There Will Be Blood - Horns (Blues For The Red Sun)
Tidligere i vår var jeg innom platesjappa til Robert Dyrnes og kona Kari Westergaard, da jeg hørte noen jævlig fete riff og et sound jeg øyeblikkelig fant interessant. Han kunne fortelle at det han snurret var et italiensk band, The Will Be Blood, og ikke nok med det, han hadde dessuten signet dem på labelen han og kona driver, Blues For The Red Sun. Siden han så langt har holdt seg til norske stonerband og ballesparkende artister, skjønte jeg jo umiddelbart at det måtte være noe spesielt med denne gjengen som allerede har to fullengdere på samvittigheten, og har spilt en rekke konserter de siste 6-7 årene. Enden på den visa, med mitt platekjøpende besøk på Backbeat, var at Dyrnes skulle sende meg lydfilene og litt info om bandet, så dermed har jeg kost meg med låtene i en god måned allerede.
Oppsettet er av sorten jeg elsker; trommer og to gitarer. Jon Spencer Blues Explosion har kjørt på med dette i et kvart århundre, og med blues som en viktig ingrediens er det nærliggende å sammenligne med mine favoritt-newyorkere. Trommis Mattia Castiglioni slår riktignok mye tyngre på trommene, og er ikke like spinnvill med overganger og cymbaler som Russel Simmins, men gjør et særdeles solid stykke arbeid bak trommesettet. Han er en sånn trommis som jeg gleder meg til å studere litt ekstra når de kommer til Buktafestivalen litt senere i sommer. Gitaristene Riccardo Giacomin og Davide Paccioretti er heller ikke like eksperimentelle og utsvevende som Judah Bauer og Jon Spencer, men på enkelte spor er det mye av det samme groovet som Blues Explosion ofte serverer. Våre menn i There Will Be Blood er langt mer klassisk skolert, og deltabluesen har nok vært deres hovedpensum. Vokalist Davide er heller ikke så rocka som Spencer, så vill, eller så utagerende, men er så definitivt ikke en tam bluesvokalist. Det ligger mye rock'n'roll i sjela til frontmannen, og han varierer stemmebruken ganske så heftig, noe jeg skal komme tilbake til.
Om en drøy måned kommer altså disse italienerne til Tromsø, og at det er en trio som elsker å spille er det ingen som helst tvil om. De skal spille på den minste scena, Little Henrik, mellom slagene til Raga Rockers og DumDum Boys på hovedscena. Men tidligere på dagen vil de ha underholdt på Backbeat, og kvelden før på Driv. Det er med andre ord tre muligheter til å se dem Bukta-helga, og jeg tror det er stor sannsynlighet for at jeg skal få med meg minst to av konsertene. Og hvorfor skal jeg det, med så mye annet snadder på programmet? Jo, rett og slett fordi dette er et dritlekkert band, med en bråte dritlekre låter på repertoaret, ikke minst fra skiva som ble sluppet i dag, Horns.
Burn your halo!
Help me to resist them
Fight them to defeat him
Burn your halo!
I don't wanna rush through
Sooner would be better
Litt plukking på gitaren, et rolig munnspill, et fett riff, taktfaste trommer, og vi har en seig og hard blues gående. Knappe fire minutter senere aner vi hva som er i vente, etter en intens oppfordring om å brenne glorien, legge vekk skinnhellighet, og heller slåss for å slippe unna det kjipe og unødvendige åket. Og det feires med fyr og flamme på neste spor, "Fire". Det åpner funky og heftig som Blues Explosion, og spesielt koringen sender tankene i den retningen jeg halvveis forventet. Men snart går låten over i enda mer funky baner, og lander på en planet i nærheten av James Brown. Riffene og de framtredende blåserne som overtar låten er dessuten ikke langt unna noe Prince kunne ha funnet på å arrangere. Så, glorien er brent, flammene fyrt, og vi kan allerede konstatere at dette ikke blir en enspora og kjip ferd. Hovedpersonen er dessuten såpass beinhard at han ikke vil ha venner, de banker han opp, og mer enn antyder at han vet hvor hans ferd ender til slutt.
I once went to the wooden church
And the priest then told me so:
There's a hidden force in the jesus words
'Cause he speaks them for the Lord
Så planter vi ikke bare begge beina i deltabluesen, vi begraver hele sjela i Mississippi-gjørma. Handklapping og deilig, dyster, tostemt sang, sender oss sånn cirka 100 år tilbake i tid, og til tiden da de første generasjonene etter slavetiden begynte å kjenne på undertrykkingen de var utsatt for. Jeg aner en rød tråd på albumet, en tråd som er alt annet enn rett, men svinger mellom tro og pur misantropi. Når så "Undertow" sparker i gang, med sine kule "who-ho"-er som hentet fra "Sympathy For The Devil", så virker tråden blodrød. Låten kan minne om Eagles Of Death Metal på sitt ivrigste, og da særlig "Cherry Cola", sannsynligvis pga vokaltricksene og det lystige pianospillet. Tematikken er ikke spesielt lystig, om du ikke liker djevelen da, men melodien er så umiddelbar og fengende at det ikke er det spor rart at låten ble valgt som singel. En kul video har det òg blitt av låten.
[embed]https://www.youtube.com/watch?v=hU7TzWZKbZ0[/embed]
Nok et smått rufsete riff, et tungt komp, og blues av typen John Campbell rakk å gi oss to album av på tidlig 90-tall, før han tragisk tok kvelden altfor ung. At Davide på "Mismatch" høres ut som Jimi Hendrix gir låten et rocka tilsnitt som jeg liker veldig godt i bluesen. Mismatchen går på at vår mann ikke liker mennesker, vil slå ned hvert eneste ett av sorten, og slippe løs beistet han har i seg. Høres ut som en kar som trives best der det er fryktelig varmt, og som visstnok er sjefen der jeg havner, om man skal tro på eldgammel folklore som fortsatt framføres som sannheter rundt omkring i landet på søndager. "Reviver" er en av platas virkelige godbiter, med en tekst som ord for ord bygges opp til et budskap som smelter sammen med låtens instrumentelle klimaks. At de tar seg tid til å demontere låten sakte men sikkert er bare råkult.
Here is your knife and your bow
Those that you used to own
Share with me my crusade
Take one last fight by my side
Vinylen vendes, og det første vi lærer er at vår mann har fått en alliert. Eller, han håper på det, at noen vil ri sammen med ham i "Ride". Igjen er det nye takter, denne gangen en passe sprø og veldig kul mix av rocka mariachi med mannskor og discobass fra 80-tallet. At det funker er passe sjukt, men det gjør det altså. Stilige greier. Fra håpefullt kameratskap er veien kort til hevntokter, tema i "Turn Your Back". Igjen er en funky bassgang ute på vandring, denne gangen i selskap med vokale lyder som gjør at jeg ikke kan unngå å tenke på Red Hot Chili Pepper og Anthony Kiedis. Jeg kommer på at jeg en gang i tiden likte bandet, men det er mange, mange år siden de lagde noe like tøft som denne låten våre italienske venner har spilt inn.
"Horns", tittelsporet, åpner med akustiske gitarer, og Davide som proklamerer noe jeg ikke helt får tak i. Det jeg derimot får tak i, er en tøff, neddempet melodi, som er i samme gata som mye av det den bunnsolide labelen Glitterhouse ga oss på 90-tallet. Jeg får assosiasjoner til Kitchen Radio (hvor ble de av?), og synes til og med at gitarspillet kan minne om det Jimmy Page drev på med på Led Zeppelin III. Sånn kan ta pusten fra noen og enhver, noe dama de synger om i "Short Breath" så definitivt gjør. Albumets tyngste øyeblikk er en sånn låt som gir deg lyst til å finne noe å hamre løs på. Jeg vurderer ei stund om jeg skal gå ned i kjelleren å sette opp trommesettet, men kommer heldigvis på at jeg er bedre til å tenke på hvordan jeg ville ha hamret løs på trommeskinnene enn å faktisk gjøre det. Castiglioni dæljer heftig løs på tammene sine, ispedd noen skarpslag og masse cymbaler, som om det er det siste han skal gjøre her på jorda, mens kompisene durer på med sine riff. En heftig låt.
Den dama som tok pusten fra ham, har naturlig nok ført til syndige lyster, og med "Lust" har de lagd en låt full av coolness om akkurat dette. Igjen er det passe høy Blues Explosion-faktor, og da funker There Will Be Blood bedre enn det meste. Jeg kjørte hjem fra Tromsø i går med denne skiva i bilen, og tok meg i å tråkke for hardt på gassen hver gang denne låten kom ut av høytalerne, noe som skjedde tre ganger, i og med at albumet varer i 47 minutter. Heldigvis hadde jeg skoleelever i bilen, så jeg skjønte hva som skjedde lenge før jeg var i nærheten av å kjøre som en tulling, men dere er uansett herved advart. Her snakker vi om en låt bygd for fart og spenning, og som bør være fast en ingrediens på sommerens spillelister ved enhver festlig anledning.
It's been a long ride home
But I'm not tired, no
Sun's always shining on
When you're smiling
Oh baby I'll marry you today
'Cause I would trade my heart
To keep you by my side
Så er gutta i mål, med avslutningslåten "Til Death Do Us Apart". De runder av med en slags rolig marsj som forteller oss at hovedpersonen òg er i mål. Målstreken passeres etter en kronglete vei som har inneholdt tro og tvil, misantropi og en slags djeveldyrkelse, søken etter mening med hele greia, og en erkjennelse om at akkurat det er å finne en partner å dele tilværelsen med. Meningen med hele greia, altså. Og da er han vel inne på rett spor? Noen finner lykke i religion og djevelskap, men det som får vår mann opp av gjørma er drømmedama, hun som gjør ham kortpustet, og som han lett kan gi fra seg sjela og hjertet for, om det gir ham et liv med henne. Sånne greier har vel alle vi håpløse romantikere vært innom, og There Will Be Blood konkluderer med at dette er fasiten på et særdeles lekkert og kreativt vis. At de bruker kreativiteten sin på å lage dritstilig musikk er ihvertfall jeg fornøyd med, og det gjør at jeg vil få enda et høydepunkt under sommerens Buktafestival. For er det en ting jeg er sikker på så er det at de kommer til å eie Little Henrik lørdagskvelden, med meg godt plantet foran scena.
Gratulerer med sædeles vellykket album, There Will Be Blood, gratulerer Dyrnes med et fantastisk band i "stallen", og gratulerer Bukta med en fabelaktig booking.
https://open.spotify.com/album/12Kc5TX9yTQmqPLFj0UVXd