Terje Espenes (Jack Stillwater) - Kråkeslottet, Bøvær, 30.juli 2016

Jack Stillwater sin knallsterke EP-troika, The Farmer Trilogy, har vært i Terje Espenes sitt fokus i snart fire år. Han og bandet begynte å sysle med idéen allerede i 2012, da Muddy Rivers var ferdig og ute i butikkene. Som kjent resulterte dette arbeidet i tre kruttsterke EP'er, The Farmer, The Travel og The New Life, tre separate verk som tar for seg utvandringen fra Norge til Amerika, ei utvandring som var på sitt heftigste fra 1825 og rundt hundre år fram i tid. Første del tok for seg oppbrudd med familie og venner her hjemme, og ikke minst håpet om et bedre liv i vesten, et håp som drev mange av emigrantene. Part to tok i grove trekk for seg selve reisen, over Atlanteren og til det området som var valgt ut. Siste del av det som i dag framstår som et enestående konseptalbum innen norsk rock, hadde fokus på nordmannen som forsøkte å slå seg opp og overleve i det forjettede land. Disse EP'ene samles i disse dager i en lekker vinylutgave som er mastret i selveste Abbey Road Studios i London. Det kommer til å bli et smykke av en utgivelse, og et skikkelig nydelig samleobjekt. I tillegg til å inneholde en rekke deilige og heftige låter, vil du få en grundig booklet og coverarten som kom med de tre EP'ene.

Vokalist og frontmann i Jack Stillwater, Terje Espenes, tok turen til Senja for å stå for den musikalske avslutningen av Georg Blichfeldt og Kråkeslottets årlige kunstfestival, ARTIJULI. En fabelaktig booking av Blichfeldt, og en skikkelig fin anledning for undertegnede til å få høre Jack Stillwaters låter i en ren, akustisk setting, og det i unike omgivelser. Kråkeslottet på Bøvær er et begrep for senjaværinger og folk rundt om i distriktet, særegent på grunn av såvel området som det bygningsmessige. Helt ytterst i havgapet har Blichfeldt og hans nærmeste anlagt et lokale som må ses, luktes og føles for å yte det rettferdighet. Jeg så naturligvis mitt snitt til å slå disse to deilige fluene i et smekk, la turen utover for å få en musikalsk opplevelse av de sjeldne, og ikke minst slå av en prat med dyrøyværingen som dessverre altfor få har oppdaget.

Da Folkebladet kontaktet undertegnede for å gjøre en sak om The Wilhelmsens gjorde jeg dem oppmerksomme på at Espenes skulle spille i helga, og artig nok fikk jeg en tilbakemelding om at de ønsket å bruke deler av vår omtale i avisa. Normalt prater jeg bare om løst og fast med artister når jeg møter dem, men denne gangen bestemte jeg meg for at jeg skulle gå noe mer organisert til verks. En slags plan for hva jeg ville vite litt mer om ble lagt, og noen oppfølgingsspørsmål var derfor på plass, alt ettersom hvor samtalen ville ta veien. Jeg har chattet en del med Espenes tidligere, men aldri møtt ham, og jeg kunne bare fornøyd konstatere at han er like trivelig i fysisk format som han er bak et tastatur. At han hadde med seg fruen utover til Bøvær var mer enn forståelig, i og med at de har fem års bryllupsdag denne dagen, og etter litt hilsing og noen høflighetsfraser er vi i gang med praten.

The Farmer Trilogy har blitt et storstilt og ambisiøs album. Hvordan startet dere med dette prosjektet?

Det hele begynte med ei skisse til en idé etter at vi var ferdige med Muddy Rivers i 2012. En låt ble til flere rundt temaet "utvandring", og vi fant fort ut at vi ville jobbe litt annerledes med dette. Vi hadde lyst å lage ei jordnær skive om den store utvandringen, men samtidig ønsket vi å prøve en noe annen prosess. Det at vi jobbet intensivt i et par uker, for så å få pusterom til neste del, var både inspirerende og mindre kraftkrevende. Det ble langt mer tid til å tenke gjennom hvor vi ønsket å gå videre, noe som ble både interessant og spennende for oss selv. Allerede i 2014 hadde vi bestemt oss for å gjøre tre EP'er, og at vi skulle ta turen til Halden og Kai Andersens Athletic Sound.

Athletic Sound, ja. Der snakker vi om studio, og ikke minst en legendarisk eier i Kai Andersen. Hvordan var det å samarbeide med denne bautaen innen norsk rock?

Vi hadde jo samarbeidet med ham før, og det er alltid fantastisk. Da vi møttes igjen, etter 8-10 år, var det som om vi hadde vært sammen hele tiden siden sist møte. En jordnær og herlig type. Studioet er en gammel, ombygd gymsal, fem meter under taket, og akustikk og omgivelser er perfekt for innspilling av musikk. Da vi møtte for å spille inn Part One: The Farmer, hadde vi stort sett alle arrangementer klare, og jobben var gjort rimelig kjapt. 

Mener du å si at dette endret seg? Jeg personlig synes jo at prosjektet har den fin-fine tendensen at det begynner knall, for så bare bli bedre og bedre. Fortell.

Til Part Two: The Travel hadde vi arrangementene delvis ferdige, men samtidig flere idéer. De ferdige låtene ble jobbet fram underveis, og resultatet var i langt større grad et produkt av innspill og testing i Athletic Sound. Den avluttende delen, Part Three: The New Life, var i enda større grad et produkt av samarbeid i studio. Vi kjente jo selvsagt låtene og strukturen, men hvordan de skulle arrangeres var vi veldig åpne for å jobbe fram.

Det er fryktelig artig at du sier det, spesielt med tanke på min egen vurdering av delene. Jeg synes jo at avsluttingen er noe av det flotteste som er gjort her til lands i den utvidede americana-sjangeren. Men, hva med de enkelte låtene? Hvordan jobber du fram en låt?

Ofte starter det med en liten idé. Den kan være at jeg får en tittel i hodet, og så jobber jeg videre med den. Det kan gå uker fra tittelen dukket opp til jeg får fram ei setning eller to som passer. Eller, jeg kan få "inn" ei melodilinje som jeg bygger videre på. Det er med andre ord ikke en 9 til 4-jobb, men heller en modningsprosess som kan ta mange uker. Når jeg så spiller inn en låt, så hører jeg på den dagen derpå, og om den da høres ok ut vet jeg at jeg har en låt klar.

Så det er ikke en Nick Cave-tilnærming, akkurat. Han har satt av ei fast tid hver ukedag der han er på jobb, og skriver låter. Når vi er inne på nye låter, er det et nytt Jack Stillwater-album på gang? Og, om så; hvilken retning tenker dere ta denne gangen?

Vi har såvidt begynt å sysle med idéen, uten at vi er der at vi ser et nytt album pr i dag. Når det en gang kommer er det nok et Jack Stillwater i et noe mer rocka format. Vi liker den siste skiva til Daniel Romano. Det albumet er bare så bra. En annen som kan være referanse er Sturgill Simpson, som lager knakende fin musikk. Det er ikke utenkelig at vi beveger oss i den retningen.

Ahh! Snakk om fabelaktige representanter for dagens country. Det høres unektelig spennende ut. Hva med spillejobber? Er det noen konserter på gang her nord med fullt band?

Joda, vi kommer nordover allerede i september. Da skal vi spille i Tromsø den åttende (Prelaten), Storkmarknes dagen etter (Hurtigrutens Hus) og i Gratangen lørdagen (Jensen Farm). 

Vi prater om alt og ingenting en liten halvtime, og så er det tid for Espenes å gjøre seg klar til dyst. Blichfeldt kommer ut på verandaen og sier at det er på tide for alle de smarte å komme inn i Skipperstua, underforstått at alle som er på Kråkeslottet og ikke kommer på konsert er mindre begavede. Alle reiser seg, forståelig nok.

Så er vi i gang. Konserten er i et rom som heter Skipperstua, et lite og intimt lokale der det er plassert ut rundt 40 stoler, og i tillegg er det noen benker langs veggene. Det er sånn høvelig fullt, og etter at innehaver Blichfeldt har servert litt skamros, kommer en staut og erketypisk amerikaner (Blichfeldts ord) fra Dyrøya ruslende inn, tar tak i gitaren, ser smilende på oss, og forteller oss at det var fryktelig trivelig at vi hadde tatt veien helt ut til Kråkeslottet. Lokalet er som sagt lite, så dørene må stå oppe for at vi ikke skal koke bort, noe som medfører at vi jevnt og trutt i løpet av konserten hører måkeskrik og en hund som bjeffer i bakgrunnen. Sjarmerende, og merkelig nok ikke irriterende. Publikum er av den sorten enhver artist elsker. Det er total stillhet under hele settet, med unntak av noen turister som kommer litt for sent og lager litt lyder mens de finner sine plasser. Men, dette smiler Espenes bort, og lar seg overhode ikke affisere av det. I tillegg til å være det mest lydhøre publikum jeg har vært borti, så gir de rundt femti personene til stede fra seg rungende applaus etter hvert eneste nummer. Historiene til Espenes er mer enn bare melodisatt lyrikk, de er fortellinger om folk som har gått på snørra, om jenter som ikke har det bra, om karer som sliter med psyken eller å finne seg en jobb, og ikkeminst om den evinnelige kjærligheten, og framføres med en stemme så klokkeklar og tøff at jeg igjen undres over at ikke flere følger Jack Stillwater.

Det intime lokalet viser seg å være ei utfordring, og allerede etter åpningslåten, "Sinner" fra albumet Muddy River, må han i gang med å fintune gitaren. Om det er den friske havlufta, luftfuktigheten eller Senjatrollet som gjør at gitaren "mister stemminga" hele veien vet jeg ærlig talt ikke, men også dette går mer enn greit. Han småplaprer om alt mellom himmel og jord mens vi hører disse normalt småirriterende lydene idet han jobber seg oppover kassen fra streng til streng, og jeg skjønner på praten at det er slektninger i lokalet. Espenes fortalte meg at han hadde det litt travelt etter konserten, fordi han skulle i et førtiårslag rett etterpå, så jeg antar at det var flere som så på denne konserten som det perfekte vorspiel. Et rolig og alvorlig trivelig et ble det så definitivt.

Så er vi virkelig i gang med konserten, når han drar på med "This Farmer's Life", låten som åpner hele trilogien. Jeg må innrømme at jeg har fulgt Jack Stillwater helt fra den selvtitulerte begynnelsen, og likte de to første skivene, men det de har gjort på The Farmer Trilogy har tatt dem videre som band på alle måter. Umiddelbart angrer jeg på at jeg ikke gjorde mobilen klar for opptak, for låten framføres med en innlevelse og så vakkert at jeg kjenner den ikke så ukjente gåsehuden komme snikende. Riktignok savner jeg noen lette trommeslag, litt kor, en liten felesolo, og en bass i bunnen, men ikke mer enn at jeg kjenner at det ikke er så fryktelig mange andre steder jeg kunne tenkt meg å være akkurat nå. At neste låt er låten som følger "This Farmer's Life" på skiva, "Pulling Me Down", er et smart valg. Igjen savner jeg den kjekke semi-jazztakta som gjør låten til en killer på albumet. I tillegg skulle jeg ha stilt meg til disposisjon for å gjøre en koristjobb, men vet vel at jeg nok hadde ødelagt hele settet noen sekunder inn i det. Poenget er at låtene Jack Stillwater spilte inn til denne trilogien er utrolig sterk på korfronten, og en viktig ingrediens som førte til tre stykk stemningsfulle EP'er.

Så vandrer Espenes videre i sin historieformidling. "The Travel", som åpner del to, er en av mine favorittlåter av bandet, og i soloutgave fungerer den utmerket. Litt ekko på gitaren hadde gjort seg i introen, men Gibson-gitaren låter som en million, og jeg bryr meg mindre om det sekunder inn i låten. Her snakker vi om maksimal innlevelse, total stillhet, en hund som bjeffer i ren glede, og et publikum som tydelig setter stor pris på det de hører. Jeg ser Øyvind Aronsen røre seg forsiktig i lokalet mens han knipser i vei med sitt Olympus-apparat, uten å forstyrre noe som helst. Personlig synes jeg det er vanskelig å virkelig sette pris på en konsert om jeg skal ta bilder i tillegg, så da jeg hørte at Øyvind skulle på konserten var jeg snar å inngå en allianse. Han skulle knipse de bildene jeg trengte, og det er jeg svært så takknemlig for. Hans bilder er sånn som bilder skal være, fokuserte og kreative, mot mine egne som vel egentlig bare er knipset for at jeg skal bli ferdig med "jobben". Alle bildene i denne omtalen er tatt av Øyvind.

Konserten fortsetter med bandets Townes Van Zandt-øyeblikk, "The Coal Miner's Daughter", og igjen er det sterke saker. Jeg tar opp låten, og skjønner fort at det var lurt. Fra den optimale skjønnhet går vi over til det mest rocka øyeblikket som beskriver reisen til våre emigranter, "Sin City Border". Dette er nok den låten der jeg virkelig savner et band i ryggen på Espenes. Og, det gjør han tydeligvis selv, for han smiler for seg selv, der gitarkompis Morten Huseby skulle ha puttet inn litt gitarsnadder, og kompet til bassist Odd Inge Rand og trommis Arne Harald Foss som skal være der for å skape det trøkket låten trenger. Men, det smått geniale Espenes gjør er å kle seg i sin fineste Springsteen-drakt, og skaper en følelse av at vi her har vår egen, nordnorske Brooze. Dermed blir låten både kul og interessant.

Espenes hekter på seg et munnspill, finner fram riktig plekter, tuner sin Gibson, og serverer to låter på rappen som han har spilt hundrevis av ganger, og dermed sitter som et skudd. "Hungry John" og "Cross The Muddy River" sender tankene i retning Ryan Adams, og igjen tenker jeg at stemmen hans er klarere enn lufta her ute ytterst på Senja. Vakkert. Etter trampeklapp og noen "Yeah!", fullfører han en kvartett av låter fra Muddy River. "Leavin' Train" er fullpakket av lette Beatles-akkorder, og fører til at folk rundt meg begynner å røre på hodene i takt med musikken. "Urban Minority" er Espenes sitt Tom Petty-øyeblikk, og sitter nøyaktig som den skal. Og, folk fortsetter å være lydhøre, og ute av stand til å lage støy mens låtene framføres. Nydelig.

Så er han klar med min klare favorittlåt. Og jeg er klar med mobilen, for dette øyeblikket skal jeg forevige. "Don't Know Where I'm Bound" avslutter trilogien, og er vakrere enn det meste jeg har hørt i 2016. At han spiller en nydelig versjon av låten, en versjon han selv er fornøyd med, er svært så passende. Her er ord overflødig, det er bare å sjekke ut videoen under her, så skjønner dere hva jeg mener.

[embed]https://www.youtube.com/watch?v=XLjq9Rj4yIM&feature=youtu.be[/embed]

Vi nærmer oss slutten av konserten med stormskritt. Han forteller oss at han for å gjøre det litt vanskelig for seg selv skal avslutte med en ny låt, en låt han aldri har spilt for et publikum før, annet enn kona, kompiser og bandmedlemmer. Så, "Foreverman" får sin urpremiere på Kråkeslottet denne ettermiddagen. Jeg skjønner fort hva han mente med at bandet tenker å gå i retning av det Daniel Romano og Sturgill Simpson driver på med for tiden, for låten kan fort defineres som nordnorsk outlaw-country, med noen soulelementer lurt inn her og der. Publikum setter ihvertfall pris på låten. Han gjør unna bukking og takking, gjør seg klar for å legge gitaren i kassen og starte turen hjemover mot Dyrøya, men skjønner etter ett minutt med taktfast klapping og tramping at han kan gi opp å komme seg tidlig hjem. Han blir tatt litt på senga av den overveldende responsen, og forteller oss at han ikke var forberedt på noe ekstranummer. Men etter litt plukking på strengene for å få de til å låte som han ønsker, drar han på med "A Knight's Tale", førstelåten fra debutalbumet Jack Stillwater. Igjen følges låten av trampeklapp, men denne gangen går enkelte publikummere fram for å takke Espenes personlig for konserten, så han er "off the hook".

Jeg gjør en avtale med ham om å ta noen bilder utenfor Kråkeslottet. Han stiller sporty opp, Øyvind knipser i vei i rundt ti minutter, og jeg avrunder hele ballet med en selfie. Vi rusler sammen mot parkeringsplassen, prater litt om Tromsø og musikkmiljøet i Ishavsbyen, og jeg ser mitt snitt til å anbefale The Northern Lies og The Late Great. Han har selvsagt hørt om bandene, men ikke hatt tid til å sjekke dem skikkelig ut. Det sier han at han skal prøve å gjøre noe med. Jeg sier farvel til han og hans kone, gratulerer med bryllupsdagen, og de setter kursen mot fest og moro på Dyrøya.

Jeg setter kursen hjemover, sammen med eldstesønnen og dattera mi, og kjenner at jeg er fornøyd med at de har fått disse musikalske minnene med seg videre på ferden. Terje Espenes gjorde en konsert som virkelig vil feste seg i den store minneboka. Det sørget han for helt alene, med litt hjelp av Blichfeldt sitt makaløse kråkeslott.