Tom Roger Aadland - Blondt i Blondt (Embacle Records)
Tom Roger Aadland kommer i disse dager med sitt andre album der han mer enn gjendikter et Dylanalbum til nynorsk. Forrige gang, i 2009, var det (ofte mitt favoritt Dylanalbum) Blood on the Tracks fra 1975 som fikk full overhaling og ble Blod på Spora, og denne gangen er det fabelaktige Blonde on Blonde fra 1966 som får seg en Aadlandsk behandling.
Tom Roger-versjonen er smakfullt nok kalt Blondt i Blondt, og tar for seg alle låtene fra Dylans klassiker, i rett og riktig rekkefølge. Dette har blitt til en dobbel LP, og her jeg sitter i den fantastiske produksjonen som omringer meg, finner jeg det en tanke umulig å ikke la meg bevege og trekkes inn i universet som er mye mer enn bare en mann som har bestemt seg for å planke Dylan. Dette er en artist som forstår hvordan Mr. Zimmermans fantastiske verden skal tolkes ut fra egen kjærlighet til materialet, som lever det, og utfører det på imponerende vis.
OK, så har jeg allerede tatt av meg hatten. Det ville vært umulig å skjule sin begeistring uansett hvor hardt jeg hadde prøvd på det. Og det hadde jo vært jævla teit å prøve sånt i en plateanmeldelse.
Bob Dylan ja. De fleste som har hatt et forhold til musikk en stund, har vel sin tilnærming til den mannen. Det er mitt inntrykk at de færreste stiller seg likegyldig til den levende legenden, enten de mener han er en kråke som spytter ut ubegripelige ramser, eller om de som meg elsker både stemmen, lyrikken og uttrykket. Mitt forhold til mannens lyrikk, hans poetiske prosa (ja, jeg sa det) og hans verbale univers, er ingenting annet en nydelig. Dylans tekster er som slideshows å regne for undertegnede. Det ene bisarre bildet overgår eller overtar etter det neste, og motsatt. Dylan tegner vakre bilder. Fæle bilder, absurde og abstrakte bilder. Han skaper ventede og høyst levende bilder. Det hender, eller... han skriver egentlig hele tiden små historier som det ofte er opp til hver enkelt å finne substans i. Noen ganger er det såre enkelt, andre ganger tar det lang tid å begripe, om det i det hele tatt lar seg gjøre, og enkelte ganger forandrer bildene og historiene seg som en kameleon under en stadig skiftende himmel. Mannen slenger ut setninger som både er metaforiske og samtidig bokstavelige. Sånt setter tankene i sving, og skaper store mentale malerier. Når det kommer til Bobs raspende røst, en røst som av og til skjærer granitt like lett som Sinatras stemme skjærer smør, kan jeg ikke si annet enn at jeg elsker den. Bob Dylan er en fabelaktig sanger, og en formidler av rang. En mester.
Men dette vet selvsagt dere som leser dette.
Tom Roger Aadland er en norsk Bob Dylan. Selv når han prøver å ikke være det (noe han antagelig aldri gjør, eller tenker noe om), er han en slags skandinavisk forlenger av Dylans univers Han har i alle fall blitt det her i butikken. Dette er han etter min mening, samtidig som han er Tom Roger fra Haugesund, en mann og en artist med sitt eget tydelige særpreg. Han er en poet som står fjellstøtt og overbevisende på og i sin egen poesi. Det er bare å lytte til fjorårets album, Rapport frå eit Grensehotell, så skjønner du fort hva jeg mener.
Hadde noen for 10 år siden sagt at jeg en dag skulle sitte å digge Dylan på nynorsk, ville jeg sikkert som snus i min fortuinntatte tomsingtilværelse bare ristet på hue og tatt vedkomne for å være mindre begavet. Men her sitter jeg altså å gjør nettopp det. Og som ikke det skulle være nok, har jeg gjennom de siste årene utviklet en stor kjærlighet for nettopp nynorsk. Ikke når værmeldingen på TV2 skal leses opp, men når poesi og lyrikk skal fremføres. Jeg har endelig oppdaget dynamikken i dette "språket", og ikke minst den innebygde poesien. Kraften. Alt som er vart og forsiktig, blir enda skjørere når det uttales eller skrives på såkalt sidemål. Og når det eksploderer og og verden ser ut som armageddon, tar denne uttryksformen full fyr, og tegner langt mer voldsomme skisser. Derfor er det etter min mening helt soleklart at Dylan skal omdiktes til nynorsk. Og heldigvis finnes det en vestlending som gjør det. Tom Roger Aadland har rett og slett utviklet en troverdig og helt egen måte å gjøre dette på. Totalt uten å noen gang bevege seg dithen at man undrer på hva han holder på med. Aadland på Dylansk er for meg like naturlig som Taube på Vreeswijksk, bare mye bedre.
Jeg kunne fort vært fristet til å gjengi Dylans originale skrift samtidig som jeg prøvde å beskrive kvaliteten i Aadlands gjendiktning her, men som alle med en høvelig grei IQ forstår, ville sånt noe tatt tid, og det ville egnet seg bedre som en doktoravhandling. Dessuten tviler jeg på min egen kapasitet her. Derfor skal jeg begrense meg til å bare ytre hva jeg synes om musikken som ligger i dette universet av et album. I alle fall i helt korte trekk.
Det første som slo meg da jeg for temmelig nøyaktig to uker siden ikke fikk sove en natt, og sto opp ved 0300-tiden for å fyre opp noen lydfiler jeg hadde mottat fra mannen, og som hadde duret rundt i skallen min som en ting jeg ikke kunne slippe, var instrumenteringen. Ja, instrumenteringen slo meg rett på kjeften. Ikke det faktumet at musikken var instrumentert, men at den var fremført så riv ruskende fantastisk og så jævla perfekt for dette prosjektet, at jeg likegodt rusla opp i kjøleskapet å nappa ut et par iskalde bayer. Jeg satte meg så godt til rette i natten, tok en liten støyt vodka fra en lerke med trønderbart, startet musikken, og bare seila avsted mot den fjerne stranden på andre siden, den vi også kjenner som morgenen, eller neste dag om du vil.
Siden jeg kjenner Dylans Blonde on Blond temmelig godt fra før, kunne jeg lett konstatere at Aadland og hans våpenbrødre hadde funnet formelen for hvordan denne musikken måtte fremstå i sin nynorske drakt. Da et par timer hadde passert og den blå timen tok form der ute i skogen, visste jeg at Tom Roger Aadland hadde skapt et aldri så lite mesterverk. At denne mannen er en stor kunstner.
Og gjengen som gjør det musikalske landskapet er ingen ringere enn:
Tom Roger Aadland: vokal, munnspill, gitar, piano og hammondorgel
Kjetil Steensnæs: akustisk og elektrisk gitar, dobro, pedal-steelgitar, banjo, piano og kor
Sigbjørn Apeland: harmonium og hammondorgel
Tor Egil Kreken: bass, banjo, elektrisk gitar og kor
Erland Dahlen: slagverk, prekusjon, klokkespill, sag, rhodes og kor
Det er Lars Voldsdal som har produsert dette albumet.
Fysj faen for noen fabelaktige musikanter! Selv om det skjer mye i lydbildet hele tiden, er det alltid gjort plass til små luftlommer (med få unntak der det raser avsted og der det naturlignok ikke er plass til en fjert engang), noe som er med på å gi produksjonen en helt nydelig puls. Det gjør selvsagt også sitt til at hver minste lille lyd kommer helt utmerket og klart frem. Dette gjelder også for den jævla gode stemmen til hovepersonen.
Hvert ord som kommer ut er som meislet inn i stein, samtidig som timing og uttale, intonasjon og fasong, har fått en helt perfekt plass i orkestreringens dynamiske topografi. Så, etter alle disse vellykkede elementene, er det ikke rart at jeg kaster hatten langt bort i kråa.
Ha! Sammensatt i hver enkelt låt, har hvert instrument sin plattform. Og det blir snodig nok aldri "crowdy", og det blir heller aldri trangt.
Stemmen til Tom Roger har aldri vært bedre. Han synger med en helt overlegen og naturlig autoritet. Han har en tilstedeværelse og en innlevelse det er umulig å beskrive, og av og til tar jeg meg selv i å tro det er sjølvast Bob jeg sitter der å lytter til. Dessuten. Hold deg fast nå. Av og til tar jeg meg selv i å sitte der å føle at det er Bob Dylan som har oversatt Aadlands dikt til engelsk. Men det er motsatt (høhøhøhø), og sangtitlene ser ut som dette:
Rainy Day Women Nos 12 & 35 har blitt til Regnvêrsdamer #12 & 35
Pledging My Time har blitt til Eg Vier Tia Mi
Visions of Johanna har blitt til Visjonar av Johanna
One of Us Must Know (Sooner or Later) har blitt til Før eller Seinare (Må Ein av Oss Forstå)
I Want You har blitt til Eg Må Ha Deg
Stuck Inside of Mobil with the Memphis Blues Again har blitt til Sitje Fast i Strileland med Sentrumsblues i Kveld
Leopard-Skin Pill-Box Hat har blitt til Leopardskinnsbunadshetta Di
Just Like a Woman har blitt til Nett Som En Kvinne
Most Likely You Go Your Way and I'll Go Mine har blitt til Mest Truleg Går Du Din Veg og Eg Min
Temporary Like Achilles har blitt til Mellombels Som Akilles
Absolutely Sweet Marie har blitt til Absolutt Vene Marie
4th Time Around har blitt til I Fjerde Omgang
Obviously 5 Believers har blitt til Tydelegvis Fem Truande
Sad Eyed Lady of the Lowlands har blitt til Sorgsame Kvinne Ifrå Jæren
Det finnes ikke et svakt punkt å oppdage gjennom hele dette helt strålende albumet. Hver eneste låt (som alle er klassikere blant Dylandisipplene) har fått den respekten den fortjener, og litt til. Her klasker Tom Roger sjela si på bordet, og han gjør det så overbevisende at jeg snart ikke vet hvem som er hvem.
Om noen tvinger meg til å trekke frem et par høydepunkter, protesterer jeg først, vilt... Men etter en times tortur, vil jeg nok til slutt stotre frem: "Visjonar av Johanna", "Sitje Fast i Strileland med Sentrumsblues i Kveld", "Absolutt Vene Marie" og den helt avsindig vakre avslutningen, "Sorgsame Kvinne Ifrå Jæren".
Albumet slippes 16 september, og om du har lyst å gjøre noe lurt i år, før det er for sent... Kjøp denne skiva på dobbel vinyl.