Martin Miguel Almagro Tonne er et navn jeg sliter med å huske når jeg skal anbefale noen en rå gitarplate, eller bare musikk som utfordrer på flere enn ett plan. Musikken derimot, er veldig lett å huske der den kommer i møte med deg i sin unike drakt, med hjertet utenpå skjorta, og hodet fullpakket med usannsynlige idéer.
Det er ganske lenge siden jeg begynte å skrive noe om musikk. Ca. 15 år vil jeg si. Egentlig er ikke det særlig lenge når sant skal sies, særlig når man tar i betraktning at jeg knapt har skrevet et eneste ord de siste par årene. Om musikk altså.
Når trykkokeren Studentersamfundet i Trondheim tar i mot Ola Kvernbergs Steamdome II: Hypogean, skrives et nytt kapittel i dette mesterverkets liv. En lek uten ende!
Det er fort gjort å bli feiet overende når dette stjernelaget fra Balkan, Palestina og Norge fyrer i gang sitt akustiske maskineri - som på ingen måte har det maskinelle uttrykket i seg.
Lyder Øvreås Røed låter ektefølt og direkte. Hans horn er hans musikalske identitet, et verktøy som mer enn visualiserer mannen som komponist og utøvende kunstner. Jeg vil påstå at han vekker noe av det samme i meg som Miles gjorde første gangen jeg hørte han i 1982.
Mitt møte med Karen Musæus og hennes andre album, ledet meg inn på tanken om hva det egentlig var jeg satt der å lyttet til. Jeg forstod fort at det var snakk om en dyktig og ambisiøs artist, men hvor skulle jeg plassere henne i det musikalske landskapet? Og måtte jeg på død og liv plassere henne? Nei. Jeg måtte jo ikke det.
Av og til dukker det opp musikk som bare plukker opp all tristessen og all melankolien i meg. Og nostalgien, ikke minst. Den tar bare tak i mitt arme hjerte, stryker det først med kjærlig hånd, for så å knuse det sakte, og så - lege det igjen. Kanskje best for meg at fenomenet ikke forkommer så ofte og så sterkt, fenomenet som samtidig bringer fram alt det vakre musikk kan gjøre for meg. Da Andreas Haddelands gitar traff meg for noen uker siden, skjedde akkurat dette, og jeg takker han så inderlig for det.
Bugge Wesseltoft har lenge ønsket å spille i en piano trio igjen. En stor forutsetning var at det skulle være “Europeisk jazz i sin egen kunstform”. Spørsmålet om hvem som skulle være med eller hvilke musikere som kunne passe inn, var ubesvart i lang tid. Nå har det gått over 10 år siden den tragiske dykkerulykken hvor Esbjørn Svensson omkom, og med Esbjørns bortgang, stoppet naturligvis også det suksessfulle bandet E.S.T. opp.
Siril Malmedal Hauge – Uncharted Territory
Ole Mortens internasjonale album fra 2018