Brutal Kuk - 2016 (Crispin Glover Records)

Det er fine forhold her i mannehula denne morgenen. Jeg sitter under en stor plakat der alle rockeres hovedmann, Lemmy, er 49% mammapuler, og 51% sønn av en hore, og jeg lytter til en gjeng som kaller seg Brutal Kuk. Ja, du hørte riktig "Brutal Kuk". Det er noe annet enn den sedvanlige andakten, og den evige værmeldinga jeg har for vane å fylle mitt gamle hode med når NRK P1 går sin vante gang til mårrakaffen og jeg sitter der å ryker under kjøkkenvifta, men likevel så føles det helt naturlig, og det er en minst like beroligende måte å starte dagen på.

Brutal Kuk er intet nytt fenomen. Bandet så dagens lys allerede i 2001 (egentlig høsten 2000) da de debuterte på Scum of the Slum, den meget animerte parallellfestivalen til Eat the Rich-festivalen på Svartlamon i Trondheim. De fulgte så opp med en hel rekke konserter, og fikk etterhvert en ganske så stor skare av lokale disipler. Så leverte de hele tre album i peioden 2003-2005... Jeg sier som Wasinski i presseskrivet:
"På tross av å musikalsk udiskutabelt være et av landets ledende punkband, fikk de mindre oppmerksomhet enn akk så hypede ubetydeligheter innen den da skakkjørte "hardcorescenen" på Oslo Vest, mye på grunn av klassebakgrunn, og at de var lokalisert i Trondheim".
Den setningen er så vakker at jeg var nødt til å gjengi den. Vakker og "hahaha".

Det begynner altså å nærme seg 15 år siden Brutal Kuk debuterte med sitt album If You Want Cock, i 2003, en platetittel det er nærliggende å kople opp mot AC/DCs strålende If You Want Blood. Før dette hadde de levert EP-ene Brutal Kuk og En Røyk og En Ronk. Bandets andre fullengder, som av mange anses for å være en vaskeekte klassiker, Berusalem (genial tittel), ble sluppet i 2005, så nå, akkurat nå, var det sannelig på tide med nytt album. 

Jeg har hatt dette kunstverket av en LP i to måneder allerede, så jeg begynner å bli avhengig av det nå. Egentlig burde det vært soundtracket til mang en ellevill fest, men istedenfor har det rullet og gått på mårningen mens jeg har sittet å sykla som en gal uten å komme av flekken. Jepp, jeg har en sånn trimsykkel stående like utenfor døra inn til mannehula, og for å være ærlig så smaker en halvtime på denne liksomsykkelen mye bedre enn elleville fester. 2016 har altså overtatt for Motörheads No Sleep 'Til Hammersmith, og den jobben har skiva gjort bra. Så moralen er; man kan altså bli for gammel for sånne elleville fester, og likevel aldri for gammel for ROCK'N'ROLL. Brutal Kuk og kruttkaffe er fest nok for meg, for å si det sånn.

Albumet som ble sluppet i går, fredag 17 mars, må kunne sies å være et comebackalbum. Det nærmer seg 12 år siden forrige langspiller, og såvidt jeg har forstått har det ikke vært noen platevirksomhet siden EP-en Våkn Opp som kom i 2008. Men endelig kan vi konstatere at den knallfete Berusalem har fått sin etterlengtede oppfølger. Og det er jo litt av en tittel den har fått. 2016, året da en av tidenes aller største tullinger ble tildelt verdensmakt av uante dimensjoner, og dessuten det første året uten vår kjære Lemmy. Året som tydelig har vist en markant frammarsj av forvirrede nynasister på ytterste høyre flanke, i tospann med minst like ekstreme islamister det stinker mer og mer fascisme av. Et år der alternative former for sannhet har fått en ny plass i nyhetsbildet, ifølge den nevnte tullingen og hans likesinnede. Det skrønes over en lav sko, fra alle kanter, men la oss drite i det her og nå, for rock'n'roll er tross alt litt viktigere en det evig skiftende verdensbildet,.

Brutal Kuk har en besetning som består av fem (seks med egen lydmann) menn, og disse er: Jørgen Nøvik - vokal, Henning Bakken - gitar, Thomas "Sull" Johnasen - gitar og kor, Øyvind Vollan - bass, og Ivan Sund - trommer. Lydmannen heter Gaute Grøvlen.

Navnet "Brutal Kuk" skal visstnok være kraftig inspirert av det amerikanske hardcorebandet, Brutal Truth, og uansett om det er sånn eller ei, så har punkrockerne etter min mening verdens tøffeste bandnavn. "Brutal Kuk" kan bety jævla mye om vi tenker oss litt om, men la oss for all del ikke gjøre det, for nå skal det først og fremst handle om musikk. Tøff, ærlig, brutal, oppkjeftig, vakker og fremoverbøyd, kritisk deilig hardcore punkrock'n'roll.

Det fysiske formatet, vinylen og omslaget, er et kunstverk i seg selv. Coverart og design er gjort av Per Spjøtvold, og når du holder i dette albumet som har sin bisarre dragning mot Taylor Swift albumet 1989 (T. S. 1989 - B. K. 2016), uten at jeg skal  komme noe nærmere inn på det, kjenner du at det er en gjennomgående kvalitet over hele denne utgivelsen. Fra hud til marg, og margen, det er låtene og bandet.

Jeg har sittet her å lest det jeg har kommet over på internettet, alt fra da en tulling utløste et brannslukningsapparat under en konsert Brutal Kuk var i ferd med å utføre, noe som naturlig nok førte til en amputert gig etterfulgt av en heidundrende fest backstage der snuten til slutt følte at de måtte gripe inn, og til ungdomshuset UFFA i Trondheim der Brutal Kuk alltid har utført sine bandøvinger. Jeg har lest om da Bakken og Vollan møtte Nøvik der i 1998, og at de sammen dannet bandet Dårlig Hjort, som vi her i TW også er store fan av. Når jeg tenker meg om finnes det nok materiale til å skrive en liten avhandlig om miljøet i og rundt disse nydelig folkene, men da glemmer jeg at jeg bare skal omtale denne skiva som i all ettertid vil være kjent under navnet 2016. Og DET, skal vi ikke ha noe av.

Foto: OMW

Jeg har løpt frem og tilbake fra PC-en denne morgenen. Ute med hund og mobil med Bluetooth headset, Brutal Kuk på øret, og ut på verandaen med svart kaffe og lange blodprince, også med Brutal Kuk på øret. Det har vært en fest av det litt hyperaktive slaget, og nå sitter jeg her for å kjapt runde av omtalen.

Albumet brytes i gang med en låt om bålkos og trangen til å sitte ved flammene mens øl og brennevin finner sin vei til både hjerte og sinn. "Bål" har en drakt jeg på ingen måter forbinder med bålkos og denslags, og det gjør bare det hele til en helt nydelig opplevelse i den ypperste rock'n'roll-divisjonen. Så fortsetter det i samme tempo, og det går rimelig heftig unna, med tittelsporet "2016". Låten tar for seg et hav av tomprat i et stadig vaklende samfunn på vei mot en sikker undergang. Riffene kommer rasende mot oss som soldater bevæpnet til tennene, og det er bare så satans festlig. Det svinger som bare rakkern, og før vi vet ordet av det kommer en av mine favorittbassgangintroer for tiden i "Kjærlighet Til Livet". Etter noen sekunder av den nevnte bassgangen, eksploderer Brutal Kuk ut i en sylfet og heftig punkdjevel der riffene er tettere en rassen på en snerpen vestkantherre med homofobi og rompekrampe.

Så fyres "Pest" i gang, og det handler om da et skip kom til Kaupangen i 1349, eller kanskje var det senere. Låta handler om kaos og tomhet, makt og alt som kan anses å være en pest og en plage. "Negativ" overtar og rockespetakkelet fortsetter akkurat sånn som vi håper at det skal. Det går unna i et hattefokk og gitarene slår hard gjennom lufta i et komp som aldri hviler. Jørgen spytter ut en lyrikk som jeg får mer og mer sansen for, og jeg er ikke i tvil om at dette bandet bør få seg en velfortjent og mye større anseelse (heter det det?) nå etter at 2016 er sluppet på oss som holder til i denne sinnsyke verdenen.

Side B dures brutalt og vakkert i gang med "Persona Non Grata". Av en eller annen grunn tenker jeg litt på Jokkes "Verdiløse Menn", men bare litt. For i dette tilfellet er persona non grata de vi ofte omtaler som tiggere. Folkene som sitter der med sin beskjedne lille kopp, mens vi bare stormer forbi som var de av luft. Eller han junkien som står der å svaier med et gatemagasin mot det slitne brystet, usynlig for de fleste. Så kommer nok en hardtslående maskingeværgitar inn å rister oss videre. Og vi trenger å bli filleristet til vi våkner og innser at vi har mistet alle saker ut av syne, der vi drukner oss selv i og under, på og over matrielle soveputer. Jeg elsker denne låta. Den er så perfekt og rett i tryne som en punklåt bør være. Jeg digger alle låtene som er samlet her, men sier likevel at "Parasitta" vekker mye godt i meg.

"Brunt Hat" er det der jævla trollet som sitter foran PC-skjermen å sprer sitt misforståtte hat og sin sure galle, alt for feig til å ha en identitet som identifiserer han eller henne. Denne feite og kjipe "soldaten" er godt illustrert på coveret, særlig på coverets bakside. Jeg kjenner jeg blir både forbandet og lattermild, for til syvende og sist, tror jeg disse fittetrynene vil komme til kort, og dø ut i en skam og en pine de har fortjent siden de sakte lot seg forpeste av fordommer og annet ubrukelig svineri.

Nestsiste låt er kanskje den beste på dette albumet. For "Krigsmaskin" er en skikkelig Motörhead-låt i trøndersk tapning. Her får makthaverne trykt sin udugelighet rett i fleisen, og raseriet tar tak i en pengebruk som lett kunne tatt tabben på en masse svære problemer, om pengene som går til våpen og annen destruktiv djevelskap hadde blitt bruk til å bekjempe sult og andre åpenbare katastrofer. Gitarene er på oss hele tiden, og de røsker liv i alt som trenger å bli røsket liv i. Dette er hardcore rock'n'roll porno som seiler elegant og illsint inn i sistelåta "Dæm Får Aldri Mæ". Tittelen på den låta sier alt.

Oppsummert: Liker du rock, liker du punkrock, rock'n'roll eller hardcore garasje musikk med pigger og store baller, skal du kjøpe dette kunstverket av en plate. Først kan den høres ut som en typisk energibombe laget for oss som trenger å røskes litt i barten, men etterhvert som du blir kjent med skivas indre vesen, skjønner du at dette er et usedvanlig bra og helt nødvendig album, både etter norsk og internasjonal målestokk. Disse gutta svinger, og de slår, de røsker og de sår. Jeg trenger Brutal Kuk, og jeg innser i skrivende stund at det utsagnet kan hørs temmlig homofilt ut. Men jeg sier det likevel i min hetrofile rock'n'roll-hunger. Liker du rock med gode tekster... Løp å kjøp!

[embed]https://open.spotify.com/album/3QxtaenJ4XvLAur3qZ36VI[/embed]