Seed & The Movement - Hip Hope (Wonderful & Strange Records/Brygga Records)

Det var en gang, for ganske så lenge siden, nærmere bestemt i den tiden 70-tallet ble til 80-tallet, at en jyplingutgave av undertegnede hørte ganske så mye på det som ble kalt hip hop. Jeg hadde akkurat oppdaget "Rapper's Delight" med The Sugarhill Gang, og skjønt hva rap er for noe rart, og Queen, som jeg var blodfan av før jeg hadde rukket å bli tenåring, slapp The Game med funky låter som "Another One Bites The Dust" og "Dragon Attack". Småforvirret skjønte jeg at jeg likte mer enn punk, hardrock og rock'n'roll, og begynte så smått å bevege meg i uante musikalske retninger. Grandmaster Flash ble en favoritt, med The Furious Five og Melle Mel, og "The Message" og "White Lines" var plutselig tekster jeg kunne utenat, på samme vis som "Blitzkrieg Bop" og "The Boys Are Back In Town".

Utover 80-tallet hørte jeg en del på band og rappere som Run-D.M.C., LL Cool J og Public Enemy, mens jeg på 90-tallet oppdaget Cypress Hill, NWA, Wu-Tang Clan og ikke minst Beastie Boys. Men, etterhvert som hip hop og rap begynte å repetere seg selv på autopilot, musikken kom i skyggen av den barnslige krigen mellom vest- og østkysten, og artistene ble mer og mer opptatt av våpen og gull, forsvant interessen. Kun et fåtall artister i sjangeren har siden fanget min interesse, som Fun Lovin' Criminals, som i 1996 slapp albumet Come Find Yourself, der de mikser inn blåsere, kjører på med feite gitarriff, og generelt har en rocka attityd.

Hvorfor skriver jeg dette, tenker du? Er ikke dette en omtale av Seed & The Movement og debutskiva til trønderbandet? Jo, det er det såvisst, men jeg føler at en avklaring er på sin plass, i og med at band som opererer i den gata de gjør normalt interesserer meg svært lite. Det som skjedde da jeg fikk en e-post fra bandet, og sjekket ut linken til Soundcloud-kontoen til bandet, kan lett sammenlignes med det som skjedde nesten førti år tidligere, da jeg først hørte Sugarhill Gang og Grandmaster Flash, og tjue år tidligere da Fun Lovin' Criminals havnet i platesamlinga mi. Her er et band som ikke utelukkende har en hip hop-bakgrunn, det er ikke karer som er flasket opp utelukkende på Ice-T, Kool & the Gang og MC Hammer. De seks karene som utgjør Seed & the Movement har langt mer med seg i bagasjen.

Vokalist Seed The Emcee (Henrik Smerud) er frontmannen resten av bandet kretser rundt. Det er befriende å høre en norsk rapper med bunnsolid engelsk intonasjon, strøken uttale, og meldinger som ikke høres platte og uinteressante ut. Karen er forøvrig ute med en solo-EP som kan være interessant og verdt å sjekke ut, for de av dere som er mer inne i sjangeren enn meg. Med seg har han to glimrende gitarister i Kristoffer Holtet Helwig og Erik Magnus Eriksen Olseng, to gitarister som har hørt sine doser god, gammel rock'n'roll. Som for de fleste funky band som liker å klistre merkelappen "urban" på seg selv er keyboards viktig for lydbildet, og i Erik Englund Sandvik har de en kar som duger i massevis. Og så er det kompet, da, som bare må være funky og tight. Det er det så til de grader i og med at bassist Andreas Hilmo Øverås og trommis Øystein Megård følger hverandre tett som fy i en orgie av overganger og teknisk krevende partier. Megård er en interessant fyr i seg selv, i og med at han bidrar på to andre skiver vi har omtalt her hos The Wilhelmsens. I The Sideways, som tidligere i høst slapp sin selvtitulerte debut-LP, spiller han gitar og korer, mens han i det grisekule psykedelia/garasjerockbandet One Track Minds, bidrar med bass på noen av låtene. En allsidig herremann, med andre ord.

I tillegg til de faste bandmedlemmene så er Vegard Lien Bjerkan leid inn for å pynte noen av sporene med lekre Hammond-lyder, og de har med seg en rekke kvinnelige korister. Bandet har selv skrevet alle låtene, produsert skiva og spilt den inn i Brygga Studio. Miksingen og mastringen har Magnus Kofoed utført, noe han tidligere i år gjorde med den dritstilige Morudes-skiva Sinister Beat, nevnte One Track Minds sitt A Price To Be Paid, og på lydfesten til Mattis Kleppen & Resjemheia, El Bokko. Coveret, som er av retro-sorten og svært så stilsikkert, er designet av Mimmi Christensen. Og, da skulle alle være nevnt.

[embed]https://www.youtube.com/watch?v=HoCfW_t3gfY[/embed]

Remember back in the days
Rap nowadays is just a slap in the face
I remember listening to killa priest
In the basement freestylin' over dilla beats

Tittelsporet er ikke snauere enn at det konkluderer med at hip hop'en er død, og at det nå er hippe håp som gjelder. Melodien er av easy listening-slaget, smått funky, og sender ihvertfall meg i retning Jamiroquai. Seed messer om en oppvekst som ikke virker å ha vært for kul, med bøller og kjipe folk rundt seg, og om noe som kan minne om et musikalsk savn. Det er tydelig at dagens rap og hip hop ikke imponerer for mye, noe jeg virkelig skriver under på, og "Hip Hope" kan ses på som et forsøk på å rette opp ei scene på ville veier. Det er tøft som faen å ta den kampen, når man har base i Trondheim, midt i Norge, sånn cirka så langt unna LA og NYC som det er mulig å komme.

Men her er det langt mer enn easy listening å spore. Som sagt digget jeg Fun Lovin' Criminals sitt album Come Find Yourself, og Seeds & The Movement har på Hip Hope noen spor som hadde glidd ubemerket inn på den skiva. En rå og heftig miks av feite gitarriff, hylende orgel, og intense og kule meldinger fra Seed er det vi får på det knallstilige åpningssporet "Day By Day". Budskapet er ikke ulikt det vi ofte får presentert i gospellåtene til Johnny Cash, om at livet er en fin ting og noe vi bør skatte og ta vare på. Så, midt oppi det glade budskap serveres ei oppfordring om å gi faen i å henge med i svingene skapt av forbrukersamfunnet. Disse karene har helt åpenbart sine klokkeklare meninger.

"Dog That Bites" har mange likhetstrekk med "Day By Day", men allikevel blir resultatet mer i nærheten av det Rage Against The Machine drev på med på 90-tallet. Etterhvert bygges det opp mot et Jane's Addiction-aktig parti, med en lekker gitarsolo, dette orgelet i bakgrunnen, og ikke minst taktskifter som kjennetegnet Perry Farrell & co Låten handler om å ha tro på seg selv og det man gjør, og her serverer de i tillegg den obligatoriske rap-linja om seg selv med "EYYO I GOT A DOG THAT BITES, SEED & THE MOVEMENT, BITCH, YEAH THAT'S RIGHT". "Funk Yeah", som i likhet med "Dog That Bites" har vært tilgjengelig for streaming ei stund, er mer av samme sort, men er samtidig styrt i større grad av Sandvik og hans tangentbehandling. En wah wah-pedal kobles til, og kompkompisene får kjørt seg i låtens mest funky parti. Og funky må det være, når vi oppfordres til å ta livet på halvspretten og ikke være så seriøse hele tiden, men heller kjøre litt på som James Brown gjorde i sine beste stunder. Da må vi pinadø være seriøst useriøse.

We all striving for a piece of property
But honestly, the essence of life is equality
Open your eyes, what we need is compassion
We don’t need more money talk, we need action

Urban/funk-merkelappen bandet har fått er mest tydelig på "Stick Up", en låt med gitarlinjer som forteller meg at minst en av gitaristene Helwig/Olseng har hørt sine doser Carlos Santana og Tom Morello. Fete orgellyder, mer wah wah, og dødspresise trommeslag følger meldingene til Seed på strøkent vis, og her snakker vi om meldinger som aldri i livet vil nå fram til folk som Listhaug og hennes kumpaner, selv om dette er budskap som nettopp de burde ta til seg. Grådighetskultur og overforbruk får det glatte lag, mens fredsdyrking og medmenneskelighet framsnakkes. Mer av samme tematikk får vi i "Spread Love", hvor Seed & The Movement får meget solid korhjelp fra damer som har skjønt hvordan man skal backe en rapper. Det oser coolness av Seed, og her får vi samlet essensen i det jeg oppfatter som bandets hovedbudskap:

Never judge a book by the cover, discover the soul brother
Who is a lover of the message we share with each other
We hate cuz we don’t understand, the way of life that we don’t understand
Love is richer than a hundred grand, love is richer than a hundred grand
Listen love, have respect for the love we spray
Cuz spread love is the hip hop way

"Keep On Keeping On" er en hyllest til 90-talls hip hopen guttene er flasket opp på, med stilfulle overganger, mer tøff koring av damene, og et blikk på rappingen som kunstform. "Levitate" er en låt som kan minne om Red Hot Cili Peppers i versene, mens refrengene ligger i et slags r'n'b-lende. De svevende meldingene kan fort tolkes som ei slags streng egenevaluering, og en påminnelse om at livet kan være tøft til tider.

Hip Hope avrundes med behagelige og vakre "Stars" som melodimessig kunne vært på ei skive av Bonnie 'Prince' Billy, men som selvsagt bryter med dette bildet straks Seed kommer med meldingene sine, meldinger om at stjernene av og til kan være til god hjelp når ting går trått. Å se på himmelen kan sende tankene i uante retninger, få oss til å drømme, innse at vi er en liten del av en enorm pakke, og ikke minst få oss til å sette pris på den kula vi er på. Så fader albumet ut, med orgel og vakre damestemmer.

Vurdering: Det skjer ikke altfor ofte at jeg ender opp med å digge ei hip hop-skive, langt sjeldnere et album som defineres som urban/funk. Og, det at et norsk band får meg i et sånt modus har aldri skjedd før. Aldri. Med andre ord har Seed & The Movement med Hip Hope klart noe ingen andre norske band har klart før. Grunnen til dette er kruttsterke låter framført på særdeles lekkert og stilig vis. Akkurat det er alltid nok til å fange min oppmerksomhet. Så, folkens, sjekk ut dette trondheimsbandet, og bli positivt overrasket.

https://open.spotify.com/album/4okg82K8lmlV3Rhb4t02jE