Mitt møte med Karen Musæus og hennes andre album, ledet meg inn på tanken om hva det egentlig var jeg satt der å lyttet til. Jeg forstod fort at det var snakk om en dyktig og ambisiøs artist, men hvor skulle jeg plassere henne i det musikalske landskapet? Og måtte jeg på død og liv plassere henne? Nei. Jeg måtte jo ikke det.
Av og til dukker det opp musikk som bare plukker opp all tristessen og all melankolien i meg. Og nostalgien, ikke minst. Den tar bare tak i mitt arme hjerte, stryker det først med kjærlig hånd, for så å knuse det sakte, og så - lege det igjen. Kanskje best for meg at fenomenet ikke forkommer så ofte og så sterkt, fenomenet som samtidig bringer fram alt det vakre musikk kan gjøre for meg. Da Andreas Haddelands gitar traff meg for noen uker siden, skjedde akkurat dette, og jeg takker han så inderlig for det.
Bugge Wesseltoft har lenge ønsket å spille i en piano trio igjen. En stor forutsetning var at det skulle være “Europeisk jazz i sin egen kunstform”. Spørsmålet om hvem som skulle være med eller hvilke musikere som kunne passe inn, var ubesvart i lang tid. Nå har det gått over 10 år siden den tragiske dykkerulykken hvor Esbjørn Svensson omkom, og med Esbjørns bortgang, stoppet naturligvis også det suksessfulle bandet E.S.T. opp.