The Stooges/ Iggy and the Stooges

Rett før julestria satte inn på tampen av 2004 fant min mor og hennes bedre halvdel ut at huset i Ishavsvegen hvor jeg vokste opp var avleggs. Neste bosted ble sånn cirka på motsatt side av Tromsøya, noe som medførte at jeg måtte ta farvel med mine klassekompiser på Borgtun skole og ta overgangen til Bjerkaker. Dette var selvsagt blodig urettferdig for en liten tass på elleve år, og etter mye frem og tilbake endte jeg heller opp helt ytterst på Senja hos min far. I etterpåklokskapens navn var dette en «blessing in disguise», for etter fire år på yttersia hadde jeg blitt eksponert for den beste musikken i verden og fått en musikalsk oppdragelse få kunne slå i bordet med.

Det tok ikke mange minuttene etter at flyttelasset var prekevert inn på mitt nye soverom at jeg fikk servert to stk CD-plater, noe som tredoblet min eksisterende CD-samling. Nirvanas Nevermind og Tom Waits’ Real Gone ble mitt aller første seriøse møte med musikk som ikke var å finne på en Absolute Music eller som bakgrunnsmusikk i en bil. Jeg har få problemer med å innrømme at jeg som tolvåring ikke skjønte spesielt mye av hva Mr. Waits holdt på med, men Nirvana satt som et skudd. Og da var mye gjort. De påfølgende ukene og månedene fyltes CD-hylla kontinuerlig opp med gamle klassikere fra The Beatles, Beach Boys, Zeppelin, AC/DC, Deep Purple, Neil Young, Johnny Cash og andre livsviktige figurer i musikkhistorien. Men dagen da jeg fikk to stk Stooges album i lankene blir jeg aldri å glemme. Jeg var allerede bekjent med Ramones, Pistols, The Clash og annen punk, men dette var noe helt annet. Galskapen til de fire Stoogiene blåste skallen av den alvorlig uforberedte tassen på gutterommet i Torsken på Senja, og jeg er hellig overbevist om at jeg aldri igjen kommer til å ha en like intens opplevelse knyttet til musikk igjen.

Årene på ungdomsskolen turet og gikk, min interesse for musikk eskalerte i et voldsomt tempo, og mitt forhold til The Stooges og denne mystiske og ekstremt kule frontfiguren ved navn Iggy Pop ble vedlikeholdt med omhu. Tullingkompiser som hevdet at Ramones eller AC/DC var verdens beste band fikk passet påskrevet, og på en ferietur til Kreta i 2009 fikk jeg som 16-åring lov til å tattovere den fantastiske bandlogoen på underarmen. Året etter fikk jeg, ekstatisk sådan, æren av å bevitne The Stooges med Raw Power besetningen (+Mike Watt) live på Øya.

The Stooges er og kommer for meg alltid til å bli det mest fantastiske denne planeten har opplevd. Glem vaksiner, evolusjonsteorien eller forbrenningsmotoren, The Stooges trumfer samtlige. Og reisen til denne gjengen startet mer eller mindre i 1967. Årene før hadde unge lovende Iggy Pop, eller James Newell Osterberg Jr., traktert slagverk i The Iguanas (hvor navnet Iggy stammer fra) og The Prime Movers. Men når Iggy møtte på brødrene Asheton og kompisen Dave Alexander i hjembyen Ann Arbor, tok han steget frem fra trommene og tok vokalansvaret. Ron Asheton fikk ansvaret som riffmaestro, bror Scott ble plassert bak trommene, og Dave ble automatisk bassist. Etter å ha fremført live for første gang som oppvarming til Blood, Sweat and Tears i Grande Ballrom i Detroit under navnet The Psycedelic Stooges, havnet de i studio med Velvet Underground-gitarist John Cale bak spakene. To år etter stiftelsen var de klar med sin selvtitulerte debut, da som The Stooges.

The Stooges (1969)

Det har blitt laget mange fantastiske debutplater opp gjennom årene. Elvis Presley, The Beatles, Velvet Underground, Replacements, Led Zeppelin, Jimi Hendrix. Alle startet karrierene sine på utsøkt vis, og når jeg skal lage en objektiv liste over tidenes beste debutalbum havner sannsynligvis en av de ovennevnte på topp. Og det er hva man kaller reinspikka forbanna tullball. Hah! Selvsagt var The Stooges’ inntreden i musikkhistorien det aller gjeveste hva angår debutalbum. «Least likely to merit a recording contract». Slik så Iggy tilbake på tiden før innspillingen av deres første full-lengder. Når man setter seg ned og hører på plata med årstallet 1969 i bakhodet, er det ikke så vanskelig å skjønne hva han mener. Klisje eller ikke, å si at verden ikke var klar for The Stooges er ikke en spesielt drøy påstand. Rolling Stone Magazine brukte for eksempel ord som høylytt, kjedelig, smakløst, fantasiløst og barnslig for å beskrive albumet. The Stooges ble ikke en sensasjon over natten, altså.

Det var heller aldri planen å signe The Stooges da plateselskapet Elektra Records kom på besøk til Detroit i september 1968. MC5 var entrecôten de var ute etter, men de fikk også The Stooges med på lasset da de forlot, etter anbefaling fra Wayne Kramer selv. Og det var ikke før platekontrakten va undertegnet at de faktisk begynte å skrive låter. April 1969 gikk de i studio med låtene «I Wanna be your Dog», «No Fun», «1969» og «Ann» i ryggsekken. Plateselskapet var selvsagt ikke fornøyd med antallet, og de ble sendt hjem med beskjed om å skrive flere låter. 24 timer senere var «Real Cool Time», «Not Right» og «Little Doll» klar, og The Stooges’ debutalbum var et faktum. Iggy var derimot ikke fornøyd med John Cales «kunstneriske» versjoner av låtene hans, noe som medførte at han selv om Elektra president Jac Holzman måtte inn å remixe flere låter. Begge versjoner av låtene er nå tilgjengelig, og jeg holder nok en knapp på det som ble det endelige resultatet.

Allerede fra første sekund viser Ron Asheton for en utenomjordisk dyktig mann han var når det kom til å fôre The Stooges med illsinte, snerrende riff. «1969» er kanskje det mest catchy gutta i Stooges leverte gjennom en hel diskografi, og oppfølgingssporet "I Wanna Be Your Dog" er det perfekte soundtrack til å klappe noen over kjeften. "We Will Fall" har jeg aldri fått til å sitte like tight som resten av skiva, men pytt pytt.

Den gjennomgående følelsen man får av å høre The Stooges’ debut er at dette er fire unggutter som akkurat har funnet formelen til å lage rock’n’roll. De holder ikke igjen et sekund, Iggy er allerede i gang med å skape seg et navn som den villeste skapningen bak en mikrofon, det lukter blod, svette, narko og ungdommelig naivitet. Det er rett og slett en reise man blir søkksvett av. Problemet er bare at om man blir søkksvett av dette, vil du sannsynligvis slite tungt med å komme gjennom oppfølgeren.

Fun House (1970)

Fun House altså. Her har Iggy og gjengen tatt energien fra debuten og gjort det om til ren og skjær jævla galskap. Med produsent Don Galucci bak spakene, satt Iggy, Ron, Scott og Dave opp utsyret i studio på en måte som skulle etterlikne et livegig hvor intensiteten fra det å spille live skulle vises frem. Ironisk nok hadde eks-The Kingsmen organist Galucci sett The Stooges live og konkludert med at de var «unrecordable». Man kunne rett og slett ikke få opplevelsen av å se The Stooges ned på et album. For å klare nettopp dette var første steg å gi Iggy en håndholdt mikrofon, og la han gjøre «sin greie» i studio. Gryntingen, hylingen, ropingen og alle lydene som kommer ut av kjeften til Iggy og gir Fun House den nesten surrealistiske følelsen av en gjennomlytt, er altså et resultat av Don Galuccis’ genialitet.

Men det er ikke bare Galucci og Iggy som ga dette mesterverket den touchen av galskap det trengte. Ron Asheton har tatt gitarspillingen sin til et nytt nivå, hvor lyden av den lett forvrengte gitaren kontinuerlig pakker inn Iggys messing om dop, kjærlighet og frustrasjon på et vis som fyller et hvert rom med følelsen av å sitte i et slitent studio med fire langhåra, illsinte typer som er ute etter å skape noe nytt. Noe verden aldri har opplevd før. Salgstall og generell popularitet i 1970 bekrefter vel at de fikk til nettopp dette.

Etter å ha overlevd de tre første sporene, «Down on the Street», «Loose» og «T.V Eye», er man ganske tom. Det skal faen ikke gå an å servere tre låter som er like groovy, suggerende og skitten. Da er det nesten en lettelse å høre Scott Ashetons trommevirvel starte det som kanskje et platas aller gjeveste spor, «Dirt».  Iggys desperate synging, Rons psykedeliske gitarvoldtekt, Scotts nesten neandertalske trommestil, og en basslinje som røsker tak i deg og aldri gir slipp. En låt jeg har forsøkt å få DJ-er på diverse puber til å spille, og alltid fått et bestemt nei tilbake. En låt som får deg til å tenke at «heroin kan jo ikke være sååå farlig». En låt som viser hva ballader burde være. En låt som tar Fun House fra å være et helt spinnvilt album, til å være et utenomjordisk album.

Man skal selvsagt ikke glemme «1970» og tittelsporet, som fortsetter der «T.V. Eye» slapp. Avslutningen «L.A Blues» er kun et sammensurium av støy og feedback, en låt jeg glatt hopper over under gjennomlytt, men trekker det ned helhetsinntrykket? Ikke litt en gang.

Fun House er å blir det beste albumet planeten har sett. De forsøkte tapper å overgå seg selv tre år senere, og det gikk. Nesten.

Raw Power (1973)

Året er fortsatt 1970. Bassist Dave Alexander møter opp til konsert i en tilstand som får begeret til å renne over for de tre andre Stoogiene. Alexander får fyken, og The Stooges står igjen med et massivt problem. De har ikke bassist.

Tre år senere er de igjen stablet på beina i et studio, denne gange i regi av David Bowie. Ron Asheton er ikke lenger den som skal pumpe ut riff. James Williamson er ny gitarist, og Asheton skal traktere bassen. Mange holder, forståelig nok, Raw Power som det beste The Stooges levere, og mye på grunn av James Williamson. Riffet du får slengt i trynet sekunder etter at stiften treffer plata har for lengst ruslet inn i rock’n’roll-historien med få planer om å forlate. Det skal godt gjøres å være i nærheten av å gjenskape noe like voldsomt som «Search and Destroy. I’m a street walkin’ cheetah, with a heart full of napalm» bedyrer Iggy mens Mr. Williamson gjør ting med sin Gibson Les Paul som knapt nok skal gå an.

James Williamsons eksepsjonelle nese for saftige riff er en gjennomgangsmelodi for resten av albumet også, hvor eksplosjonen «Your Pretty Face is Going to Hell» kanskje er det beste eksempelet på dette. De har satt en fot inn i tungrock-leiren, samtidig som man enda føler på at dette er samme bandet om har gitt ut to vilt bra album tidligere. «Penetration», «Raw Power», «Shake Appeal» og «Death Trip» beviser dette, men man finner også noe som gir klare assosiasjoner til råskapen fra «Dirt». «I Need Somebody» er låten jeg snakker om, hvor man får høre Iggy så sint og desperat som mulig, og er det nærmeste man kommer en hvilestund i denne kulturelle kraftpakken av et album.

Igjen sitter man søkksvett og smått sjokkert over hva som har kommet ut av høyttalerne. Den egenskapen hadde The Stooges, med understrek under hadde. For etter Raw Power var det slutt. The Stooges va ikke lenger et band, Iggy Pop startet sin ekstremt varierende solokarriere, og resten av bandet bidro på album rundt om kring, noe ekstremt kult, mye under pari. Det var ikke før 2003 at man fikk se The Stooges med så godt som original besetning, og tre år senere at de igjen ga ut album under The Stooges.

The Weirdness (2007), Ready to Die (2013)

To album det ikke er verdt å si for mye om. Jeg husker entusiasmen rundt et nytt album i 2006. Jeg var i Liverpool for å se favorittlaget i aksjon for første gang, hvor vi møtte på en stk Egon Holstad som kunne konstatere at The Weirdness ikke var i nærheten av å høres ut som det skulle. The Weirdness endte fort opp som en gedigen skuffelse. Det samme gjorde oppfølgeren i 2013, Ready to Die. Da med James Williamson på gitar, men energien, riffene, og intensiteten fra de tidligere albumene er borte. I en ideell verden hadde ikke disse to albumene eksistert, og The Stooges hadde holdt seg til å spille låter fans verdens over har hatt et kjærlighetsforhold til i flere tiår, live. Slik ble det ikke, og man må bare leve med at The Stooges ikke klarte å la sin plettfrie diskografi være i fred.

Men Stooges kommer for alltid til å bli husket for mesterverkene fra 69, 70 og 73. De gjorde, etter hvert, et genuint og udiskutabelt inntrykk på musikkverden, hvor de gjorde ting man aldri hadde sett eller hørt før. Iggy Pop gjorde en innsats som frontfigur som mangler sidestykke, og det i overkant mye brukte stempelet som «Godfather of Punk» er gitt med rette.

Å sette seg ned med disse skivene har rett og slett vært skikkelig trivelig. Hvert album blir bare bedre og bedre for hvert år som går, og om jeg krysser alt som er av fingre og tær får jeg kanskje, KANSKJE, hørt noe av dette live i Telegrafbukta til sommeren. Man kan bare håpe.