Veislakt - Fumar Mata (Hillstump Records)

Det er fristende å starte denne omtalen med å bare si: FY FAEN! Men siden jeg kommer fra et forholdsvis godt mødblert hjem, lar jeg det være. Det får jo være måte på språkbruk. Det kan jo til og med hende at det er barn som leser dette. Man vet aldri. Det jeg vet, derimot, er at Veislakt er den tøffeste bastarden i klassen, og den klassen er sammensatt. Metal møter hardcore punk, og vel så det.

Bare for å ha det på det rene, først som sist. Veislakt er altså:

René Undem- Vocals/Guitar/Bass/Programming
Tommy Utsola - Trommer
Stian Askeland - Bass
Kristian Knutsen Vik- Guitar
Aslak Markhus- Guitar
Vebjørn Solheim- Bass

Det var i alle fall det jeg fant ut via bandets FB-side, så da er det vel sånn. OK. Jeg sitter her med en underlig følelse av å lytte til, eller føle ekte rock'n'roll, for første gang (teit ja, men likevel). Jeg tror ikke det har så mye med det faktum at jeg spiller siste utgivelse via en vaskeekte kassett, at jeg sitter med denne følelsen. Det er nok heller frekvensen denne gjengen opererer i. Jeg mener, full jævla pedal (til og med doble pedaler). Det slår godt i brystet, og av og til er jeg redd jeg skal spille for høyt, og med det terge fattern til å komme ned å be meg dempe djevelskapen... Men jeg flyttet jo hjemmefra for 30 år siden, så... Det er mange mil hjem til min far, så han hører nok ingenting.
Musikk har en tendens til å viske ut tiden.

Og, jepp. Jeg snakker om en sånn god gammeldags kassett. MC4 kalte platesjappene ofte disse på den tiden da jeg kjøpte mine første kassetter. Prisgruppesystem, i believe.

Fumar Mata, eller røyking dreper, som det betyr om du oversetter fra spansk, passer også bra med denne nevnte tidsreisen jeg såvidt var innom. Da jeg kjøpte mine første Ramones-kassetter, i 1979, hadde jeg en svær plakat på døra der det sto skrevet "Røyking Dreper" (var ikke begynt selv da, så...), og selv om Veislakt er noen hakk tyngere óg råere enn Ramones, kan jeg nesten kjenne den følelsen jeg hadde etter skoletid hjemme på gutterommet, her jeg sitter å snurrer en hypermoderne kassett fra 2016. Om noen hadde sagt at jeg skulle gjøre dette 25 år frem i tid, tilbake i 1991 da jeg kun hadde et par igjen av dem i en gammel bil, ville jeg trodd det hadde rabla for vedkomne. Men så sitter jeg her, og jeg tar til meg hardcore punkmetal fra Jæren, såkalt Jærcore, via en kassett. Og. Jeg digger det. Det er helt perfekt, faktisk. Vel, det kunne vært helt perfekt om det ikke hadde vært for at jeg er i ferd med å dø. Jeg hoster og kauker som en sprekksjuk pasient her jeg sitter. Kanskje har jeg fått et flåttbitt, eller så er det bare en konsekvens av at jeg har slutta å røyke. Men drit i det. Nå handler det om et knalltøft band som spiller dødsfet rock, de synger på dialekt (Stavanger - kanskje), og de sparker fullstendig røv.

Albumet starter med låta "NAV". Det går i hundre, så skifter takta til blytunge skritt. René skriker og synger om "Livet e en fest - det vise adle tegn - Du burde se det - sjøl om du ikkje e Einstein". Her snakker vi sikkert om NAV-gryn som går rett i blodet, vil jeg anta.
Musikken er både tung og seig, samtidig som den stormer fram i en satans fart. Det er pur djevelskap og det svinger og slårt som juling. Artig tekst, og sylfet åpningslåt.

Tommy Utsola bak trommene lyder som en gammel Harley på tomgang. En UTEN eksos anlegg. Det er tøft, og "Derfor" er like gira som forgjengeren. Her går det unna i svingene, og riffene kommer som ville blodtørstige soldater ned langs fjellsiden. Det er doble pedaler og det er desperate skrik fra sanger og låtskriver René Undem. Det er tøft, tøft, tøft, direkte, brutalt og "Ja vi e VEISLAKT". Og tøffere skal det bli når "Sjarmøren" dukker opp som tredjelåt. Snakk om steinspreke greier, og det vokale stuntet de bruker som et slags demonisk kor, funker som faen. Det åpner i 200, og det fortsetter sånn, med et lite brekk på tampen. Herregud så tøft.

Jeg vet at dette er bandets andre fullengder, og det er nesten så jeg blir litt indignert på meg selv for at jeg ikke har fått med meg dette bandet før, og da særlig debuten fra i fjor. Og jeg som ELSKER Motörhead. Her er det mye som harmonerer med nettopp Motörhead. Den brutale, direkte og ballesparkende stilen, og ikke minst Undems røst som er fullstendig kompromissløs, og helt uten frykt for å sette fyr på stemmebåndene. HÆLLELUJÆH! Og "Flammer over Europa" er dødsfet den også. Altså låt nummer fire. Jeg hører at det er tekster som betyr noe, og tekstene står skrevet i CD-coveret, men jeg sliter med å klare å lese dette. Det hjelper heller ikke at det er mørke små bokstaver på mørk bakgrunn. MEN. Dette betyr likevel ingenting. Jeg skjønner hvor de vil, og det er ikke på eftermiddags-te hos tanta, selv om de er "Hjertebarn" (hohohoo). Helt rå låt, altså. Fullt opprør, og jeg kjenner malinga er i ferd med å løsne fra de ferdigmalte platene. Metalkunst.

"Kaos Uten Anarki" kommer med full kraft, og den sitter som et skudd med både riff og takt, brutalitet og tyngde. "Ta å fri deg - og knus en skalle". Det er fullt adrenalin-kick. Det er noe herlig befriende over alle utløp her. Både sangen og alle ordene som ropes ut... og hele jævla bandet, som jeg ser for meg står å svaier frem og tilbake på scenekanten mens spytt og svette spruter i alle retninger. Det er så drivende fett, at jeg nesten glemmer hva jeg holder på med, nemlig å skrive en plateomtale. Hill Veislakt! Sa jeg det..? Jah, det gjorde jeg. FOR et driv.

Så ryr vi ut i synkoper et øyeblikk før dyret finner retninga. "De Små" er akkurat like illsint som resten av gjengen. De raser fremover, og det er et dreiemoment på denne oppgraderte dieseldoningen. Fete gitarer og liten bakkeklaring. Gnistfokket står.
Så kommer uskyldige "Lille Mari", som ikke er så forbandet uskyldig. Her er det mye tekst, og det funker fint når René skal fortelle oss en aldri så liten historie. Tyngda er upåklagelig, og gitarene er tveegga, sylskarpe. Og den koringa er bare gull verdt. Snakk om rock'n'roll. Låta er full av temaskifter, og det MÅ være sånn. Jeg er imponert over disse unge mennene. Et hælvetes tøft orkester.

Låt nummer ni er verdt en studie i seg selv, omså bare for tittelen. "Hvis Du Ikkje e Ifra Sandnes Kommune, Så Kan Det Vær Du Feile Någe". Om selve låten ikke skiller seg spesielty ut i dette selskapet at mitraljøse-låter, så gjør tittelen sitt til at den er knallfet. Men faen. Låta funker som fy, altså.
Nestsiste djevel, "Penetrasjon Bakfra", er vel unødvendig å gå i dybden på. Her er det en finger opp i rassen, og full fart langs veien der det ikke nytter med BMW. Her må det tyngere metall til. Hehe... For en punka tittel. "Bare prøv å kjør forbi meg - trur du e vil slippa deg te", eller noe sånt.
Siste dans, "Hjælp", er ikke noen typisk siste dans. Tror du vil trenge hjælp om du prøver å få til en dans her. Her deles takta, den begynner like fort som den slutter, og synkopene sitter løst, men fast.

Vurdering: Dette er Jærcore. Det er full speed forward. Det er brutalt, energisk og latterlig tøft. Det finnes noen høydepunkter i en flamme-fontene av høydepunkter, og i den sammenhengen nevnes "Sjarmøren", "Hjertebarn", "De Små", "Kaos Uten Anarki" og sistelåta "Hjælp!". Men som sagt, her er det ingen svake punkter, noe som gjør Fumar Mata til en bunnsolid innertier. Helvete for et album! Jeg MÅ skaffe meg forgjengeren! (Jeg håper dette finnes på vinyl, selv om jeg har både kassett og CD). Løp å kjøp!

[embed]https://open.spotify.com/album/7r3gqzBvFG15b4amGJZKId[/embed]