Amy Winehouse

Denne siste uka har jeg rett og slett vært i en Amy-boble. Jeg har våkna midt på natta for å se dokumentarer, og jeg har våkna i de små timene (altså, in the wee small hours) for å lytte til sanger jeg tydeligvis har drømt om. Jeg har vandret rundt i villmarka og rundt i huset med Amy på øret, og jeg har tatt meg selv i å ustanselig nynne på mine Amy-favoritter, og dem er det veldig mange av. Så ja, jeg er som du sikker skjønner absolutt en jævla stor beundrer/fan av den spedbygde jazz-sangerinna fra London som var så full av musikk, og som på sin helt unike og emosjonelle måte serverte oss med noe som etter min mening er noe av det fineste verden har sett av låter i jazz/soul/pop segmentet, eller kanskje i jazz óg soul/pop elementet. Hun var utilsomt helt der oppe med sine helter (for en stakket stund dessverre), og dem var det mange av. Og da mener jeg både med sin særegne stemme óg med sine egenskaper som låtskriver.

En oppdagelse

Så lenge jeg kan huske, har jeg vært svak for alle disse jazz-sangerene fra Amerika. Artister som The Mills Brothers, som beveget seg i både jazz og pop universet (og som bestandig rører ved noe essensielt), har alltid gjort stort inntrykk på meg. Sangere som Louis Armstrong, Frank Sinatra, Dinah Washington, Nat King Cole, Ella Fitzgerald, Billie Holiday, Ray Charles (når han var i det hjørnet) og ikke minst Chet Baker, har på mange måter alltid vært der, og alle de nevnte, samt en hel liten flokk jeg ikke har nevnt, har utvilsomt gjort stort inntrykk på meg med sine respektive tilnærminger til sangkunsten. En fellesnevner for disse, må kunne sies å være innlevelsen. Den følelsesladde, emosjonelle tilnærmingen til både tekst og melodi, óg ikke minst til sin egen stemme. Jeg har, og har vel alltid hatt, mine perioder der jazz-sangeren har stått i fokus, og jeg har som sagt vært i en slik denne siste uka.

Den på nesten alle måter tragiske historien om Amy Winehouse, har nok så lenge jeg har vært klar over den, hatt en større effekt på meg enn jeg kanskje har trodd. Og i den sammenhengen er det vel naturlig å si at det er her historien begynner. Det er her historien om Amy Jade Winehouse, sett fra undertegnedes perspektiv, begynner.

Det var på en regnfull sommerkveld i 2007 det hele begynte. Jeg skulle tilbringe noen uker hos min søster denne sommeren da Amy traff mitt hjerte med så stor kraft, bare for å forbli der inne til evig tid. Min kjære søster bodde på Veitvet i Oslo på den tiden, og jeg var der for å hjelpe henne med litt oppussing, samtidig som jeg hjalp meg selv ut av en lang periode med alt for mye festing hjemme på Finnsnes, som var mitt tilholdssted da. En kveld etter at dagens jobb var unnagjort, kom jeg over et intervju med en av mine store helter Paul Weller, der han i uvanlig varme ordelag ga uttrykk for sin store beundring for Camden-sangerinnen. Jeg hadde såvidt bare hørt om denne London-dama fra før av, men da Weller nevnte henne slik han gjorde, ble interessen min vekket for alvor og jeg var med det nødt til å finne ut mer. Dette resulterte i at jeg neste morgen befant meg på t-banen ned til byen, og at jeg nesten like fort som jeg hadde forlatt Veitvet, kom tilbake med noen nøye utvalgte CD-er. Om du absolutt må vite hvilke, så kan jeg jo være så elskverdig å si at var det den selvtitulerte andreskiva til Traffic, fjerdeskiva John Barleycorn Must Die, Beggars Banquet og Let It Bleedmed Rolling Stones, og selvsagt Amy’s Back to Black som ble med meg ut fra Platekompaniet på Oslo City denne regntunge formiddagen.

Jeg har en tendens til å huske den dagen jeg kjøpte de platene jeg har skaffet meg opp i gjennom årene. Jeg mener, alle, absolutt alle musikkinnhandlingsdagene som har funnet sted i en platesjappe (vel å merke), husker jeg jævla godt. Om dette kan karaktiseres som en nevrose eller en eller annen slags “sykdom”, kan jeg fint leve med det, og de albumene jeg kjøpte denne sommerdagen i Tigerstaden, er fortsatt elsket, alle som én.
Uten å dvele for mye rundt akkurat dette, kan jeg komme til poenget å si at det bare var Back to Black som ble spilt under hele oppholdet på Veitvet. For da jeg la meg den kvelden med hodetelefoner og min kjære Sony Walkman (ja dette var før det braket løs med Spotify og what not), ble jeg sugd rett inn i en atmosfære som alltid vil minne meg om min søster og hennes families gjesterom (uten at de vet det). Kveld etter kveld var det Amy Winehouse og Back to Black som sørget for å ta meg med inn i drømmeland etter at skiva sto på konstant repeat, bokstavelig talt. Da jeg etter 2-3 uker kom hjem igjen, tok det sin tid før jeg satte på skiva igjen, men da jeg omsider gjorde det, havnet opplevelsen i boka for “store musikalske øyeblikk”. Jeg skjønte at jeg var blodfan av denne musikken, og at det nå ikke var noen vei tilbake, uansett hva som enn måtte skje videre i sagaen om Amy Winehouse. Jeg visste selvsagt lite da om at det bare skulle gå fire år før den unge dama bukket under for en livstil det bare er forunt noen få å overleve. Og da snakker jeg selvsagt om hardbarka gamle rockere som er født med en fot i grava, og en i evigheten. Dere vet nok hvem jeg mener, de av dere som henger med på sånt.

Amy, et cetera…

Da Amy kom til verden en høstdag i 1983, hadde jeg allerede vært den lykkelige eier av mitt første selvinnkjøpte stereoanlegg i sånn cirka et halvt års tid, og jeg hadde sammen med min bror rukket å skaffe en viss mengde med sylfete album av ymse slag.
Hm… Det er en lang vei fra Southgate i London der Amy ble født til Vesterlia i Tromsø hvor jeg bodde da, men sånt er ubetydelig når det kommer til hvordan vi mennesker er, eller hvordan vi etterhvert blir formet og påvirket av forholdene rundt oss. Omgivelsene blir jo til der vi er, uansett geografi, for det er jo vi selv som er med på å forme disse der den eneste forskjellen egentlig er om vi vokser opp i en by omgitt av miljøer av forskjellig karakter, eller om vi vokser opp såpass ruralt at det knapt finnes noen å utvikle seg sammen med. Nå sitter jeg altså ikke her å påstår at den rurale “generasjon” ikke utvikler seg, jeg bare antyder at det ligger en viss forskjell i det å vokse opp med mange potensielle abstraksjoner i form av diverse folkegrupper i umiddelbar nærhet, og det å vokse opp med mor og far, katt, søster og hund, ens egne tanker, ja og nabogutten, som kanskje bor en mil vestover ned langs landeveien. Jeg håper jeg vet hvor jeg vil med denne by vs. landsbygd konstruksjonen min, og jeg håper også selvsagt at jeg etterhvert har klart å forklare hvorfor jeg (siden jeg for første gang hørte Amy synge) har følt at Amy på mange måter er en slags tvillingsjel. Det hun synger om i sine tekster treffer meg så utrolig midt i trynet, såpass at det nesten kan bli for mye av og til. Så er det noe med måten hun gjør det på som også har en helt spesiell virkning på meg. Jeg er ganske overbevist om at det finnes mange der ute som føler det sånn når de tar seg en tur inn i en Amy Winehouse-låt, hvis ikke må det være noe galt fatt, ett eller annet sted.

Amy var ikke gamle tøtta da hun oppdaget musikken i seg, selv om hun kanskje ikke var det så bevisst gjennom sine første leveår. Men hun skrev sine dikt, og hun var omgitt av musikk. Hun hadde en hel liten flokk med onkler som var jazzmusikere, og hennes bestemor, Cynthia, var sanger, og var sågar en stund sammen med jazz saksofonist Ronnie Scott. I det hele tatt var unge Amy omgitt at musikk, og da særlig jazz. Hennes far Mitch, brukte dessuten å synge mye Frank Sinartra til sin datter, så Amy lærte fort å synge låter som “Fly Me to the Moon” og andre, og hun var med det naturlig nok full av musikk fra et tidlig stadie.
Etterhvert som hun ble litt eldre lånte hun brorens gitar, sånn bare for å fomle litt rundt med den, og da hun var sånn cirka fjorten, kjøpte hun sin egen. Et år etter det igjen, begynte hun å skrive sine egne låter. Det var vel på denne tiden hun oppdaget den såkalte “jazzrøyken”, og det var vel her hun forstod at det var en greie hun lett kunne like. Det var her unge Winehouse tok sine første skritt i retning av å bli musiker, skritt hun, selv om hun på et tidspunkt mye senere skulle ønske det, aldri kunne reversere. Herfra og ut skulle den evige kjærligheten/besettelsen, musikken, rusen og bulimien være de viktigeste, og nesten de eneste elementene i Amy’s liv. Ja, og en berømmelse som så godt som over natta, tok helt av, og som etter min mening var med på å fullstendig ta knekken på den lille dama med den store stemmen. Ikke selve berømmelsen, men alle djevlene og demonene som følger med i kjølvannet av den. Djevler med tykk tusj og hysteriske blitzlamper, alle mulige demoner helt uten hemninger.

Hva som egentlig fant sted i Amy’s liv, er det vel bare hun selv som vet. Rykter og scener sett utenfra snakker kanskje sitt eget tydelige språk, men når alt kommer til alt er nok sannheta temmelig langt unna det som kommer frem i lyset, for ikke å si, blitzlyset. Uansett så tenker jeg at vår dame ganske kjapt mistet fokuset på musikken, óg på selve livet, etter at Back to Black kom ut i 2006. Etterhvert var hun kanskje bare en skygge på flukt fra alt hun hadde endt opp med å bli. Den fullstendig blinde og store kjærligheta til Blake Fielder-Civil, tok sine grådige jafs av henne. Kokain, heroin, crack, hasj og sprit, spiste henne og druknet henne sakte men sikkert, og depresjonene, fortvilelsen, angsten og til slutt panikken som fulgte i kjølvannet av alt dette nevnte, slukte til slutt hele den lille dama med det store håret. Amy Winehouse ble fortært av destruktive krefter både i seg selv og i omgivelsene rundt henne, og hun endte altså (utrolig nok) opp med den tvilsomme æren av å bli en del av den berømte “27 klubben”. Nå er hun der sammen med folk som Robert Johnson, Brian Jones, Jimi Hendrix, Janis Joplin, Jim Morrison, Gary Thain, Chris Bell og Kurt Cobain, for å nevne noen av de mest kjente i en etterhvert ganske så stor “klubb”. Alt for stor.

Før jeg går løs på Frank og Back to Black

Jeg kunne sikkert ha googlet frem en hel bråte med opplysninger rundt de eminente musikerne hun har med seg, og om selve innspillingsprosessene på sine to album, men det ville nok blitt jævla langt, og når sant skal sies, så er det jo Amy Winehouse som er den sanne stjerna her. Det er gjennom disse øyeblikkene, samt gjennom de konsertene hun elsket å gjøre (før det gikk til helvete), hun skinner for oss. Disse “øyeblikkene” er hva hun har etterlatt oss som velger å fokusere på musikken, og ikke bare på tragedien. Hun sa jo mens jeg husker det, ved flere anledninger at; om hun skulle dø nå, ville hun vært fornøyd med det hun hadde fått utrettet. Hennes drøm hadde på mange måter gått i oppfyllelse, og det er det ikke mange som kan si det samme som henne om. Det kan høres jævla rart ut med tanke på både et enormt potensiale, og ikke minst en alt for kort livslengde, men jeg skjønner likevel godt hva hun mente da hun uttalte dette. Så jeg velger å fokusere på selve kunstneren og min opplevelse av hennes kunst.

Frank

Jeg skaffet meg Frank på CD høsten 2009. Jeg var muligens ikke klar for den før da. Denne høsten var en stor nedtur for meg i første omgang, samtidig som den satte i gang en nesten uendelig prosess av tankevirksomhet.
Tanker om livet, eller snarere mangelen på et, har utvilsomt gjort sitt til at jeg kan sitte her å skrive dette i dag… Det høres så jævla dramatisk ut, selv for meg nå, men jeg vet jo at det er sant.
Jeg orker ikke å gå i detalj om livet og dets strabaser her og nå, det får andre bloggere ta seg av, men jeg kan si såpass at det rett og slett handlet om livet (eller døden) for min egen del. I denne tankevirksomheten der jeg ikke kjente igjen han som tittet tilbake på meg i speilet når jeg en sjelden gang orket i se inn der, var hele tiden den sterkeste musikken i min bok en viktig faktor. Viktige (i mitt liv) musikere og band som Tom Waits, Johnny Cash, Townes Van Zandt, Guy Clark, Bob Dylan, Jackie Leven, Gil Scott-Heron, Thåström, Tom Petty, The Beatles, Lambchop, The Who, Stein Torleif Bjella, Jokke & Valentinerne, Motörhead og ikke minst Amy Winehouse, sto i hovedsak for det musikalske bakteppet denne høsten og vinteren slik jeg husker det, og var med det med på å lyse opp veien ut av et ganske nitrist og altoppslukende mørke… Sakte men sikkert fant jeg en vei tilbake til det som for en stakket stund var fortapt. Livet. Dette er musikkens krefter, intet mindre.

Frank var totalt forskjellig fra Back to Black, som jeg kjente så godt. Denne debuten som dukket opp høsten 2003 uten at jeg fikk det med meg, ligger mye tettere opp mot et rent jazz-uttrykk. Her fremstår den 20 år gamle sangeren og låtskriveren enda litt mer “naken” enn på oppfølgeren, og for min del var dette med på å gjøre mitt allerede sterke forhold til Amy’s lille univers, mer komplett. Jeg mener, om en artist bare har to album til å vise frem sine kvaliteter på, skal det gjøres sånn som Amy gjorde det med sine to. For gjennom disse viser hun hvor hun kom fra, og hvor hun kunne gå. Hun kunne gjort mange, for ettertiden, klassiske jazz album – det er jeg sikker på, og hun kunne lett ha banet veien videre inn i nytt terreng, slik hun gjorde med Back to Black, om hadde villet, óg om hun hadde overlevd all faenskapen.

Jeg var på ingen måte overrasket da jeg satte meg ned med Frank for første gang. Albumet som er oppkalt etter “Old Blue Eyes” ga meg mer en slags “Aha, det var det jeg skjønte” opplevelse, enn noe annet, samtidig som jeg forundret meg litt over den gamle sjelen som utvilsomt befant seg i den unge dama. Hun viste selvsagt sin gamle jazz sjel på Back to Black, men med tanke på at Frank kom tre år før den, var nok forundringen min større denne gangen. Her kommer de tidløse og høyst personlige låtene etter hverander i lange overbevisende baner, i et tekstunivers som etter min mening er meget troverdig. At en såpass ung artist kan skrive så overbevisende og sterkt om hva enn det er hun vil legge frem, er intet mindre enn imponerende, og det er her jeg blir røsket inn. Når denne lyrikken, poesien eller hva vi velger å kalle hennes ord og setninger, blir fremført slik Amy gjør det, er det for min del helt umulig å ikke bli musikalsk filleristet. Tilsynelatende uskyldige låter om ung kjærlighet og andre nødvendigheter, tar et skikkelig tak i meg hver gang jeg går inn der. Og det er uttrykket i sin helhet som gjør dette så sterkt og så jævla vakkert. For det er først og fremst vakkert. Veldig vakkert. På et eller annet vis har åpningssteningen på førstelåten “Stronger Than Me” brent seg fast:

You should be stronger than me
You’ve been here seven years longer than me
Don’t you know? you supposed to be the man
Not pale in comparison to who you think i am
I don’t care – i always have to comfort you when i’m there

Om det ikke er en slags mangel på omsorg som leder pennen her, er det i alle fall tanker som skjærer seg litt inn i sjelen min, og sikkert av ulike grunner. Uansett så synes jeg dette er en sterk måte å starte sitt første album på. Kjæresten som var sju år eldre, var altså den, unge Winehouse endte opp med å støtte, tilsynelatende istedenfor motsatt. Nå er kanskje ikke dette så helvetes spesielt, men måten det sies på, og faktumet at det er innledningen vi her snakker om, gjør sitt til at hjertet finner sin plass på første rad. Nå skal det sies at Amy var ganske tøff i trynet på denne tiden, og hun hadde masse humor, så alt er relativt. Nå tror du kanskje at jeg skal ta deg med låt får låt, 13 i tallet, men det skal jeg ikke. Du bør selv sette deg ned med Frank om du ikke har gjort det før, og kanskje finner du noe av magien jeg er blitt så glad i der inne et sted.

Da jeg for litt siden skulle finne frem denne debut CD-en jeg skaffet tilbake i 2009, var det med en viss fortvilelse jeg oppdaget at den var borte fra samlingen. Det har opp gjennom årene forduftet noen plater både hit og dit, så da var det bare å gjøre som man pleier… Skaffe greia på nytt. Denne morgenen for et par uker siden, da Frank manglet, tok jeg sporenstreks turen inn på Platekompaniets internettside, bestilte en fantastisk LP-versjon av albumet til en billig penge, og dagen etter sto postbudet med “den savnede” i hånden. Sånt kan jeg like. Det var et nydelig gjenhør, og alle de, i min bok, klassiske låtene, hadde bare som god vin, blitt bedre med årene.
Frank er i sannhet en skatt, og den er så full av favoritter at jeg velger meg alle. Amy var den fødte låtsmed og den fødte sanger. En komplett artist.

Back to Black

Så var det albumet som traff meg så kraftig sommeren 2007. Skiva som heldigvis åpner med landeplagen “Rehab”, gjør det smidig og raskt å komme videre til det som er for meg er essensen. Det er jo slik at låter som etes opp av alt for mye spilletid overalt, fort blir mer en plage enn noe annet. Når det kommer til denne monsterhiten som gjorde Amy til millionær over natta, er det nok versene jeg liker best. Sånn var det også første gangen jeg hørte den.

Men, så kommer altså “You Know I’m No Good”, og alt som har med plager å gjøre er som forduftet, selv om også denne har hatt sin til tider voldsomme eksponering i diverse kanaler. Dette er et så godt håndverk, at det liksom ikke spiller noen rolle. Men vent litt nå. Ikke misforstå. “Rehab” er på ingen måter en dårlig låt, den er bare ødelagt på lik linje med Creedens-låta “Proud Mary”, f.eks.

Da jeg kvelden i et gjesterom på Veitvet hørte “Me & Mr Jones”, den tredje låta ut i denne skatten av et album, skjønte jeg hva Paul Weller hadde snakket om i det intervjuet jeg leste dagen i forveien. For makan til låt, makan til tekst og fremføringen av denne, skal du lete lenge etter i denne sjangeren, og i mange andre, for den saks skyld.

What kind of fuckery is this?
You made me miss the Slick Rick gig
You thought i didn’t love you when i did
Can’t believe you played me out like this

Her ligger humoren fint på en ganske kvass sanger som har gått glipp av en viktig konsert av ymse grunner, og med sin superkule stemmebruk, sin ditto coooole måte å uttale ordene på, legger hun lista skyhøyt for hva som eventuelt måtte komme i fortsettelsen. Og det fine med Back to Black er at den fortsetter, og det på et stadig mer imponerende vis. Det ene låta overgår den andre. Tittelsporet et et mesterverk i min verden, ferdig snakka, og når “Love Is a Losing Game” tar over, for det gjør den virkelig, skal jeg ærlig innrømme at det dukker opp en hel liten gjeng med gamle følelser. Den gjør noe lignende som Albert Hammond og Hal David’s “To All the Girls I’ve Loved Before”, gjør med meg, selv om låta både Merle Haggard og Willie Nelson (m.fl) har gjort, har utspilt sin rolle for lenge siden – for undertegnede. Men nå har jeg altså denne, og det er egentlig ganske fint for en nostalgiker som meg. Nå er ikke “Love Is a Losing Game” i nærheten av å være så romantisk som den nevte svisken, og det gjør den bare langt mer interessant. Hør denne poesien:

For you i was a flame
Love is a losing game
Five story fire as you came
Love is a losing game

One i wish i never played
Oh what a mess we made
And now the final frame
Love is a losing game

Så til slutt den fantastiske setningen:

Over futile odds
And laughed at by the gods

Den korte setningen ringer i min sjel. Både med ord og måten disse blir sunget på… Ah! Sukk og møt meg bak kirka en mørk og håpløs time når gudene også, bare ler av meg.
Etter min mening er i allefall 9 av disse 10 låtene evige perler jeg alltid vil ha med meg videre. Jeg mener “Tears Dry On Their own”, og favoritten “Wake Up Alone” med sin mørke, sterke og vakre tomhet. Og de to siste “Some Unholy War” og “He Can Only Hold Her”. Alle disse sangene er så ektefølte og så intense, at de enten tar deg, eller jager deg langt bort. Meg har de tatt, og det for snart 10 år siden. I dag virker det som om det var i går, samtidig som livet i mellom føles som en evighet.

Hvil I Fred Amy

Amy Jade Winehouse ble funnet død i senga – i sin leilighet – i Camden, av sin egen livvakt. Hun var dessverre fullproppa av promiller, nok til å drepe minst to på hennes størrelse. Dødsårsaken var selvsagt alkoholforgiftning.

Da Amy gikk bort 23 juli i 2011, dagen etter en av norgeshistoriens største tragedier, lå jeg å sov på hotellrommet mitt i Hardanger. Jeg var nattevakt og ansvarlig for hotellet, og jeg stengte baren for hele den helgen. Jeg visste ikke at Amy hadde forlatt oss, for ut i uken som fulgte, og jeg mottok den triste nyheten uten å bli sjokkert. Etter endt nattevakt dagen jeg fikk vite om bortgangen, markerte jeg det med en Aass Bayer og en runde med noen av Amy fineste låter. “Back to Black”!

Skål du lille, store, vakre, tøffe og fine løvinne! Love is a losing game.