Thin Lizzy

 

Da jeg sommeren 1977 som elleve og ett halvt-åring endte opp med å kjøpe min første kassett etter å ha tråkket rundt i platesjappene som eksisterte i Tromsø på den tiden, var dette først og fremst et resultat av ren covergranskning. Etter all snokingen rundt i de "voksnes" verden på plateskjappa, virket omslagene på platene hjemme helt fantasiløse. Eller mer som gamle familiebilder.
Jim Fitzpatricks tegninger, og utstrålingen fra mannen med afrosveisen i sin tøffe positur med bassen, åpnet et nytt univers for å si det forsiktig. Et fantasiunivers med god plass til en ung manns drømmer, så å si.
Jeg hadde aldri sett en tøffere fyr enn Phil Lynott.
Så da jeg som den stolte eier av min første kassett dro hjem til min bittelille kassettspiller, sto Lizzys Jailbreak frem som en åpenbaring der den nå havnet sammen med de kanskje to-tre opptakskassettene jeg hadde tilegnet meg med The Beatles, Simon & Garfunkel, Elvis, The Monkees og faen vet.
Jeg har elsket Phil Lynott i over 39 år. Det er 3 år lengere enn han fikk leve. Og for meg har Lynott aldri vært død, selv om jeg husker budskapet om hans bortgang som om det skulle vært i går. Bare noen dager før jeg ble 20 år, trakk Irlands sorte perle sitt siste åndedrag.
Men arven han etterlot seg... Er udødelig.
Hver gang jeg hører hans stemme, virker den som et anstrøk av kjærlighet, eller et kjærtegn. Dette "vennskapet" stikker dypt, og det har som sagt vart lenge. Jeg har faktiske hatt et par idiotiske pauser fra Thin Lizzy opp gjennom årene. Heldigvis ganske korte, men likevel kjennes de på samvittigheta mi. Man snur seg ikke bort fra dette bandet med god samvittighet. Det er sånn det er. En pause, eller en periode uten Lizzy, stiller i samme klasse som den det ville vært å slutta å heie på Liverpool, for så å starte med Lynott's favorittklubb, Manchester United.
Den følelsen jeg kjenner bare ved en sånn tanke, får meg til å grøsse. Kvalmen kommer settende med en eneste gang. Selv om Phil hadde George Best som sin svirebror, er det utenkelig å ikke elske han. Og det gjør jeg heldigvis. You'll never walk alone Phil, wherever you may roam.

Thin Lizzy oppstod helt på tampen av det berømte `60-tallet, en av de siste dagene av Desember i 1969.
Phil Lynott og Brian Downey spilte i et band som kalte seg Orphanage, i Dublin, Irland, da en gitarist fra Belfast som lød navnet Eric Bell, og en keyboardist kalt Eric Wrixon dukket opp og spurte om de skulle starte et nytt band i lag. Siden både Phil og Brian kjente til Eric's rykte som litt av en gitarist, ble de enige om å prøve på den enkle betingelsen at Phil fikk spille bass og synge, óg at han fikk skrive i alle fall noen av dette nye bandets fremtidige låter. Og sånn ble det heldigvis.
Det råder en del motstridene info her. Eric Bell har sagt forskjellige ting på forskjellige steder om begynnelsen, men jeg tror lett at det stemmer at han var på sin første syretripp (hans egne ord) da dette møtet fant sted. Og hvem var ikke det på den tiden. Det ligger nok litt surr i bakgrunnen her, men det er jo litt uvesentlig.
Uansett så er det viktigste her at bandet oppstod som et resultat av dette opplegget, og at Thin Lizzy nå var født.
Det opprinnelige Thin Lizzy ble en trio bestående av Phil Lynott, Eric Bell og Brian Downey. Faen må vite hvor det ble av den siste Eric'en..? Denne Wrixon.
Dette var Lizzy i begynnelsen. Men herregud det skjedde mye etter dette, og det kommer jeg muligens tilbake til. 

Phil Lynott har alltid vært en av mine aller største låtskriverfavoritter. Eller skal vi si; låtsmedfavoritter. For hans hjertefølte og intelligente låter er i sannhet smid og hamret ut med blod, svette og tårer, med en varme og en ettertenksomhet, og med et hjerte av gull. De er selvsagt fulle av machoguffe og indre demoner, motstrideigheter og rått begjær, som jo er helt nødvendige ingredienser om det skal kunne ende opp med å bli det som det etterhvert har blitt, nemlig et Thin Lizzy til folket. Et unikt band.

Philip Parris Lynott kom til verden en augustdag i 1949. Dette skjedde i West Bromwich, England. Hans mor Philomena hadde forlatt Dublin i søken etter jobb, og endte opp med å få en, i Birmingham. Det var også der hun traff mannen som snart skulle ende opp med å ble Phil Lynott`s far. Mannen het Cecil Parris, og han var fra Georgetown, Britisk Guyana, og han var mørk som folk flest fra karibien er.
Philomena og Cecil hadde et kort forhold som bare hadde vart noen få måneder da Cecil måtte flytte til London på grunn av jobben han var i. Det var da Philomena oppdaget at hun var gravid.
Forholdet mellom Philomena og Cecil pågikk et par år etter at Philip var født - selv om Cecil bodde og jobba i London.
Philomena og Phil hadde etterhvert endt opp i Manchester, og Philomena hadde takket nei til et frieri fra Cecil.
Cecil fortsatte på tross av dette å betale sine bidrag på vegne av sin sønn. Og han var selvfølgelig en finfin fyr. 

Det ligger vel i kortene at mor og sønn fikk en nokså vriden start. Det var ikke bare enkelt å komme med en svart sønn og selv være hvit på '50-tallet i England. Men sånn var realitetene, noe jeg og mange andre er veldig glad for nå i ettertid. Det var jo sånn det hadde seg at en av rockens aller fineste og ikke minst viktige figurer kom til verden.

Etter en stund, da lille Philip var 4 år, ble han sendt til sin bestemor i Dublin for å leve der sammen med henne. Dette var selvsagt en vanskelig, men avgjørelsen som ble tatt av Philomena var nok den riktige. Det var sånn det måtte bli, og det var sånn det gikk til.
Her kan man bable i timesvis, side opp og side ned, man kan skrive en bok om denne lille familien, livet og deres unike sønn. Men det skal jeg altså ikke gjøre, sikkert til alle leseres store lettelse.

Philip Parris Lynott vokste altså opp i Dublin som den eneste fargede iren i sitt nabolag, og sikkert i hele Dublin kan jeg tenke meg. Jeg vet ikke.
Han har i ettertid fortalt om en lykkelig barndom, og at han sågar ble en populær gutt blant sine kompiser, på tross av sin hudfarge, men med sin fantastiske utstråling, sin karisma og sin utmerkede kulhet, som visstnok var helt hinsides alt og alle, allerede da, som en utløsende faktor. Her finnes det plenty av greier å dykke inn i, men som sagt. Jeg lar dette ligge akkurat nå. Sikkert etterpå også.

Da er det vel like greit å ta fatt på alle studioalbumene til Thin Lizzy, bandet som aldri har lignet på noen av de andre hardrockbandene vi kjenner. Thin Lizzy hadde sitt tydelige keltiske preg, og de hadde Phil Lynott. Og husk. Det finnes ikke et Thin Lizzy etter at Lynott dro.
Ah... Herregud jeg har mange fine minner til denne musikken. Fine, sinnsyke, koselige, elleville og guddommelige minner fra gutterommet sammen med min bror og mine kompiser. Fra fester rundtomkring i hus og hytte, og ikke minst ute i guds frie natur. Om jeg helt ut av det blå plutselig skulle kjent på all den energien som ligger å ulmer under overflaten her, ville mitt hjerte eksplodert øyeblikkelig. I to sekunder hadde lykkerushet vært hinsides all kjemisk hjelp, og så hadde evigheten satt inn.

"When i'm in England, i say i'm from Ireland 
When i'm in Ireland, i say i'm from Dublin
When i'm in Dublin, i say i'm from Crumlin
When i'm in crumlin, i say i'm from Leighlin Road
And when i'm in Leighlin Road, i say i'm a Lynott"

- Phil Lynott -

Thin Lizzy (1971)

De tre gutta dro til London for å spille inn sitt debutalbum. På de fem dagene de hadde til rådighet, skrudde Phil Lynott, Brian Downey og Eric Bell sammen det som i dag er en for lengst glemt debut. Glemt og forrådt av massene som vel egentlig aldri tok sin del i den, men fortsatt elsket av hardcorefansen. Jeg for min del ble først kjent med skiva en gang midt på '80-tallet, og helt siden den første gangen jeg hørte den hos en bandkollega (ja vi spilte i band) har jeg følt at den viser jævla mye av Lynott's sjel. Hans varme og hans kjærlighet til det han var så drivende bestemt på å få til med sin musikk. Med sin særegne stemme, sin meloditeft, óg ikke minst sine bandkompiser, skaper den første utgaven av Thin Lizzy en atmosfære jeg aldri har funnet maken til hos noen andre artister. Musikken er kanskje ikke så jævla spesiell sånn rent komposisjonelt, men faen den er spesiell i måten den kommer å treffer deg på.
På denne tiden da verden svømmet over av så utallig mange dyktige supergitarister, som ofte var med på å fronte sine respektive band, fremstod trioen fra den grønne øy med sin Eric Bell der inne et sted, som noe helt annet. De ble vel knapt nok lagt merke til utenfor Dublin.
Men hvem trenger vel poserende supergitarister når man har en frontmann som Phil.
Når det er sagt, så har jeg bare én ting å si om Eric Bell... Fy faen for en gitarist han var. Aldri glad i å posere riktig nok, men så jævla glad i, og dyktig på sitt instrument.
Det er bare å ta seg tid til å lytte til Lizzy's tre første skiver der Eric spiller gitar, så skjønner du at mannen var meget spesiell musiker. Jeg innbiller meg at jeg ville kjent hans spillestil igjen på mange mils avstand. Dette debutalbumet er ikke et som tar for mye plass ved første brøring, men om du lar det finne sin plass i din sjel, eller hvor enn du slipper inn musikken, har du en venn for livet.
Mine favoritter heter i dag kanskje: Honesty is No Excuse, Diddy Levine, Ray-Gun, Eire og Remembering Part 1, og det er smertfullt å trekke frem "favoritter" herfra. Damn this pickin' and choosin'!

 

Shades of a Blue Orphanage (1972)

På Lizzy's andre album har Phil hentet inspirasjonen til tekstene fra Western-filmene han så som guttunge. Albumet med den vakre, og litt triste tittelen, kan være en hard nøtt å knekke, men når du først knekker den og får kjenne den litt kompliserte, men meget interessante smaken på selve nøtta, har du det gående.
Mange har beskyldt denne oppfølgeren for å være preget av rot i et uorganisert lydbilde der trioen leter og fomler etter sitt uttrykk. At den består av alt for mange svake låter, og i det hele tatt.
Hva tror du jeg mener om skygger fra et blått Orphanage, eller hva du vil oversette tittelen til? "Orphange" var jo bandet Phil og Brian spilte i da Eric og Eric la merke til disse to herrene for første gange, så... Her ligger det mye bakt inn i tittelen.
Hm... Ja, hva mener jeg om denne? Jeg elsker den selvsagt. Siden jeg elsker Thin Lizzy, elsker jeg også alle barna i familien. Jeg er ikke snauere enn at jeg skjønner noe av kritikken som har kommet rundt albumet, men sånt betyr jo så lite når det er musikken og dens levedyktighet som står i sentrum hos undertegnede. Musikken gjennom tiden som har gått, og hvordan den har funnet sin plass i mitt hjerte. Bare ta en låt som "Buffalo Gal". Jeg vet sant å si ikke hva jeg skulle gjort uten den (joda, jeg gjør det, men...), for den viser en Phil Lynott det bare finnes én av.
Denne blandingen av tristesse og barskhet, de orkestrale idéene, og den fantasifulle stemmebruken (særlig på denne skiva som også er innom rockabilly-fenomenet).
Shades of a Blue Orphanage er en samling låter som drar i mange retninger. Med sine smått progrocklignende og lange låter, til de helt nydelige pianoballadene og med forsøkene på litt rockabilly, som nevnt.
Når jeg skal sette en karakter på denne katalogen, album for album, er det at jeg elsker hele sulamitten, hele tiden en faktor å ta hensyn til for deg som leser dette. Terningkastene er høyst personlige, og mer et verktøy for å nyansere min begeistring i terrenget.
På dette albumet kan mine favorittlåter være: The Rise and Dear Demise of the Funky Nomadic Tribes, Buffalo Gal, Sarah (herregud så vakkert), Brought Down og Call the Police. Igjen. Damn this pickin' and choosin'!!

Vagabonds of the Western World (1973)

Vårt kjære Thin Lizzy har hatt en svær hit siden sist nå. Deres fantastiske versjon av den gamle folklore-låta, "Whiskey in the Jar", har gjort noe med trioen, og det kan man altså høre her på den tredje skiva i rekken. Phil Lynott har fått et bedre grep på tekstskrivinga si, og han fremstår som mer reflektert, og faktisk enda tøffere enn tidligere. Jeg mener stemmen har landet mer der den var ment å lande, og det oser mer testosteron og lidenskap av den sorte perlen fra Dublin.
På tittelsporet synger han om sin sorte far, og det er en fryd å høre. Det er intet mindre enn nydelig. Dessuten spiller gutta mye bedre sammen (ja jeg vet dette er et studioalbum). Det bobler nesten over av rock'n'roll her til tider.

Og endelig. Endelig kommer den første fullblods Lizzy-klassikeren ut av treverket, eller skal vi si, opp av det grønne gresset.
"The Rocker" er utvilsomt en av de tøffeste låtene jeg kjenner. Det er en enkel låt jeg aldri får nok av, og den er på mange måter, Phil Lynott. Og om noen skulle være i tvil. Phil Lynott ER The Rocker.
Denne komplekse og helt nydelige skiva, som jeg bare setter større og større pris på, har en stor plass i mitt værslitte hjerte nå. Bare hør alle de kvalitetene og uttrykkene Lynott har i sin røst. Tristessen, sorgen, the fucking coolness, oppkjeftigheta, kjærligheta, villskapen og den totalt gjennomgående troverdigheta som koser seg i all lidenskapen.

I am your main man if you're looking for trouble
I'll take no lip 'cause no ones tougher than me
If I kicked your face you'd soon be seeing double
Hey little girl, keep your hands off me 'cause I'm a rocker

[embed]https://youtu.be/MIEhaOMkFCY[/embed]

Dette er adjø til herlige Eric Bell. Herregud for en jobb han gjør gjennom dette albumet. Og legg også merke til en av tidenes tøffeste trommiser. Brian Downey viser her hva som bor i han, og hvor dette er på tur.
Så glemmer vi heller ikke at Lynott virkelig har fått draget på bass spillinga si.
Etter min mening er denne skiva alt for lite omtalt og elsket, for den viser et Lizzy, og ikke minst en Lynott, som er i ferd med å sette Irland på rockekartet for all ettertid.
Favorittene er mange, men om du skulle finne på å holde en Colt 45 til min skalle, vil jeg antagelig stotre frem: Mother Nature Said, The Hero and the Madman, The Rocker, Vagabond of the Western World og A Song for While I'm Away (snakk om perle). Damn this pickin' and choosin'!!!

 
Nightlife (1974)

Om Lizzy's fjerde ikke er en soulplate, er den i alle fall deres mest sjelefulle. Bell er ute av bildet, og inn kommer radarparet Brian Robertson og amerikaneren Scott Gorham, som sammen skaper det som skal bli Thin Lizzy's varemerke for all ettertid. De unisone gitarene. Gitargaloppen.
Platetittelen Nightlife er tuftet på, eller inspirert av Willie Nelson's låt med samme navn, og tittelsporet antyder såvidt at det også bor en liten countrygutt i unge Lynott.
Også denne skiva har fått mye juling rundtomkring. Og hva faen skal det bety? For dette er nemeligen, rett og slett en liten perle. En perle der bandet finner sin nye sti, selv om det vi allerede kjenner som Lynott's låtskriversjel, er den samme - bare i utvikling. Alltid utvikling.
På dette albumet, som jeg har en tendens til å fyre i gang når jeg trenger litt såkalt sjelefred, er sangene som sagt mer sjelefulle enn tidligere. De holder på mer saft. I alle fall direkte i uttrykket. I tillegg er de ganske mye mer funky, sexy og deilig laidback.

"It's Only Money" er dessuten en aldri så liten pekepinn på hva vi har i vente når denne konstellasjonen slår ut i full blomst, noe den til de grader også snart vil gjøre.
Også den fantastiske "Still in Love With You" viser hva som virkelig bor i den håpløse romantikeren, Phil Lynott. Han er intelligent, sårbar og så helvetes genuin som noen mann på denne kloden.

Think I'll just fall to pieces
If I don't find something else to do
This sadness never ceases
I'm still in love with you
My head, it keeps on reeling
It's got me in a crazy spin
Darling, darling, darling
Is this the end?
Still in love with you

[embed]https://youtu.be/261uidoVOVk[/embed]

 Man føler med mannen med den forkjølte, varme og følsomme stemmen, og gitarsoloene (særlig i nevnte "Still in Love With You) er hele tiden med på å forsterke tekstene og låtstrukturen generelt. Så var det dette med å velge ut låter. Her går det forholdsvis greit: It's Only Money, Still in Love with You, Showdown, Philomena (som han skrev til sin mor) og Sha-La-La. Damn this pickin' and choosin'!!!

Fighting (1975)

Uansett hvor jævla bra det har vært fram til nå, så er det femteskiva Fighting som er den virkelige starten på glansperioden til dette bandet som jeg bare kjenner en sterkere og sterkere kjærlighet til, ettersom årene tikker avsted. Og disse årene har virkelig tikket.
Jeg husker det som om det skulle vært i går, timene med blafring gjennom Lizzy-katalogen, og andre katalogene på den tiden da barneskolen fortsatt var mitt tilholdssted.

På Fighting er gjengen skarpskodd og bevæpnet til tennene, og aldri har verden etter min mening sett en sterkere mer samspilt kvartett i aksjon (det er lov å la seg rive med, ikke sant). Dette er tight hardrock, og det schwunger som bare faen sjøl.
Det er til og med litt bluesrock å spore her, og nå er det faen tute blodig alvor - om jeg skal tillate meg å høres en smule dramatisk ut her jeg sitter å skjælver i stolen av ren begeistring og innlevelse.
Om vi ser bort fra det teite coverfotoet, som egentlig på en snodig måte blir tøft når vi tenker periode og trend - og i lys av gammel udødelig kjærlighet, så har vi her å gjøre med den farligste skiva i rekken å gjøre. Til nå, i alle fall.
St. Philip skildrer arbeiderklasseguttenes kamp for tilværelsen så tøft og med så stor overbevisning, at jeg av og til føler at jeg står der midt i en luguber bakgate, selv. Det er slossing og knulling, gutta er steintøffe of nådeløse, og jentene villige til å gjøre hva som helst for å oppnå litt god gammeldag moro.
Låtene sitter som et skudd hele veien helt fra åpninga med Bod Seger-låta, "Rosalie" til Lynott's egen "Ballad of the Hard Man".
"For Those Who Love to Live" er Phil's hyllest til sin kompis, George Best... Og fan som det svinger.

You've got to give a little love
To those who love to live
You've got to take a little hate
From those who have to wait

[embed]https://youtu.be/Uk7oEdoGgJ4[/embed]

Disse få frasene sier så jævla mye om det å stå i rampelyset med skandalene haglende rundt hue, om missunnelse og uvitenhet. De fæle smålige greiene. Men det ligger også mye kjærlighet her. Men la oss nå se om det lar seg gjøre å pelle ut fem fremstående perler: Rosalie, For Those Who Love to Live, Suicide, Wild One (faen for en låt), King's Vengance og Ballad of the Hard Man. Damn this pickin' and choosin'!!!!!

Jailbreak (1976) 

Og plutselig er jeg 39 år tilbake i tid. Med svette hardt opptjente avisguttpenger i hånden. Den store dagen har kommet, og jeg skal endelig kjøpe min første kassett. Valget står mellom flere skiver, eller kassetter. Jeg har gransket LP-ene, men kjøper kassetene de først par årene, og selve coveret på disse LP-ene, eller MC-ene, var ofte en avgjørende faktor.
Det kunne blitt Johnny the Fox eller Nightlife den dagen, og det kunne blitt andre Lizzy-skiver med tøffe cover.
Jeg er litt glad det ikke ble Uriah Heep, som jeg også likte covrene til, eller andre band med voldsomme og fantasifulle omslag (Det var nok av dem, og jeg tror jeg kjente alle platecovrene i 1977 og i tiden videre derfra, ettersom jeg stadig var innom på sjappa å studerte dem).
Men det ble altså Jailbreak, og det er jeg så jævla glad for i dag. Jeg visste lite om at den skiva skulle følge meg gjennom livet da, og det er jeg også glad for. For å ende opp som snåsamannen må jo være en skjebne verre enn døden, for å si det sånn. Jailbreak er Thin Lizzy's komersielle gjennombrudd.

Jailbreak er kanonisert og elsket, herjet med i det uendelige og forgudet av veldig mange. Jeg er selvsagt i den sistnevnte kategorien.
Jeg vet egentlig ikke hva jeg skal si om dette albumet som har blitt en stor del av meg...
Jeg elsker det.
Jeg trenger det.
Akkurat som jeg trenger min kjære og resten av nettverket, nesten.

Om Jailbreak skulle finne på å snu ryggen til meg, ville jeg nok havnet på en patetisk fyllekule der selvmedlidenheten hadde sittet i forsetet.
Jeg ville slått meg på flaska og blitt der til hundrevis av dens søsken hadde falt for min tørst. Eller jeg hadde blitt der til levra streiket.
Men Jailbreak snur ikke ryggen til meg. Trofaste, vidunderlige Jailbreak som jeg har hatt et så nært kjærlighetsforhold til, så lenge.
Vi har erobret fester i lag, vi har skremt måsen til helvetes i fjæra, og vi har grått våre tårer i den mørkeste av timer sammen - gjennom årene.
En gang var Jailbreak alene om å stå i CD-spilleren en hel uke på konstant repeat, og jeg, jeg hadde gravd meg ned sammen med Jack Daniels og andre giftige herremenn.
Jeg hadde skalket alle luker og jeg tenkte mine tyngste tanker.
Men det gikk ikke å gjennomføre sånt til en trist sorti, for Jailbreak er ikke av en sånn karakter. Dens far, Phil, var sånn kanhende. Han var på tross av sin enorme kjærlighet til livet, en meget selvdestruktiv herremann. Vakker på alle måter, men fullstendig nødeløs mot sitt eget ve og vel.
Men med hans første 1976-barn, kommer du ut av fortvilelsen med flagget lengere opp på stanga enn da du kom inn, og før du vet ordet av det, er livet det eneste du kan tenke på. Du forstår hvor jævla heldig du er som har det, selv om det hopper opp å sparker deg i kjeften så tennene spruter av og til. Jailbreak er en feiring av livet og rocken - som for meg er to sider av samme sak. 

Death is no easy answer
For those who wish to know
Ask those who have been before you
What fate the future holds

It ain't pretty...

De ordene betyr mer for meg enn et eventuelt ja i kirka. Men nok om personlige tragedier, og personlige triumfer. Fanden skal vite at det har vært nok av dem, og at for meg har musikken alltid vært som Nordstjerna å regne.

[embed]https://youtu.be/iC6Cgb8nHwk[/embed]

Dette helt absurd strålende albumet har det meste. Alt fra triumfer til nederlag. Denne smått science fiction inspirerte skiva bærer et visst preg av at Lynott var hekta på H.G. Well's roman, War of the Worlds.
Men mest av alt er Jailbreak en ren hyllest til rock'n'roll, og da særlig gjennom "Cowboy Song". Alle ensomme cowboyer langs veien får sitt her.
Men også "Warriors", som hyller rockens falne soldater langt på vei.
Jeg finner alt i denne skiva. Sorg og glede, trøst og djevelskap. Det handler om frihet, kåtskap, villdyret i oss, og om det å stå der tøff som faen sjøl.
Du trenger ikke å ha verdens beste luktesans får å kjenne en svak duft av både Springsteen og kanskje til og med Dylan her inne. Jeg gjør i alle fall det.
Det er meningsløst å trekke frem noen låter her, for dette er en skive der du ikke trenger fjernkontrollen i det hele tatt. Ferdig med det. Alle låtene er helt sinnsykt fete.
Hallelujah for et album. En dag skal jeg skrive bok om denne skiva.

 

Johnny the Fox (1976)

Det å fyre ut to helt latterlig sterke bautaer i løpet av noen få måneder i 1976, er i seg selv en bragd jeg vanskelig finner utført hos andre enn nettopp Thin Lizzy. Mens disse gutta er "on top of their game", er det ingen andre som engang kan touche dem. Det er ingen som er i nærheten av å gjøre det.
Denne gangen har gjengen skapt noe som kan minne om et aldri så lite konseptalbum, der den narkomane Johnny sliter tungt og trist i sin indre og ytre kamp for tilværelsen, som knarkere ofte gjør. Lynott's triste stemme, det hardbarka gitarkjøret, den alltid dominerende bassinga, eller "riffsnadderet", som en skribent sa det så fint her om dagen, setter alt i en perfekt og totalt egen balanse. Det er ingen band som uttrykker seg sånn som de irske blodsbrødrene.

På dette sjuende studioalbumet fortsetter kvartetten med sitt overlegne samspill og sitt ut av denne verden, tøffe ansikt. Låtene kommer tett som haggel, og i likhet med forgjengeren, er disse totalt forbudt å skippe forbi. Helheten er imponerende, selv om lyden er litt mer avrundet denne gangen. Men heldigvis ikke til noe som kan minne om en nedtur (rent lydmessig), bare litt annerledes enn sist.
Johnny the Fox har også vært en del av inventaret jævla lenge. et par år etter at Jailbreak kom i hus, dukket også dette albumet opp der det hørte hjemme. Albumet har bare vokst og vokst i både hjerte og sinn siden den gangen, og det er ikke dårlig med tanke på at det ble elsket og digga from the get go.

Somewhere on the waterfront
Johnny's hiding with a gun
Swears he'll kill any man that tells his story
He's not sorry for what he's done

He broke into a drugstore
To cure his daily need
He didn't mean to shoot the guard
But he was blinded by the greed

Oh Johnny

Phil forteller sine historier med en barskhet og en enkelhet som finner veien rett inn hos meg, og når disse små novellene settes sammen med musikken, blir de til noe av det ypperste rocken har sett. Johnny djevles med sine demoner, og tristessen i Phil's stemme, gitarenes jammer, ja, hele jævla sulamitten, gjør alt helt unikt. Også denne gangen nekter jeg å plukke ut noen låter. Skyt meg. Bare skyt meg.

[embed]https://youtu.be/Q6kRNwHZW5s[/embed]

Bad Reputation (1977)

Bowie's produsent Tony Visconti har nå havnet bak spaker og knotter. Det gjør lyden både strammere og renere. For første gang kan vi oppleve popsiden av Lizzy, og da er "Dancing in the Moonlight" (her får man hjelp av Supertramp's Helliwell på sax) et godt eksempel.
"Robbo" har sauset det til med barslagsmål (med kjente folk jeg ikke gidder å nevne engang) og det har resultert i store kutt i en av hans utmerkede gitarlanker, som igjen gjorde at han misset både spillejobber og det meste. Lynott var forbandet på fyren, og ga faen i å ta han med på frontcoveret, så han figurerte bare på baksiden og ble bare kreditert på tre av låtene.
Thin Lizzy er i storform også denne gangen, og rockelåtene rocker kanskje mer enn før. I alle fall svinger det verre av tittelsporet som kun er til å ete opp. Fy faen for en nydelig låt.

Skiva er full av heartache og indre stridigheter, Lynott's hjerte blør utover hele scenegulvet, og vi som tar imot leveransen føler selvsagt med mannen.
For det har alderigen stått noen større formidler på en scene. Kanskje like stor, men ikke større. Den komplekse og meget intelligente poeten er mørk og lys i skjønn forening, og i likhet med en annen fyr jeg elsker høyt, er han en selvmotsigelse på to lange jævla rockelegger. Jeg har en tendens til å tiltrekkes sånne levende selvmotsigelser.

It clears your pain
But It's got you claimed again, my love
You feel the need but it lets you bleed
You must concede, my love

No one to blame, no shame
You crave again and again, my love
No used to plead from you
It feeds on your greed, my love

[embed]https://youtu.be/3fIEh-g3TQo[/embed]

Jeg elsker låta "Opium Trail". Om du lurer på hvorfor, er det bare å lytte til Phil Lynott's stemme. Der er det en hel verden av følelser. Det skader heller ikke at gjengen spiller som faen. Om en eller annen dust skulle finne på å tvinge meg til å plukke ut et par favoritter her, hadde jeg antagelig i øyeblikket trukket frem: Bad Reputation, Opium Trail, Killer Without a Cause (satan for en låt), That Woman's Gonna Break Your Heart og Dear Lord. Damn this pickin' and choosin'!!!!!!!!

 

Black Rose: A Rock Legend (1979)

Det har gått halvannet år siden sist det kom nytt materiale fra Thin Lizzy. De har sluppet tidenes beste livealbum, Live and Dangerous (1978), på et hungrig rockepublikum som ikke hadde så mye av den slags å bryne seg på i 1978, da rocken var på sitt mest baktunge.
Nå består Thin Lizzy av Phil Lynott, Scott Gorham, Brian Downey og Gary Moore. Brian Robertson er helt ute av bildet, og inn kommer en gammel kjenning, altså den godeste Gary Moore - som undertegnede presterte å hate en stund mens han og radioverter verden over, plaget oss med den pågående "bluesen".
Jeg var veldig glad i mannen før han kom med Still Got the Blues; han var trioss alt en del av "gitarlyden" på gutterommet med Dirty Fingers og Victims of the Future, og selvsagt: Black Rose i sin tid.
Gary er selvsagt en fantastisk gitarist som kom inn å erstattet både Eric Bell (på veien) da det ble for meget for han, og til slutt da han kom inn, først som midlertidig erstatter, så en permanent en, for "Robbo" - villstyringen med det store hjertet og en litt begrensede hjernen.
Men jeg elsker selvsagt Brian Robertson. En av tidenes aller beste og glødene gitarister. Udiskutabelt. Dette gjelder også for min gamle helt Gary (RIP).

Black Rose: A Rock Legend er et album jeg bare har blitt mer og mer glad i opp gjennom årene. Det hviler en slags magi over hele den skiva. Og skiva er i sannhet helstøpt, selv om mange vil ha det til at det finnes låter der som fucker opp helheten. Men dette er selvsagt bare visvas. Ren propaganda for et usynlig formål! Hehe... Neida. Joda.
Det er i alle fall jævla barnslig å kritisere dette praktfulle albumet. Og ikke minst: smakløst. Neida. Å joda.
Bare hør på vår mann her, eller se hva han skriver... Selvutleveringen er både vakker og brutal:

I've got to give it up I've got to give it up - That stuff
I've got to give it up I've got to give it up - That stuff
Tell my mama and tell my pa - That their fine young son didn't get far
He made it to the end of a bottle - Sitting in a sleazy bar

He tried hard but his spirit broke - He tried until he nearly choked
In the end he lost his - Bottle drinking alcohol

I've got to give it up I've got to give it up - That stuff
I've got to give it up I've got to give it up - That stuff

Tell my brother I tried to write and - Put pen to paper but I was frightened
I couldn't seem to get the words out right - Right quite right

Tell my sister I'm sinking slow - Now and again I powder my nose
In the end I lost my bottle - It smashed in a casbah

I've got to give it up I've got to give it up - That stuff
I've got to give it up I've got to give it up - That stuff

I've got to give it up I've got to give it up - That stuff
I've got to give it up I've got to give it up - That stuff

I've been messing with the heavy stuff - For a time I couldn't get enough
But I'm waking up and it's wearing off - Junk don't take you far

Tell my Mama I'm coming home - In my youth I'm getting older
And I think it's lost control - Mama I'm coming home

I've got to give it up I've got to give it up - That stuff
I've got to give it up I've got to give it up - That stuff

[embed]https://youtu.be/Ao_kInU2-jc[/embed]

Albumet flyter egentlig over av høydepunkter, og rent produksjonsmessig, er dette etter min mening et mesterverk. Kudos til Mr. Visconti (som ER et lite mesterverk).
Selv den pompøse og meget ambisiøse oppsummeringen av den keltiske ånd, "Róisín Dubh (Black Rose) A Rock Legend", er en sann nytelse. Mener du annerledes, er du ingen Lizzy-fan.
Så elsker man anti-jantelov-låta, "Do Anything You Want To" som ender opp i en hyllest til selve kongen av rock. Elvis Presley.
Så var det dette med å plukke ut noen favoritter... Bare glem det. Det kommer ikke til å skje.

Chinatown (1980)

Jeg husker selvfølgelig tiden da Chinatown kom til platesjappa jeg tilbrakte mest tid i. Swing-In Disco Pub var innredet slik at man skulle tro den bare hadde stått der å ventet på en skive som Chinatown. Alle fløyelsplakatene med ymse slanger og andre mytiske skapninger, og de sterke fargene som var identiteten til denne sjappa, var som skapt for Chinatown. Jeg var fjorten (snart 15) år, og allerede fullstendig fortapt i rocken.

Snowy White som turnerte med Pink Floyd har tatt over for Gary Moore, og dermed preges gitarspillet mer av tekniske bravader, enn av den divende gløden som har vært typisk frem til nå. Dessuten har gjengen fått med seg Ultravox-duden, Midge Ure på tangenter, sammen med Darren Wharton, som blir med til the bitter end. Sånt gjør noe med lydbildet, og spesielt når den godeste Visconti har pakket sakene sine til fordel for en viss, Kit Woolven (hvordan går det an å hete noe sånt).
Men fortvil ikke. Det er fortsatt Thin Lizzy dette. I aller høyeste grad. Phil fortsetter å skrive svære og steintøffe låter om livet i gatene (som han muligens er litt mer distansert fra nå) og kampen til de som ikke helt makter å tilpasse seg i samfunnet. Albumet er med andre ord fullpakket med Lizzy og riffsnadder (må bare takke en viss fyr i Feedback for uttrykket "riffsnadder").
PS: jeg har nettopp spist en porsjon biffsnadder, jeg tuller ikke.

Now I'm not the type to worry
Especially if it's concerning my health
Oh no, i'd never worry
I'd much rather do something else
I'm changing my point of view
Ever since I caught me the sugar blues

Phil skildrer fortsatt rusproblematikken (Sugar Blues) han står midt oppe i, og som han er overbevist om at aldri vil kunne skade han. Mannen kunne drikke en flaske whisky på den tiden det tok andre å tømme glasset sitt.
Men vi vet jo dessverre hvordan dette endte. "Sukkeret" tok innersvingen på den sorte perlen fra Dublin. 

[embed]https://youtu.be/2QTtXqDjNP4[/embed]

 Om jeg skal plukke låter igjen: Chinatown, Sugar Blues, Killer on the Loose, Genocide og Hey You. Damn this pickin' and choosin'!!!!!!!!!!

Renegade (1981)

Så kommer heavy metal-produsent, Chris Tsangarides inn i bildet, og ting blir med det litt mer hårete - ala puddel og sånt.
Men det er jo greit.
Jeg har et spesielt forhold til dette albumet i og med at jeg og en kompis spilte det halvt ihjel sommeren 1987, altså 10 år etter at jeg kjøpte min første kassett. På tross av alle de litt tvilsomme synth og keyboard-lydene, er jeg glad i denne skiva. Om jeg skulle bedømt den ut fra minner, ville den utvilsomt endt opp med yatzy og vel så det, men så enkelt kan vi ikke ha det.
Min svirebror og jeg var knapt edrue denne sommeren, og Renegade var lydsporet. Det var jo en tid med mye hår og like mye testosteron (kamuflert i hårsveis og annet dill), så folk kan vel tenke seg til at livet var en fest. Hver gang "Hollywood (Down on Your Luck)" buldret ut av høytalerne, var det frem med luftgitaren og gå rett en benføring dyp nok til at pungen kunne sopet parketten.
Så vidt jeg husker hadde vi buksene på oss, så det problemet slapp vi nok, heldigvis...

I ettertid , det vil si her og nå, høres Lizzy mye flatere og langt mindre engasjerte ut på denne utgivelsen. Men det finnes dog noen låter som det er verdt å lytte til den dag i dag, uten at min personlige minner trenger å spille en rolle (det bør de absolutt heller ikke).
At Lynott og gjengen her hadde havnet på den britiske nymetalbølgen er lett å høre, særlig i Hitler-låta, "Angel of Death", som er en grei nok metal-rocker.
Det er egentlig veldig lett å høre at Phil sitter mye dypere i det nå hva dop angår. Den vakre rockeren sliter virkelig.
Mine favoritter: Angel of Death, Renegade, The Pressure Will Blow, Leave This Town (en riktig perle) og Hollywood (Down on My Luck).

[embed]https://youtu.be/VH4c3Kts8Tw[/embed]

Thunder and Lightning (1983)

Thin Lizzy's svanesang (for min del i alle fall) kom det året da min beste kompis og jeg hadde fått smaken på brennevin. Djevelens drikke. Ildvann.
Vi var 17 år gamle, hadde folk som kunne gå på polet for oss, og alt var bare helt crazy, for å si det sånn. Thunder and Lightning som dukket opp i platesjappene på vårparten dette året, samtidig jeg fikk meg fast jobb på kveldene i avisa Nordlys, ble kjøpt inn av både min kompis og meg, så vi hadde den tilgjengelig uansett hvem av oss vi satt å "smugdrakk" hos.
Dette var selvsagt en fantastisk tid som jeg gjerne hadde dratt en snartur tilbake til om det hadde latt seg gjøre. Det var mye fint som ble oppdaget på denne tiden, og da snakker jeg ikke bare om drikking og puling.

"Snøhvit" har forlatt skuta, og gitarfantomet, John Sykes har tatt over gitar-roret nå, og det merkes.
Jeg vet ikke om noen Lizzy-album som har fått mer juling blant Lizzy-folk, enn nettopp denne, men det har aldri skremt meg fra å elske den. Dette gjør jeg selv om det er lite som minner om gamle Thin Lizzy her. Men dette er fortsatt en utgave av Thin Lizzy, og det er er fortsatt kjære nydelige Phil Lynott som står for låtene og formidlinga av dem.

Selvsagt har jeg mange minner fra dette albumet, og om jeg skal lytte til mitt hjerte, helt nykternt og edruelig, er denne skiva så jævla bra at jeg knapt ville kalt meg musikkelsker uten den.
Jeg kjenner en av verdens våteste tårer komme krypende her jeg sitter, og sier vel med det at min lille gjennomgang av verden beste band, har kommet til en ende. Faen som jeg elsker Phil og hans irske orkester med den trofaste amerikaneren, som alltid står over sine seks vidunderlige stålstrenger.
Mine favoritter her: Thunder and Lightning, The sun Goes Down, Cold Sweat, Baby Please Don't Go og Bad Habits. 

There is a demon among us whose soul belongs in hell
Sent here to redeem us, she knows it all to well
He comes and goes, he comes and goes, she knows it all too well
But when all is said and done
The sun goes down

[embed]https://youtu.be/M5jDrqB83Ls[/embed]
 
THIN LIZZY FOREVER
[caption id="attachment_2112" align="alignnone" width="1066"] 0 R[/caption]