The Bishops - The Bishops (1234 Records)
The Bishops er en trio bestående av tvillingene Mike og Pete Bishop og trommisen Chris McConville som har holdt det gående siden 2002. Den gang da jobbet de sammen i puben The King's Head nær Barbican Centre midt i tjukkeste London. Pete gikk da på Chelsea College of Art, og var tungt inne i punk og rock'n'roll, mens den gitarspillende broren var hakket mer orientert mot 60s rock. Den noe eldre Chris var på sin side mest inne i 70-tallsrocken, så musikkdiskusjonene var så heftige og intense at de likesågreit fant ut at de skulle begynne å spille sammen. Det var fryktelig lurt.
De første tre-fire årene spilte bandet hyppige konserter på lokale puber og mindre konsertscener i London, og varmet opp for artister de virkelig så opp til, som Billy Childish og Vincent Vincent. Det var i denne perioden karene begynte å kle seg i matchende dresser, samt utviklet sine særegne vokalharmonier og dritkule koringer. I 2005 gikk det som det måtte gå; Grant Box hørte dem spille og ble bergtatt umiddelbart. Han tilbød seg å være manageren deres, og fikset dem mer eller mindre umiddelbart en kontrakt med 1234 Records, plateselskapet som bl.a. har Buzzcocks i sin stall.
Virkelig fart i sakene ble det året etter, da Liam Watson snublet over dem under en konsert på The Social, en kul restaurant midt i London. Watson var i utgangspunktet ute for å spise, og hadde ikke fått med seg at det skulle være konsert denne kvelden. Han er eier av Toe Rag Studio, og på den tiden var han rett og slett hot i bransjen, med en fersk Grammy hjemme på peishylla for sitt bidrag til White Stipes sitt album Elephant. Han nærmest røsket med seg trioen fra scena og dro dem med seg i studio, der de spilte inn singelen "The Only Place I Can Look Is Down", og det hele var i gang. Watson har forøvrig jobbet med kule artister som Billy Childish, Supergrass, The Undertones, Dan Sartain, The Ettes og Uncle Acid & The Deadbeats, så det var ikke akkurat en novise som ville produsere debutalbumet.
Singelen ble en hit i studentmiljøer, og fikk mye spilletid på radio. Det igjen førte til enda mer interessante spillejobber, sammen med bl.a. Glasvegas, Laura Marling, The Fratellis og The Rakes, andre "up and coming"-artister. Debutalbumet ble spilt inn i løpet av høsten 2006 og sluppet i 2007, så når albumet i disse dager har 10-årsjubileum er det endelig kvalifisert for klassikerstatus her hos The Wilhelmsens.
I 2008 booket Blårock bandet til Rockfest, denne dypt savnede innendørsfestivalen som bydde på de kuleste band over to dager. Jeg hadde allerede kåret skiva til årets beste utgivelse året før, og ble mektig imponert over de skulle ta turen til Tromsø. De var på den tiden veldig på nippet til å slå skikkelig gjennom, og var bl.a. faste oppvarmere for James Blunt og vant til å spille for mange tusen mennesker. På en kveld som bl.a. inneholdt Dave Cloud og The Mormones spilte The Bishops fletta av alle de oppmøtte, i den mest intime og heftige pop-punk-garasjerock-festen av en konsert jeg noensinne har opplevd på Blårock. Alle, og da mener jeg alle, sang med og hoppet rundt som besatte, såpass at vi nesten må ha skremt vettet av trioen. Men etter å ha pratet med trommis Chris mens vi delte pisserenne, kunne jeg trygt konstatere at det motsatte hadde vært tilfelle. De hadde kost seg glugg ihjel, og han mente at det hadde vært den kuleste konserten de hadde spilt noensinne. Akkurat det tror jeg ham på, særlig siden han gjentok det under en chat her om dagen.
Så, hva er det som gjør at disse unge londonerne klasket til fra start og serverte ei legendarisk bra skive ved første forsøk? Ikke fant de opp kruttet, og ikke kom de ut med et album som var spesielt tidsriktig heller. Vinnerformelen er rett og slett knakende gode og fengende låter, spilt med energi, spillerglede og kjempesvære baller. Og, hvem kan være tightere enn tvillinger? The Bishops klarer lett kunststykket å sjarmere oss lyttere helt fra det analoge studioet til Watson, med et nærmest "ribbet" album. For her er det heller ikke mye fix &fanteri, spesialmiksing eller manipulerte lyder å spore. Bare masse fuzz, et par lag med gitarer og herlige arrangementer. Vi snakker om en trio som legger seg tett opp mot sine forbilder i The Beatles og The Kinks på alle mulige måter.
Det selvsagte med enhver klassiker er at vi alltid snakker om et sluttprodukt uten svakheter. Nå er riktignok ikke alle låtene popperler som sender meg rett i spagaten, men de "svakeste" låtene er dritkule og så solide at de fleste band ville ha vært ekstatiske om de hadde hostet dem opp. Og, de sterkeste sporene er så sterke at de er av sorten som kommer til å følge meg til grava. Når de rapper elegant fra Stones, Kinks og The Fab Four, og framfører låtene energisk som The Sonics eller The Animals, så reiser hårene seg fra anklene til issen.
Åpningssporet "Menace About Town" er skivas mest funky spor, med basslinja til Pete som låtens hjerte. En dansbar rakker av en låt som i første rekke funker som intro til "Breakaway", skivas singel og det første virkelige høydepunktet. Gitaren er vrengt, riffene kommer tett som hagl, og koringen vitner om to stemmer som står perfekt til hverandre. Noe annet skulle ha tatt seg ut. Kompet er av det fandenivoldske slaget, og om du trodde at du skulle kose deg gjennom et poppa album bare fordi James Blunt digga skiva, så blir du tidlig realitetsorientert. Disse gutta rocker.
[embed]https://www.youtube.com/watch?v=TzE1PRioV_Y[/embed]
Så følger bandets første singel, "The Only Place I Can Look Is Down", og festen er virkelig i gang. Min eldste sønn mener at dette er en av de beste låtene som er skrevet etter tusenårsskiftet, og han er pinadø inne på noe. Igjen en veldig dansbar låt, og sitter du på ræv og bælmer i deg øl til denne låten så er det fordi du misliker dansegulv og elsker øl. Med "I Can't Stand It Anymore" er det punkeren i gutta som tyter ut, og her er det full vreng på riffene, samt intensiteten til de karene som styrte musikkscena i London i 1977. Litt i samme gate er "Life In A Hole", men nå med et par solide nikk i retning The Specials og Madness. Med andre ord langt mer funky greier, og noe som kan minne om ska.
Så er det over i skivas råeste øyeblikk, "Say Hello", en låt som fort kunne ha vært komponert og spilt inn av Iggy Pop i løpet av Berlin-perioden hans. Fuzz og vreng, med Pete og Chris tightere enn tight. "So High" avrunder side A på vinylen, og er en spretten kjappis av sorten som toppet hitlistene på midten av 60-tallet. Her er Beatles-referansene så tydelige at man kan lure på om det er Lennon/McCartney som har vært i studio, gjenfødt og revitalisert.
De fleste låtene varer i overkant av to minutter, også kjent som den perfekte lengde på en poplåt. Åpningssporet på B-siden viker litt fra denne regelen, men kan óg ses på som to låter, og da blir de nesten seks minuttene mer forståelig. "Lies And Indictments/Sun's Going Down" er en passe stakkato sak med en rekke markerte taktskifter, og låten Mike virkelig får briljere med seksstrengeren på. Den fyren er en aldri så liten riffmester, og soundet på denne låten er ikke så fryktelig langt unna det leiet mange av skivene fra Get Hip Recordings gir ut ligger i. Med andre ord snakker vi om en småskitten sak et band som The Cynics ville vært bekjent av. Siste halvdel av låten, "Sun' Going Down", får meg til å tenke på band som Apples In Stereo og The Olivia Tremor Control, når de er på sitt mest melodiøse. Det er aldri dumt.
Et album som dette må ha en tåredrypper, eller en balladeaktig låt, tenker du? "Will You Ever Come Back Again?" kunne fort ha vært det, men The Bishops speeder låten opp i versene, samt i brua, og låter svært så beatlesk ut i refrengene. Nok en knallfet poplåt, og dessverre ingen ballade for deg som venter på den. "Higher Now" sender oss rett tilbake i rock'n'roll-modus. De kjører på med et fett komp, denne deilige koringen, og selvsagt Mike som durer på med 60s riffing. Intenst og deilig! "Back And Forth" har vært en av mine favoritter i ti år nå, og en av grunnene er at jeg får en feeling av Nick Lowe og Brinsley Schwarz i toppform. Hvis du bare har et snev av sans for rock, i uansett form, så er dette låten å teste ut om The Bishops er ukjent for deg. "Traveling Our Way Home" fortsetter litt i samme spor, og er en medvirkende årsak til at denne skiva aldri blir kjedelig. Lydbildet, eller soundet til bandet, er ganske så særegent, og det kan fort gjøre skiver i denne gata litt anmassende, men i og med at komposisjonene er så varierte så blir de aldri kjedelige.
Et lysende eksempel på det er "In The Night". Igjen gjør de en ny vri, en vri som gjør at de kan minne om en krysning av postpunk-band som Fisher-Z/The Chameleons og nyere saker som The Libertines og The Strokes. Det gjør de på "Carousel" óg, skivas avslutningsspor. At låten er en av de kruttsterke som jeg nevnte innledningsvis er med på å sementere klassikerstatusen. Album som du bare lengter etter å starte på nytt straks de er ferdige er det noe helt eget ved.
I ettertid har de gitt ut en deluxe-versjon av skiva, med fire kanonfete ekstraspor. De er det mulig å lytte til i linken jeg har lagt til nederst i omtalen. Klikk deg inn der og nyt herligheten. Bandet er ikke å finne i Spotify eller TIDAL, og vil du ha denne skiva i samlingen din, og det vil du, så klikker du deg rett og slett inn på hjemmesiden til bandet, scroller deg nedover, holder blikket festet til høyre på siden, og klikker deg inn på debutskiva. Den ligger nederst, er billig, de er dritkule typer, og de sender deg albumet uhyggelig fort. Du vil ikke angre på at skiva ender opp i ditt hjem.
Hva skjedde så med The Bishops? Jo, de ga ut et bunnsolid album i 2009, For Now, fortsatte å spille masse konserter, primært i UK men også i resten av Europa, men slo aldri så tungt gjennom som jeg og mange med meg trodde. De driver fortsatt på, og slapp en tredje fullengder i 2013, All Lost Time, samt at de har gitt ut et par EP'er. Nå er det riktignok noe annerledes musikk de byr på, langt mer poppa og langt mindre fuzz, og de har til og med hatt en tredje bror Bishop med i en periode. Men, toppformen de hadde inne i 2007 har de ikke funnet tilbake til. Den dagen de gjør det skal jeg sprette en virkelig fin whiskey.