktive gitt ut fire album på et år, og har i tillegg alltid noen bootlegs, samlere eller singler på gang. Men, det kan være greit å ha oss for å fortelle dere at mannen er i storform, og at det denne gangen virkelig er verdt å sjekke ham ut.
I det siste har han stabilt levert tolv låter pr skive (Faulty Superheroes (2015), Jack Sells the Cow (2012), Lord of the Birdcage (2011) og Moses On a Snail (2010), for å nevne noen), så det kan virke som om han avslutter prosjektene sine når han har dusinet fullt. Så også denne gangen, noe som gjør en omtale av albumet mer innbydende. Tidligere har det ikke heftet han å knalle ut 30 låter i en fei, og da krever det sin mann å henge med i svingene.
Albumet åpner med et at de virkelige høydepunktene, "My Daughter Yes She Knows". Robert og hans Guided By Voices slo gjennom omtrent på samme tid som Dinosaur Jr, og jeg har alltid plassert disse to bandene i den samme, stilige boksen. Nå er J Masci & co et langt mer hardtslående band enn det GBV noen gang var, men det er noe med låtstrukturene, gitarøset, og ikke minst skranglingen, som gir meg de samme assosiasjonene. Åpningssporet åpner med et elegant riff, som minner meg om nettopp Dinosaur Jr, før Robert tar sin medmusikant med på en elegant høyresving som fører rett inn i et popterreng han trives veldig godt i. Jeg skjønner med en gang at Robert har funnet en sammensvoren han kan gjøre mye bra sammen med i framtiden, uten å disse noen av hans tidligere partnere. Mitchell komper for harde livet, og kan minne om et "one man"- Crazy Horse, og Rober synger på krypyisk vis om noe som kan være om frykten for velværet til de du bryr deg om. En satans flott låt.
My daughter yes she knows
How far out her garden goes
"Long Live Instant Pandemonium" er en låt kun Pollard kunne ha skrevet, og selvsagt legger han låten i et slags post punk-lende når han skal hylle anarkiet og det fullstendige kaos. Et enkelt riff, en gitar som legger seg elegant i bakgrunnen, og et seigt komp er oppskriften. Her snakker vi om en låt som ikke hadde skjemmet seg ut om den ble sluppet i London i 1979. Robert låner fra The Jam og Wire, og resultatet blir helstøpt.
Så kommer det pinadø en cello inn, dyp og deilig, og "Come and Listen" introduseres på vakreste vis. Andre strykere blander seg inn, og noen tangenter vil være med på moroa. Pollard driver med klakkeklare fraseringer og leker seg med ord, og meldingen er klar som blekk: her er det bare å lytte til det han har på hjertet. Jeg vil ikke si at han er transformert til en crooner (det skulle ha tatt seg ut), men dette er "Crooner-Rob" og det er flotte saker. Vi blir ikke lenge i det hjørnet, for med "Little Pigs" er det rett over til skranglepop og kjente omgivelser. Robert er for meg det nærmeste vi kommer Paul Westerberg i dag, og disse to herrene har mye felles, både musikalsk og på det personlige planet. De er to særinger som aldri tar de riktige grepene med tanke på salg, og er sånn bortimot de mest anti-kommersielle artistene jeg vet om. Denne låten minner mye om det Westerberg har drevet med på solo-fronten, med den lille forskjellen at der Paul putter inn noe rocka krydder, tilsetter Robert popelementer. Som blåserne vi hører etter to minutter.
"Promo Brunette" er tilbake til et stilig riff, et seigt komp og en passe klar melding. Pollard messer ut samme meldinga, om ei brunette han virkelig ikke liker. Det gjør han i 2:23, akkompagnert av en dødsstilig gitar som hyler og vrir seg.
Promo brunette I never did like you
Promo brunette I never did like you
Don't like you
"I Can Illustrate" er nok en kruttsterk låt, og av den typen jeg elsker. Pollard lager ofte låter som jeg ikke skjønner så mye av ved første lytting, men som ofte gir meg veldig mye etter tre-fire runder. Denne nydelige låten er en sånn rakker. En kvasiprog-låt, der det skjer så mye at det er umulig å få med seg halvparten uten å være fokusert. Som kvasiprog-låt er det albumets lengste spor, og klokker inn på hele 3:23, noe som er en symfoni i Pollards verden, der låtene ofte varer i ett minutt eller to.
Hadde jeg hatt skiva på vinyl ville jeg nå ha snudd den, og satt stiften ned på åpningssporet på side B, "The Hands That Hold You". Nok en låt jeg rett og slett digger nå, der den smyger seg humpende avgårde, med et lekkert dandert orgel i bakgrunnen. Jeg er allerede hekta, og skjønner at jeg kommer til å gå inn i en tung GBV- og Pollard-periode nå. Men, det vil ikke ende opp i en gjennomgang av skivene hans. Så er det tilbake til en mer punka låt i "Collision Daycare", en sak har The Kinks og Ray Davies skrevet over hele seg. Igjen, Pollard er så variert i uttrykket at han er en gave til sånne som meg som elsker eklektiske artister.
"That's the Way You Gave It To Me" byr på flere strykere, og er en neddempa poplåt. Selvsagt skramler det innimellom, men Mitchell er en djevelsk dyktig musiker, så det aner meg at skramlingen er fryktelig bevisst, og noe han må tvinge seg til. Det gjør bare låten enda mer "velspilt". Pollard kan her minne litt om Stype, og skulle jeg ha plukket en låt fra skiva med hitpotensiale, så hadde jeg nok gått for denne.
En rekke elektroniske lyder, noen fioliner i bakgrunnen, og heftige trommerier åpner "Contemporary Man (He Is Our Age)", en låt som fint kunne ha vært på et av BGVs mesterverk, som Bee Thousand eller Alien Lanes. De elektroniske lydene blir med inn i "Losing It", en typisk Pollard-"ballade", der de kryptiske meldingene florerer. Jeg prøver sjelden å forstå hvor Pollard vil med tekstene sine, ofte pga mystiske ordspill og merkelige meldinger som ikke jeg er mann for å tolke.
I'm choosing it, shaking what I drink, what I've found
I'm taking acid, running naked through the town
Crackling houses
Don't try to dope me down, down
Så er vi ved veis ende. Tittelsporet avrunder det hele på behageligste vis. En akustisk gitar ligger langt bak i lydbildet, en elgitar lager såvidt lyd, og så kommer et tøft og monotont riff inn. Her snakker vi om en poplåt som burde vært snurret på radio, men som vi neppe noensinne kommer til å høre på radio her i landet. Sånn er det med den saken. Heldigvis kan du gjøre noe med det, i disse streamingtider.
Liker du popen din skramlete, og har du bare et perifert forhold til Guided By Voices, så er det fryktelig sannsynlig at du blir å like Of Course You Are. Jeg gjør det ihvertfall.
https://open.spotify.com/album/0SoPAo2aWOq1If3m44qY03