Beck - Guero (Interscope/Geffen Records)

Våren 2005 gikk blant mye annet med til å lytte til Becks flunkende nye album Guero. På den tiden var jeg nok Beck-fan på mitt aller "verste", om det går an å si, og jeg var i en situasjon der musikken jeg lyttet til var så viktig at det rett og slett handlet om liv eller død, for å være helt ærlig. Det sjette offisielle studioalbumet kom og føyde seg inn i rekken av fantastiske utgivelser fra den kreative amerikaneren, og her forleden, da jeg tilfeldigvis tok frem skiva igjen etter den hadde stått alt for lenge i hylla og samlet støv, gikk det opp for meg at Guero er mitt favorittalbum av Bek David Campbell.

Ja, visst faen er det en drøy påstand når man kjenner mannens eminente katalog, i alle fall frem til 2005. Men, like fullt kan jeg med hånden på hjerte si at jeg mener det fra lengst der inne i musikksjela. Sånne følelser henger ofte sammen med tiden musikken dukker opp i. Da mener jeg ikke bare hvordan det musikalske uttrykket fremstår sammen med andre strålende og samtidige utgivelser. Neida. Jeg mener selvsagt også hvordan musikken blir oppfattet ut fra egen livssituasjon og ens egen kulturelle sult. Hvordan musikken finner sin plass i meg som lytter, fan og menneske. Det er også sånn at musikken, eller albumet i dette tilfellet, står på egne ben uavhengig av omringende omstendigheter, rett og slett bare for at det er dødsbra. Det er altså et sammensatt opplegg som til slutt bestemmer hvordan man rangerer en gitt artists utgivelser, og med en fyr som Beck, med mesterverk som Odelay, Mutations og Sea Change på samvittigheten, skal det jævlig mye til for å endelig kunne plassere noe som helst over alle disse. Men som dere skjønner, har jeg altså gjort det nå. Guero er for meg den ultimate Beck-skiva.

Mannen som kom til verden i Los Angeles den 8 juli 1970, har alltid mikset og blandet så godt som alle kjente og ukjente rytmer i alle kjente og ukjente sjangere, inn i musikken sin. Dette har, i lag med hans stemme, hans inovative personlighet og låtskriver egenskaper, gjort mannen til en helt unik musiker og kunstner. Han har nok skuffet meg litt gjennom de siste årene, selv om han også har gitt meg noen gylne Beck-øyeblikk, men uansett hvordan jeg snur og vender på det, er denne artisten en mann jeg alltid vil vente det uventede av. Beck er like forutsigbar som en bipolar tiur i hekketiden, og sånn vil den nok være så lenge han skaper noe.

En av gunnene til at jeg elsker Guero, er alle variasjonene, den høye kvaliteten disse har, og hvordan vi gjenneom hele 14 låter (på min Geffen CD) blir tatt med på en sonisk reise av de sjeldne. Beck er innom det meste her. Vi finner låter som lett kunne vært på Odelay eller på Mutations eller Midnite Vultures, og vi får servert låter som egentlig kun hører hjemme der de er å finne, nemlig her på Guero. Dette albumet er en fest for sjelen, og det burde vært delt ut på blåresept istedenfor anti-depressiva og andre utflatende preparater folk der nede i kjelleren får servert, ofte til ingen eller liten nytte. Så er den helt suverene produksjonen der Dust Brothers sammen med sjefen selv setter sitt tidløse, umiddelbare, definerte og råe avtrykk. For når jeg lytter til dette albumet, får jeg alltid en følelse av at musikken skjer her og nå, nesten live, samtidig som den har dette råe og tidløse draget over seg, og som hele tiden er der som et jævla viktig bandmedlem. Dynamikken er til å ta og føle på, og den inviterer til å guffe opp litt ekstra.

Det er fristende nok til å sette seg ned å skrive lange avhandlinger om hver enkelt låt her, men siden jeg også har en masse annet å sysle med i disse tider, sier jeg heller bare de tingene jeg føler det er viktig å få formidlet i mitt forhold til Guero.

Albumet som dukket opp tre år etter det blytunge og mørke Sea Change, har et ganske så forskjellig ansikt. Det er langt mer kreativt, og er til sammenligning som en ren vitamininnsprøyting å regne. Lekenheten og trangen til å eksperimentere i en slags fontene av skaperkraft, bare tyter ut av hvert eneste vindu her. Det er mye Odelay her, samtidig som jeg mener å finne en mer moden og dyktigere komponist her, ca 10 år etter nevnte mesterverk. Låter som "E-Pro", "Girl", "Earthquake Weather" og "Hell Yes", bare for å trekke frem noen få eksempler, viser oss en voksen, skarpskodd, ettertenksom og samtidig jævla kløktig melodimaker. Her bruker han hele sitt spekter, og her byr han på alt han har innebygget i sin høyst uvanlige musikksjel. Både melodilinjer, groove, lyrikk og instrumentering sitter der som fargerike fugler på en uendelig snor av musikalsk mot og styrke. Det er så helvets funky som det bare blir når Beck er funky, og det blir så deilig laidback som det bare blir når Beck er laidback. 

Det er få artister som vekker den drømmende strømmen av bilder i mitt sinn, like sterkt og tydelig som Beck. Han har denne helt avsindig vakre klangen i sin stemme som er unik for han, og når han tar den frem som han gjør her på "Broken Drum" f.eks, er jeg allerde i en atmosfære jeg egentlig ikke vil ut av igjen. Og det sier jo litt. Men det aller fineste med Beck, og da særlig på dette albumet, er at han i neste håndvendig plutelig serverer oss noe helt annet hentet fra hans aller beste musikalske genialitet. Bruken av fete og harde rytmer er alltid krydra med en slags motpol som gjør sitt til å berike komposisjonen ytterligere. Det er aldri kjedelig eller monotont, og det er aldri flatt eller uinspirert. Det er nesten så jeg kan føle kreativiteten han må hatt hengende over seg når han skrev den gitte låten... Det smått heftig elektoniske er så godt som alltid balansert med noe akustisk eller organisk, det være seg et piano, eller en kassegitar slide.

Jepp, som du forstår og skjønner, kan jeg ikke få skrytt nok av Guero. La oss f.eks ta den deilige og seige bluesbassen på "Go It Alone" servert av selveste Jack White. Det tunge suget i låta harmonert med det lekende koret, gjør det hele så sexy at det er til å bli direkte kåt av. Hehe... Det er mange tilstander man havner i om man kjører gjennom disse drøye 50 minuttene, og det er ALDRI kjedelig. Det pågående drivet i "Rental Car", er likevel kult, laidback og helvetes melodiøst, i tillegg til å være ganske så oppløftende.
Det åpner seg stadig nye rom i Becks musikk, og rett som det er forandrer hele jævla topografien seg, og du vet knapt hvor du er.

Min påstand er altså at dette er det ultimate Beck-albumet. Du kan sågar finne noe av mørket han serverte på Sea Change her også. Om du lar deg forsvinne inn i "Emergency Exit", kan du fort få følelsen det av og til ble litt mye av på forgjengeren. Men her er det kanskje litt mer håp:

Kindness will find you
When darkness has fallen round your bed
Kindness will follow
Children will wander till the end

Bonussporet, som ikke er å finne på alle de forskjellig utgavene av denne skiva, er en fest alene, og det sier litt. Jepp. "Send a Message to Her" MÅ være med, hvis ikke er det noe som mangler.

Det forholdet jeg i sin tid oppabeidet meg til denne skiva er ubetalelig for meg. Jeg kjenner det godt nå her jeg sitter nesten 12 år etter at albumet ble så viktig for meg. Jeg var kanhende i et personlig helvete på den tiden, men gudene skal vite at Guero var med på å gjøre dagene både bedre og lettere når det sto på som verst.
Guero er utvilsomt en evig klassiker her hjemme hos meg, uansett hvor enn det måtte være. Da jeg satte plata på etter at den hadde stått urørt i alt for mange år, forstod jeg hvor fundamentalt den hører hjemme i min musikksjel. Det er ubegripelig at den har stått der i skyggen så lenge, men det er samtidig liten tvil om at den aldri har forlatt mitt hjerte. FOR en glede!

Hva skulle jeg gjort uten all denne helt jævla vidunderlige musikken?

[embed]https://open.spotify.com/album/696rc2CjDogog1gvi1QVFL[/embed]