Den Beste Festivalen 2017

Foto: Dan Gschib Bukta

Vi mennesker er vanedyr. Repetisjonsøvelser av det vi synes er kult blir på mange vis det som gjør at livene våre krydres såpass at det blir deilig å være oss selv. Det være seg mat vi liker, samvær med de vennene vi setter pris på, og opplevelser vi ikke kan være foruten. Om det er fotball, musikk, reising, turer i skog og mark eller hekling er et fett, men noe må vi gjøre. Når så det meste jeg setter pris på her i verden er samlet på et brett i Telegrafbukta hvert bidige år så sier det seg selv at jeg årlig er i kosemodus på grensa til overdose, tre dager til ende. Jeg og kona mi bor hos de beste folka, jeg er bortimot oppvokst i den naturskjønne bukta, de ansvarlige for festivalen booker en rekke band som jeg digger og elsker, sjømaten de serverer er upåklagelig og deilig, og stemningen disse tre dagene er alltid terningkast seks. Alltid.

I år ble festivalen arrangert for fjortende gang, og The Wilhelmsens stilte bedre forberedt enn noensinne. Både undertegnede og Simen stilte skjerpet og klare for rock'n'roll, sikre på at vi skulle klare å få med oss det aller meste. Men, selv om intensjonene var gode så skar det seg litt. Noen konserter så vi i lag, noen misset vi på grunn av fine folk vi endte opp med å prate med, og et par konserter kom rett og slett for tidlig. Bukta handler veldig mye om musikk, naturlig nok, men samvær med folk man ikke ser ofte nok, kombinert med god mat og drikke, gjør at de som er først ut "risikerer" å spille uten meg til stede. Det ble altså noen beinharde prioriteringer til tider, noe årets omtale bærer preg av.

Som om ikke det var nok at vi doblet antallet Wilhelmsen'er, så hadde vi fått med oss en skikkelig hedersmann på laget. Dan Gschib, den knalldyktige fotografen som camperer i Kårvikhamn utenfor Finnsnes, og som Bukta har som sin egen festivalfotograf, har knipset i vei. Da vet man at kvaliteten på bildene vi bruker blir av en helt annen verden, eller profesjonelle, som vel er det presise uttrykket. Steike ta for noen bra bilder den mannen har tatt, så her er det bare å la seg imponere. Tusen hjertelig takk, mann!

TORSDAG, 20.JULI

Jabba (Norge), Backbeat + Little Henrik (22.juli)

Foto: Dan Gschib Bukta

Buktafestivalen 2017 ble for min del sparket i gang allerede torsdag, med releasekonsert og platesignering på Backbeat. Jabba, denne tunge, heftige og dritkule duoen fra Sørreisa sørget for en alldeles utsøkt åpning på all moroa som var i vente. Denne perlen av ei vinylsjappe var temmelig fullstappet kl.1400, med en rekke kjenninger og kompiser, og ikke rent få bransjefolk. Her var fine folk som Torgeir Lund (Crispin Glover Records), Rolf Gustavus (Stickman Records, distribuerer masse kul norsk rock i Europa), Arnold Olsen (faren til Sebastian i Death By Unga Bunga, tatt turen fra Østfold sammen med kona), Lars Torbjørn Stenholdt (Leirvaag!) og Per Steinar Markussen fra Gryllefjord, Rune, Anders, Jan-Vidar og alle tromsørockerne som alene sørger for at det er folk på alle kule konserter i byen, og selvsagt Robert og Kari, det doble hjertet som sørger for å holde så mye av rocken i Ishavsbyen i gang, gjennom Buktafestivalen, Backbeat, Blues For the Red Sun og Westergaard Records. Robert fortalte at de hadde en finger med i spillet for å få Jabba sitt debutalbum ut i fast format, på vinyl, siden det selvsagt er altfor bra til å kun være tilgjengelig for streaming. Det har han så uendelig rett i.

Rolf-Ole (bass, vokal) og Lars-Erik (trommer) tråkket til fra første sekund, og sendte en vegg av lyd mot oss i det vesle lokalet. Lars-Erik viste seg å være en eksellent, hardtslående og teknisk begavet trommis, og imponerte med en absurd kondis og presisjon gjennom de 6-7 låtene de spilte. Rolf-Ole på sin side spilte bass som om han var Lemmy og Morten Lunde (The Mormones, Kosmik Boogie Tribe) sin veldig uekte sønn, og drev samtidig på med en nusselig (!) og storfestlig veksling mellom forsterkeren på scena og en pytteliten bordforsterker pent plassert ved siden av baren. I det ene øyeblikket var det som å stå rett foran scena på en Motörhead-konsert, for så plutselig befinne seg på en intimkonsert med Hanna Montana. Sprøtt og kult. Uansett, Jabba spilte "Final Form", Matlethe", "Rat" og "Smoke", jeg var kokfornøyd, og skjønte kjapt at jeg hadde sett et band som vet hva de holder på med. Og så, fordi kule band liker det, kom de med en aldri så liten overraskelse, av sorten som gjør at konserten løftes enda et lite hakk. Som avslutningsnummer fikk vi servert "Dreaming", denne lystige og stilige åpningslåten fra Blondie sitt 1979-album Eat To the Beat. Jeg ble varm om hjertet, lett i kroppen, og tenkte at "nå, nå er jeg pinadø klar for Buktafestivalen!".

Karene spilte et nytt sett på Little Henrik lørdagskvelden, og det var minst like kult. I tillegg til at låtene satt som et skudd, så var karene som skapt for den minste scena i Bukta. At været var helt strålende, konserten var den nestsiste under hele festivalen, og at publikum ga en strålende respons, var den berømte prikken over i'en. Prikken over prikken over i'en var at de igjen avsluttet med "Dreaming", og denne gangen satt den som et skudd i levra. Dette ble ei heidundrende helg for Sørreisa's Finest. Og nå gleder jeg meg til å se dem igjen. (JW)

Stein Torleif Bjella (Norge), Telegrafbukta

Foto: Dan Gschib Bukta

Etter en nydelig gryterett hos sjefskokka Kristin, labbet jeg og min faste Bukta-partner Tom de to-tre kilometerne til Telegrafbukta i god tid til Stein Torleif Bjella skulle på kl.1700. Denne ordsmeden og stjernekomponisten hadde fått den store ære å stå for den offisielle åpningen av Bukta 2017. Bedre mann for jobben mente jeg at det var vanskelig å finne, og dæven døtte så rett jeg fikk. Med medmusikanter som Kenneth Kapstad (trommer), Eirik Øien (tangenter), Amund Maarud (gitar) og Geir Sundstøl (alt med strenger) er det vel strengt tatt umulig å gjøre en dårlig konsert, men at det skulle bli så avsindig bra som det ble var en absurd herlig overraskelse.

Jeg har sett Bjella en rekke ganger, fra hans første, lille turné etter at Heidersmenn ble sluppet i 2009, og han har aldri spilt en konsert jeg har ansett for å være svakere enn en 5'er. Da gjetter dere lett hva terningen ender på i bunnen av denne omtalen, så den spenningen er ute av verden. Fra åpningssporet "Tre Viku" til avslutningsnummeret "Blomen" er det en fest i alt fra de fineste norske viser i boka, til bredbeint rock'n'roll som tidvis sender meg i Thin Lizzy- og Neil Young-modus. Thin Lizzy-greia handler om de to vanvittig kule og dyktige gitaristene, som får litt hjelp av Bjella sin akustiske gitar, og masse hjelp av den suverene Kapstad. Låter som "Nordnorske Kjærleiksdikt" (selvsagt spilte han den), "Heidersmenn" og "Blomen" er så opprocka at alle rundt meg står med svære glis og tramper takta. Maarud er Mr. Coolness, der han liggende på knær lirer av seg den ene soloen etter den andre, mens Sundstøl får mine bestskolerte musikkvenner til å måpe av beundring. Faen, for et liv de holdt.

Et annet veldig stilig visuelt grep som ble gjort, var at Kapstad stod bak trommesettet med armene bak ryggen på alle låtene han ikke spilte. For det var noen nummer som hadde beholdt den nedstrippa drakten. Deilig nok var publikum lydhøre under disse låtene, noe som sier meg at Bukta har de beste tilhørerne óg. Bjella pleier å ha loddtrekning under konsertene sine, der en heldig skapning ender opp med en fin-fin fruktkurv. Dette ble vanskelig denne ettermiddagen, men Stein Torleif løste det elegant ved å gi musikantene sine fruktnavn. Maarud ble naturligvis et søtt jordbær, mens han overraskende nok gjorde Sundstøl til en grønnsak (!). Men, i og med at det ble potet så var det mer enn forståelig, for har vi en potet i Rock-Norge så er det pinadø denne herremannen. Etter at bandet ble trampeklappa av scena kom Bjella alene tilbake og dro en nydelig versjon av "Romantikken Gjer Meg Sjuk", alene med nylonstrengeren sin. Herrefred, for en mann Bjella er! (JW)

Ron Gallo (USA), Little Henrik

Foto: Dan Gschib Bukta

Ron Gallo var muligens den konserten jeg var mest spent på i forkant av årets Bukta. Utgivelsen hans fra februar i år, Heavy Meta, er noe av det mest snertene jeg har hørt på garasje-fronten så langt i år, og jeg hadde i lang tid vært skråsikker på at dette albumet var noe som kom til å funke helt utmerket godt på en scene. At Gallo kun hadde med seg bassist og trommis stusset jeg litt på, da han er ganske stram i formen gjennom hele albumet, og en trio virket noe stusselig når set-listen stort sett besto av låter fra Heavy Meta. En spinkel lineup resulterte dermed i en langt mer løssluppen mann på Little Henrik enn det man har vært vant med på albumformat.

Noe av det første man legger merke til når bandet begynner å komme sigende ut på scena, er David Luiz-krøllene til Ron Gallo. «I love your hair!» ropes det fra scena. «You can have it!» er responsen. Etter en komisk monoton opplesing av det som skulle være en slags tale for å ønske folk og fe velkommen til fest, durer et velkjent riff gjennom folkemengden ved Little Henrik. De åpner med den latterlig fengende Put the Kids to Bed, en sang hvor den smått country-inspirerte stemmen til Gallo får vist seg frem. Den Ron Gallo som ga ut akustiske «Ronny» i 2014 er død og begravet. Konserten blir en parademarsj gjennom «Heavy Meta», hvor man får høre langt mer nedstrippa og rufsete versjoner av det man har fått servert tidligere. Gallo tar seg en snartur ut blant publikum, bassisten spiller gitar og bass samtidig, og hovedpersonen selv hamrer løs på øksa si med en enorm pondus. Tidvis drukner vokalen helt i gitar og bass-kakkafonien, noe som trekker ned, men dette var lett å overse de få gangene det skjedde.

Det hele ble rundet av med fantastiske "Young Lady, You’re Scaring Me", som til slutt endte opp som en "Helter Skelter"-cover. Jeg gikk passelig småpaff ned stien fra Little Henrik, etter å ha knipset noen bilder. Heavy Meta er sannsynligvis det albumet som har snurret mest hjemme hos meg siden februar i år, og jeg var selvsagt litt preget av dette. Noe rufsete var det definitivt, og det ble tynnet ut blant publikum mot slutten av settet. Med Stein Torleif Bjella og Ron Gallo under beltet så langt, følte jeg at Buktafestivalen var startet for alvor. (SW)

Highasakite (Norge), Telegrafbukta

Headliner, og bandet som rundet av første dag, var altså vårt største, mestselgende og mest populære indiepopband, Highasakite. På dette tidspunkt hadde ryggen min slått seg vrang, etter fjorten dagen på ei solseng på Kreta, mangel på fjellturer, og tramping av takt i noen timer. I og med at jeg skjønte at det ville bli vanskelig med konsert på HT senere, der The Fat Rats skulle spille, var humøret på nedadgående. Ikke bra, men lite å gjøre noe med. Jeg holdt meg dessuten i bakgrunnen, og låt de unge damene få være i fred helt framme ved scenekanten. Allikevel kunne jeg ikke unngå å observere at det var noe tamt over bandet, et svært orkester, og frontfiguren som gjorde lite vesen av seg. Dette smittet kjapt over på oss gammelsurpeiser som stod andektig på avstand, så det ble mye skravling og få spisse ører.

Men, og det skal sies, her snakker vi om et band som spilte ei lang rekke låter som var kjente for meg, og som har dukket opp på ymse radiostasjoner titt og ofte. Fengende låter, til og med. Problemet for min del ble at alle låtene hørtes klin like ut som de studioversjonene jeg kjente. Slike opptredener blir aldri til de store opplevelser for undertegnede. Heller ikke denne gang. Ja, så stod jeg nok og spydde ut litt eder og galle pga den skrøpelige skrotten min. Faen. (JW)

FREDAG, 21.JULI

Fredagen startet med en trøblete rygg som skreik ut at jeg måtte komme meg på beina og begynne å røre på meg. Det gjorde jeg, og etter en skikkelig nais frokost fant jeg og Tom ut at dagen burde starte på Backbeat, med det jeg lovde ville bli en knallfin minikonsert. Jeg serverte noen teasere av Elias Jung over stereoen, sånn bare for å virke overbevisende. 

Elias Jung (Norge), Backbeat

Foto: Johnny Wilhelmsen

Et godt over halvfullt Backbeat fikk denne godværsfredagen gleden av å overvære et solosett av Stian Grønbech, alias Elias Jung. Vi fikk os en liten prat med ham, før han blid og fornøyd inntok scena og kjørte på med en neddempa versjon av "Riders From the North". Deretter gikk han løs på favorittsporet mitt fra det lekre albumet Waiting For the Flood som han slapp tidligere i år, "Empty Kingdom". Her hadde Grønbech lagt inn et passe intrikat og vrient fingerspill, og med litt stive fingre, noe nervøsitet og et hjerte jeg aner banket hardt og godt, ble det litt krøll og feilspilling. Akkurat det var bare sjarmerende og kjekt, og det er godt å se at den høye, mørke mannen er menneskelig. Og bare så det er sagt; stemmen og den vokale formidlingen var det lite å utsette på. 

Vi fikk totalt fem låter fra nyskiva, og selv om vi klappet ett minutt mellom låtene, så var det hele over i løpet av et drøyt kvarter. Det var såvidt vi rakk å drikke ølen vår før han sa takk for seg. Det ble rett og slett i snaueste laget, men så kan det godt tenkes at min definisjon på en minikonsert rett og slett er dårlig. Om ikke annet så ble vi pirret akkurat nok til at vi måtte suse tilbake til basen og sette på skiva, og da ble pinadø våre bedre halvdeler øyeblikkelige blodfans og angret storligen på at de ikke ble med. Jeg ble mer og mer oppsatt på å få sett Elias Jung i full mundur og med oppbacking av fullt band, noe Grønbech lovde vil skje i løpet av høsten. Det gleder vi oss veldig til, vi fire som campet i lag denne helga. (JW)

Sunshine Reverberation (Norge), Little Henrik

Foto: Dan Gschib Foto

Det er en fryktelig dårlig bevart hemmelighet at Sunshine Reverberation er et band vi her i The Wilhelmsen er alvorlig glad i. Det siste året har jeg sett dem live fire-fem ganger, blant annet på Moen og Leirvåg Musikkfest, og de leverer gang etter gang. Etter forrige års festival ble jeg direkte rystet over hvor bra det fungerte med solskinn, pils og Sunshine Reverberation på Little Henrik. Formelen ble fryktelig lik i år, men det som foregikk på scena var definitivt ikke det samme som i 2016.

Sunshine Reverberation virker ikke like punka og spretne som de gjorde for bare et år siden. Låter som The Others og The Ride var ikke å finne i settet noen steds, uten at jeg grein spesielt mye på nesa av den grunn. De har nå et flunke (sånn passelig ihvertfall) nytt album i bagasjen, og det preger selvsagt låtvalgene. Selve konserten åpnet med to låter for ferske til å komme på albumet, og underveis fikk vi servert noe så saftig som en cover av The Stooges udødelige "1970". Utover det var det hovedsakelig låter fra den selvtitulerte debutskiva fra i år.

Værgudene var på buktadeltakerne sin side denne fredagen, og når man burde namedroppet et trailerlass med psykedeliske 60-tallbands når man skal sammenligne Sunshine Reverberation med noen, er det ikke rart man er omringet av glisende tromsøværinger. Karl Erik er en real maestro når det kommer til å traktere noe med strenger, denne gang en tolvstrenger som for anledningen hadde «Satan is real» skrevet på seg.

Sunshine Reverberation blir bare tightere og tightere for hver gang jeg ser dem, og dette er definitivt den tighteste versjonen jeg har sett live. Om ikke mange dagene blir de å se i Gryllefjord sammen med The Modern Times, og jeg håper konserten på Bukta var en pekepinn på hva vi blir å få se ytterst på Senja. (SW)

Union Carbide Productions (Sverige), Telegrafbukta

Foto: Dan Gschib Bukta

Det konserten jeg først haket av som en jeg måtte se i Bukta 2017 var Ebbot og hans gjenforente Union Carbide Productions. Det svenske bandet har i bortimot 20 år hatt fast plass i cd-spilleren min, og katalogen er spilt gjennom usunt mange ganger. At jeg aldri rakk å se dem var selvsagt med på å gjøre meg særdeles jøger, så det var med skyhøye forventninger jeg stilte foran hovedscena. Jeg hadde noen minutter i forveien møtt de fine folka i Quarter Wolf, Marius Kromvoll og Paul Daniel, så vi var en aldri så liten kvartett som ruslet ned for å kose oss glugg ihjel med Nordens The Stooges. Og, kose oss gjorde vi innimellom, selv om vi var veldig i live etter at Ebbot & co hadde ruslet av scena.

Ebbot virket umiddelbart noe påseilet. Eller smått dritings, om du vil. I ryggen hadde han to gitarister som sendte avgårde en hel bråte vegger av støy, og for å være sikker på at folk puttet øreplugger inn i skallene sine, så hadde to bassister med seg, som begge buldret godt fra seg, og en trommis som nesten slo hull i skinnene sine. Det manglet overhode ikke noe på lydfronten, for å si det forsiktig. Men, når han i løpet av en time ikke hadde spilt mine to-tre favorittlåter, kjente jeg at jeg begynte å bli passe panisk. I tillegg kjente jeg litt på følelsen av å ha hodet langt inn i de neste konsertene. Ikke bra.

At "Golden Age" og "Be Myself Again" aldri kom grenset til å være tragisk, men tragedien ble aldri fullkommen i og med at de klasket til med "Ring My Bell" som et av ekstranumrene. og her snakket vi virkelig om å klaske til. Låten er speedet voldsomt opp, og det kler den virkelig. Snakk om å sette et pongnajs punktum!

Som et ørlite apropos kan jeg nevne at Tor Thomassen og Stian Grønbech, kumpanene fra The Late Great, utpå natta spilte inn en dritstilig versjon av "Golden Age", så noe godt kom ut av at UCP ga faen. At Ebbot i tillegg skrøt av versjonen til herrene gjorde helt sikkert godt. (JW)

De Press (Norge), Paradisbukta

Foto: Dan Gschib Foto

Block To Block er et av tidenes rockalbum. Ferdig snakka. Ja, jeg utelot "norske" med vilje, for her snakker vi om ei helstøpt skive som har tålt den berømte tidens tann i massevis. Klassikeren fra 1981 fikk jeg inn med morsmelka, og man får sånn drikke i 12-13 årsalderen. Andrej Nebb, den semi-gale polakken som gjorde nordmann av seg, er noe så uvanlig som gal, vittig, smart og subtil, og har hatt ei veldig interessant solokarriere etter tiden i De Press og senere Holy Toy. Med sjuke nynorske tekster har han satt fyr i mang en fest her på yttersia Senja.

Denne kvelden var viet til nettopp Block To Block, og selv om det kun var Andrej igjen av den originale trioen, så stod jeg hele tiden med en god følelse av at det var De Press vi var og hørte på. Bandet han hadde i ryggen var dessuten så samspilte og dyktige at jeg vel egentlig ikke savnet en eneste lyd, og med en Nebb i storform ble det bedre enn jeg hadde våget håpe på. Det ble rett og slett en innertier av en konsert, og en så festlig seanse man nesten ikke våger håpe på. "Kic Me Russia", "Kejk", "Bo Jo Cie Kochom", "Forcd" og "Conveyor Belt" var så deilige å høre at halve kunne vært nok, selv om Nebb visstnok hadde reagert på anslaget i bandets største hit, "Bo Jo Cie Kochom". Akkurat det var perfekt, for da de egentlig var ferdige for kvelden beordret sjefen bandet til å spille den på nytt, som et ekstranummer fra himmelen til oss heldige denne kvelden i Paradisbukta.

Høydepunktet var allikevel den sjuke, sjuke versjonen de gjorde av "Fiskepudding". Som et Vazelina Bilopphøggers på all dopen i verden kjørte de en ellevill rockabilly-djevel som bestod av de snåleste start/stopp-partier, Nebb sine 28 forskjellige måter å si "fiskepudding" på, og ikke minst ei maltraktering av en fiskepudding mot et oljefat. Den fiskepuddingen ble klasket godt, og fikk sin tur innom bokseren til Nebb, gjennom buksesmekken, inn i munnen, og ble holdt opp som et trofé på tampen av låten.

Dette var rock'n'roll på sitt aller, aller morsomste! (JW)

Honningbarna (Norge), Telegrafbukta

Foto: Dan Gschib Bukta

Honningbarna hadde jeg ikke knyttet spesielt mange forventninger til. Ikke har jeg sett dem live, og ikke har jeg fulgt spesielt godt med på utgivelsesfronten deres. Men jøye meg for et sirkus det ble i Telegrafbukta.

I utgangspunktet skulle denne konserten sees på litt avstand. Etter at Ebbot Lundgrens i overkant utdratte konsert tidligere på kvelden var over, var jeg klar for å sette meg ned med noe iskaldt i lanken og se punkerne fra Stavanger litt på avstand. Slik ble det ikke, og etter å ha blitt dratt med foran scena av noen med litt tettere bånd til Honningbarna, ble vi servert et sceneshow man fikk oksygenmangel av bare av å se på. Edvard Valberg er så fullpakka av energi at det rett og slett er umulig å ikke bli dratt med. Han lykkes så til de grader å få publikum med, og inviterte en kar opp på scena før «ABC», og derifra og ut koker det virkelig. Noen kaster øl, andre kaster hverandre. Celloen blir også tatt frem, og blir spilt på med dødsforakt av frontmannen Valberg. Bandet er så samkjørte at det er en fryd å se de hoppe, danse, og brøle seg gjennom en velkalkulert låtliste, til tilsvarende respons fra publikum.

Honningbarna er definitivt enda punkere på sin hals, men med for liten bevandring i katalogen deres blir enkelte deler av denne konserten fryktelig repetativ. Etter en noe treg start, tok det seg derimot fryktelig opp, noe som resulterte i ekstatisk stemning blant publikum. Det er liten tvil om at det er få ting som passer seg bedre i Telegrafbukta enn festlig Rockemusikk. (SW)

Quarter Wolf (Norge/Australia), Little Henrik

Foto: Dan Gschib Bukta

The Wilhelmsens elsker Quarter Wolf. Det har vi gjort helt siden vi ble gjort oppmerksomme på denne hardtslåene og utagerende duoen. Marius og Paul er et lite kraftverk når de stiller på ei scene, og på skive kan de minne om en slags krysning av Jon Spencer Blues Explosion, Elvis Presley og alskens skakke garasjerockband fra Memphis, Tennessee. Med andre ord snakker vi om musikk som sitter som sjit i nysnø i denne rock'n'roll-skallen. At de live skrur til tre-fire knepp til på energiknappen gjorde opplevelsen på Little Henrik helt enestående.

Jeg hadde allerede slått av en prat med disse strålende typene før konserten, vi hadde skålt i Mack-øl, og en og annen bamseklem var servert. Da er det vanskelig å bli særlig mer medgjørlig og positivt innstilt til et band, og når de så leverte så til de grader måtte det bli et klokkeklart høydepunkt for undertegnede. Jeg hadde altså gitt faen i at et av mine absolutte favorittband for tiden, The Mystery Lights, spilte samtidig i Paradisbukta, og det at jeg i dag ikke angrer et sekund på det sier det meste.

Fra "An Orgy Of Shocking Violence" til de slengte fra seg gitar og trommestikker, fikk vi servert et fyrverkeri av riff, tøff hamring og morsomheter fra scena. Kromvoll er bortimot motstander av tørrprat mellom låtene, og sier ikke mye, men han drikker desto mer. Mellom hver låt utbringes det skåler med de ivrigste publikummerne, og det bøttes nedpå med øl i store mengder. Akkurat det er veldig forståelig, for Kromvoll svetter sikkert 8-10 liter i løpet av den timen de herjer.

Foto: Tom Berg Jensen

Låter som må trekkes fram er "Back To Sykkylven", "Shut the Fuck Up and Play", "Whiskey Made Me Evil" og "Let's Get Funky", alle fra den herlige EP'en Back To Sykkylven. Men, denne ordknappe frontmannen overrasket undertegnede mest da han ordrapp som en Øystein Sund på rå speed ramset opp en lang rekke som måtte takkes, fra Paul til tromsøværinger, dama til Robert Dyrnes, og avrundet med et "ikke minst han karen som står der!", hvorpå han pekte på meg. Kromvoll har overbevist meg om at han liker bloggen vår!

Til alle dere som ikke kom til Little Henrik; neste gang Quarter Wolf spiller i nærheten av dere, gå på konsert! Dere vil aldri i verden angre på det, spesielt ikke om dere liker rocken kjapp og energisk, og liker å få en god klem av musikerne etterpå. For det fikk alle som stod igjen da de var ferdige, fra Marius og Paul. Steike for noen fine fyrer! (JW)

The Mystery Lights (USA), Paradisbukta

Foto: Simen Wilhelmsen

Da The Mystery Lights gjestet Revolver og Oslo I fjor høst, var jeg talentløst nok ikke av de som tok turen til hovedstaden. Konserten går det nå gjetord om, men etter Øyafestivalen i august kommer jeg til å ha sett disse guttene fra New York for andre gang. Og det gjør jo ingenting, for den oppskrifta disse karene har på rock’n’roll bør de låse inn og begrave under jord. I 2017 er det vanskelig å finne noen som gjør nettopp denne kunsten kalt rock til bedre stilkarakter. 

Garasjerocken har spyttet ut en bråte av band de siste årene, og nivået til mange av disse er festlig høyt. The Mystery Lights er helt der oppe, og havnet på min egen topp 10-liste for fjoråret, sammen med sjangerkolleger i The Alloy Six og The Urges.

Den selvtitulerte sisteplata er fylt til randen med fuzz, og Mike Brandons distinkte stemme gjør enkelte låter på grensa til vond å høre på. Platas avslutningslåt, "What Happens When You Turn the Devil Down", er en slik låt, og da bandet går på scena kan det høres ut som det er slik de skal starte denne begivenheten i Paradisbukta. Slik blir det ikke, men Follow Me Home er heller ikke noen dum måte å åpne en konsert på.

Den leksjonen vi får i Paradisbukta er til å få ståpels av i ettertid, og det topper seg kanskje med den sprelske, og ikke minst catchye "Too Many Girls". Bandet er helt heslig sammensveiset, og har for kvelden sydd sammen en låtliste som fungerer helt latterlig godt. Låtene er stort sett hentet fra sisteskiva, noe jeg personlig er fryktelig glad for. I tillegg til "Too Many Girls", var det et aldri så lite øyeblikk da de endelig spilte den tidligere nevnte "What Happens When You Turn the Devil Down". Det er alltid spennende å se hvordan form bandet er i, og høre hvilke versjoner man får høre av ulike låter, men denne kvelden var det faktisk ingen tvil. Newyorkerne var kommet for å lage show, og jeg nekter å tro at det var mange skuffede tryner som forlot etter endt konsert.

The Mystery Lights blir nok stående igjen som en av de kuleste opplevelsene jeg har hatt på festivalen, og jeg gleder meg allerede til Øya sparker i gang. (SW)

Alice Cooper (USA), Telegrafbukta

Foto: Dan Gschib Bukta

Jeg var veldig spent på hva vi skulle få servert fra hovedscena som siste nummer denne kvelden. Jeg digger en hel masse av det Alice Cooper har gitt ut, men det er ikke til å stikke under en stol at hovedpersonen er en voksen mann. Han pusher 70, og der jeg stod med min dårlige rygg var det ikke fritt for at jeg trodde at denne gamle rockeren kunne ha et snev av det samme, eller andre "vondter". Jeg kunne trygt ha gitt faen i disse tankene, for makan til sprelsk, vill, heftig og kul "olding" er det ikke mange av. Iggy er vel den eneste som renner meg i hu.

Her var det ikke spart på noe, med et band bestående av kremen av kremen av musikere, og et sceneshow vi aldri har sett maken til i Tromsø. Publikum tok øyeblikkelig fyr, og jeg og Tom brøytet oss vei helt fram til scenekanten og ble fjortiser i løpet av sekunder. Her var det monstre å se, kvinnfolk som ble halshugd, en Alice Cooper som ble tryllet vekk, og verdens deiligste gitarist. Nita Strauss (The Iron Maidens) sørget for at damene våre ble forelska i et kvinnfolk, så da var det fritt fram for oss gamlinger å bli sjarmert i senk. Trommis for dagen, Glen Sobel, spilte selvsagt den sedvanlige trommesoloen, men måten han gjorde det på var mer enn imponerende. Jeg tror alle drillpiker i verden hadde vært sjanseløs mot de greiene han drev med, til absurd applaus.

Av låter fikk vi selvsagt høre den veldig så ihjelspilte "Poison", til kveldens heftigste allsang, men også favorittlåter som "No More Mr. Nice Guy", "School's Out", "I'm Eighteen" og "Desperado". I tillegg klarte han kunststykket å gjøre de delene av 80-tallskatalogen som jeg aldri har tatt bunntenning på interessant og kul. Den karen vet faensteike hva han holder på med, noe som lett ble bevist med at ingen forlot området før de var 100% sikre på at han var ferdig.

Mitt eneste lille ankepunkt var at han aldri spilte min absolutte favorittlåt, "Be My Lover". Men, så fikk jeg den servert av The Replacements i London for et par år siden, og lever godt med det resten av livet. (JW)

LØRDAG, 22.JULI

Jeg og min bedre halvdel våknet opp lørdagsmorgenen til noen passe elleville historier fra vertskapet vårt. Da vi pusket oss i seng, labbet de videre til HT og sentrum for mer fart og spenning. Og, det fikk vi. Mye av det de gjorde har ei såpass høy aldersgrense at jeg skal la vær å nevne det her, men i korte trekk innholdt det en sjukt interessant konsert med Ebbot Lundberg & the Indigo Children, høy sigarføring, drekking med Quarter Wolf-karene, og så bortetter. Ebbot skulle kline med damene, sovnet på gulvet midt i konserten, trommesett ble revet ned, og en frontmann i en viss powerduo drev med en slags skateboarding der det lot seg gjøre. Men, jeg var ikke med på dette, så det får ligge.

The Late Great (Norge), Telegrafbukta

Foto: Dan Gschib Bukta

Det jeg derimot ble med på var en tur bort til Telegrafbukta på formiddagen. Kl.1230 var The Late Great klar for hovedscena, og det var godt med publikum i det som nå var blitt et nydelig sommervær. Disse konsertene er det virkelig høy feelgood-faktor på, og det er en setting Tor Thomassen og hans menn virkelig trives i og behersker. Som Springsteen og hans E-Street Band transformeres Thomassen og hans The Late Great til nøyaktig det som kreves, publikum og omstendigheter tatt i betraktning. Det resulterte i litt koseprat mellom låtene, som for anledningen var noe mer neddempet enn de bruker å være på f.eks. Blårock, og en suveren mulighet til å teste ut noen nye låter. Nytt album er visstnok på gang, og det ser jeg virkelig fram til. Ikke bare for at låtene fra fjorårets debutalbum har fått kjørt seg skikkelig, men vel så mye fordi de smakebitene vi har blitt foret med lover veldig godt.

"Jinx", låten Tor skrev i Hansjordnesbukta, funket særlig godt denne formiddagen, og det samme gjorde singelen "Seven Bright Seas". Men høydepunktet var nok en knakende fin utgave av "Heartland Queen", og ikke minst min personlige favorittlåt av bandet, "Our Empire". Nå følger som regel publikum på med respons på sistnevnte låt når den spilles på ei klubbscene, og det ble det lite av fra småbarnsforeldre og småslitne rockere, men bandet utstråler en energi og spilleglede som funker godt som et slags "substitutt". Med mange titalls konserter siste år er det ikke fritt for at The Late Great begynner å bli et av landets mest ivrige og dyktige liveband.

Utpå natta var stort sett hele bandet ute på HT, der Bitches Brew spilte, og selv om Thomassen prøvde å snakke opp Spice Girls så må det påpekes at karene i The Late Great er en trivelig sekstett. Det skader aldri. Men, vi blir nok aldri enige om krydderjentene. (JW)

The Bonnevilles (Nord-Irland), Backbeat + Little Henrik

Foto: Dan Gschib Bukta

Jeg og kompis Einar la turen til sentrum rett etter at The Late Great var ferdige, mens Tom dro hjem for å gjøre klar til ettermiddagens grilling og vorspiel. Vi måtte innom Backbeat for å høre hvordan denne nordirske duoen låt på ei pyttelita scene. At konserten på kvelden ville krasje med The Modern Times var en annen årsak til vårt behov. Der ble vi møtt av et passe fullt lokale, vi fikk kjøpt oss en øl, hilst på gamle kjenninger, og så dro karene i gang. 

The Bonnevilles har holdt det gående i bortimot ti år, og fjorårets album Arrow Pierce My Heart var et av de mest spilte hjemme hos oss. Med andre ord var jeg spent og klar for litt ilter rock'n'roll tuftet på blues. Nå spilte de stort sett låter jeg ikke kjente til, siden de skulle spille et helt annet sett i Bukta senere på kvelden, og det fungerte merkelig bra. Et par coverlåter av gamle blueshelter ble det, bl.a. en knallsak av Bukka White, og de rakk å vise at de har langt mer på repertoaret enn jeg var klar over. De kan mye mer enn småhissig garasjerock, og står med fire bein solid plantet i deltabluesen.

Mellom låtene kaklet Andrew McGibbon Jr på sin distinkte dialekt, og viste seg å være en festlig fyr. Hjemplassen fikk gjennomgå, siden det visstnok er et tarvelig sted, og han beklaget til et par småtasser at han bannet så mye. Men, bannskapen gjennomsyrer musikken, så han kunne ikke noe for det. Etter en liten halvtime takket de av, og nok en gang hadde vi fått deilig påfyll av rock'n'roll-energi etter en minikonsert på Backbeat. Dette konseptet er rett og slett nydelig, og det undrer meg at ikke flere har fått det med seg. (JW)

Frank Carter & the Rattlesnakes (England), Paradisbukta

Foto: Dan Gschib Bukta

Det var mange dypt skuffa fans av Gallows som måtte konstatere at bandet hadde avlyst konserten i Telegrafbrukta tilbake i 2011. I ettertid viste det seg at frontmann Frank Carter hadde forlatt bandet, som var enda vanskeligere å svelge. Etter Gallows bygde han seg opp et relativt stort navn i tatoveringsverden, og hadde et mindre prosjekt som nå er lagt død, i bandet True Love. Sammen med The Rattlesnakes har han nå gitt ut to album, hvor det siste, Modern Ruin, kom tidligere i år. Da han ble annonsert på plakaten til Bukta, så jeg for meg forholdene det ville være foran en eventuell scene når denne rødhåra engelskmannen endelig kom til Telegrafbukta.

Det er ingen tvil om at Frank Carter er en interessant karakter, og de fremmøtte fikk se en særdeles spølvill skrue i Paradisbukta. Etter at han entret scena i åletrange leopardbukser og rosa pannelugg, tok det ganske nøyaktig tre minutter før han hadde stupt ut blant publikum, og balanserte galveien over folk. Låtmaterialet var en god miks av utgivelsene Modern Ruin og Blossom, hvor han hadde med publikumsfavoritter som "Juggernaut", "Devil Inside Me", og "Lullaby". Han tok seg og tid til å rose nord-norsk natur, kommentere penisstørrelsen til de som valgte skogen som toalett, og fortalte akkurat hva han syntes om terrorisme. Når det ikke var headbanging og ølkasting under låtene, var det som regel latter og glis mellom låtene.

Gitarist Dean Richardson og resten av bandet holder følge mens Carter spretter høyt og lavt over scena, og da konserten rundes av med den illsinte "I Hate You", koker det ordentlig ute i folkemengden. Om det var noen sørgende Gallows-fans blant publikum, noe jeg går sterkt ut i fra at det var, vil jeg tro det føltes som et solid plaster på såret å få se en Frank Carter i ei så god form som han var denne ettermiddagen. (SW)

Midnight Choir (Norge), Telegrafbukta

Foto: Dan Gschib Bukta

Som dere skjønner tok det litt av på grillfesten. Eller, vi koste oss så mye at Turboneger og Frank Carter fikk herje i fred uten oss. Men, med 7-8 damer med på laget var det aldri tvil om at vi ville rekke Midnight Choir. Aldri. Øl ble handlet, damer ble hanket inn, og vi stilte oss strategisk i det allerede fulle feltet foran den største scena. Her skulle det bli rock'n'roll-kos. Og kos ble det, men at det skulle bli så innihelvete tøft, vakkert og fabelaktig som det ble denne tidlige kvelden i Telegrafbukta hadde jeg ikke våget å håpe på. Paal Flaata har en stemme hele verden MÅ elske, mens Al DeLoner, for anledningen utstyrt som en indianerhøvding, er en sjefsgitarist som behersker de roligste partier og de heftigste soloer.

Etter å ha spilt seg varme det første kvarteret leverer de det som nok var helgas musikalske høydepunkt for undertegnede. En så skjør, vill og deilig utgave av "Jeff Bridges" at jeg knapt tror det jeg hører. Jeg bare må holde litt i min bedre halvdel, ser rundt meg at alle andre mannfolk har tenkt det samme, og når refrengene kommer trillende synges det av full hals. Flaata tar seg et glass rødvin, fyrer en sigg, og synger seg inn i alle hjerter. Makan til låt!

At Midnight Choir har en kruttsterk katalog er det lite tvil om, noe som greit bevises ved at det oppstår heftig applaus hver gang de drar en ny låt. Alt av kremlåter fra Olsen's Lot og Amsterdam Stranded blir servert, folk kommer bort med tårer i øynene og sier at jeg må ringe dem neste gang bandet rører på seg, ei sier at det lureste hun har gjort i år var å ta turen til Bukta akkurat denne ettermiddagen, og mine gode venner nikker, småtramper og nynner seg gjennom den deiligste timen på denne siden av 2016. Jeg selv står med en gedigen, god klump i halsen i halvannen time, en klump som "kontrolleres" ved at jeg synger sammen med Flaata. 

Publikum er så lydhøre som de skal være, selv om våre damer blir hysjet på. Nå skal det sies at skravlingen var av den gode sorten, som i det store og hele handlet om blodskryt og hylling av band. Men når låter som "October 8" og "Mercy of Maria" spilles uten at de forstyrres av kakling og roping, så er det bare å nok en gang si seg veldig fornøyd med Buktapublikumet. EN fantastisk konsert av et fantastisk band, og det eneste som trakk ned var at jeg ikke traff på Flaata og DeLoner på HT senere på natta. Der skulle jeg spandere en whiskey på dem og fortelle at de er noen absurd dyktige karer som begynner å bli en livsnødvendighet for sjela mi. (JW)

The Modern Times (Norge), Paradisbukta

Foto: Dan Gschib Bukta

Jeg digger The Modern Times. Vi snakker om et band som har kule poplåter med en rekke rockelementer, en gjeng som er ustyrtelig morsomme, musikere som er gode og bare blir bedre og bedre as we speak, og en frontmann med en subtil og underfundig humor som alltid går hjem her i gården. Magnus Vold Jensen er som skapt til å være i front av et oppkjeftig rockband, og med solid støtte fra spesielt gitarist Jon Breines Høiland er hver eneste konsert med bandet en fest. Nå ble det litt spesielt at de startet settet sitt 47 sekunder etter at Midnight Choir hadde slått meg i bakken, men selv det håndterte de unge tromsdalingene til laud og vel så det.

De åpner med ei grusom sirene som russen bruker å plage folk med, etterfulgt av et brak og masse konfetti skutt utover sitt trofaste publikum. Paradisbukta er fylt til randen, og et for dem rekordstort publikum jubler og hoier når Magnus roper ut et "Hello, Norway!". Bandets første album ble sluppet tidligere i år, og låtene vi får høre er i all hovedsak hentet fra denne knallskiva alle som liker rock burde ha i sitt hjem. "Motörhead", Keyholes and Birds" og "Misery" spilles med pondus, mens "No Chemistry" fungerer som bandets nye "You Look Like an Elf", låten som satte fyr i publikum da de kalte seg Red Headed Sluts. Og, en låt som "Depression" låter som en million, med sine overganger og intense små gitarsoloer.

Folk storkoser seg i kveldssola, og det er ikke fritt for at smilerynkene blir hakket dypere i løpet av den timen de står på scena. Tidlig i settet forteller Jon at han rett og slett må drite, etterfulgt av en liten monolog om dritevanene hans. Fire ganger pr dag er et minimum, og nå presser det pinadø på. Oppi det hele klarer bassist Terje Arntsen å ryke en streng på bassen, og må spille en låt med tre strenger før det fikses. Det går fryktelig greit, og fokus er igjen på musikken. Helt til Jon proklamerer at han aldri har sett så mye kuk før. Rett ved siden av scena er pisseområdet for menn, og der står mannfolkene linet opp med stellet i nevene. At det meste er småtterier gjør at selvtilliten til Jon vokser mange hakk.

The Modern Times er allerede klare for hovedscena i Bukta, og med ei ny skive under beltet tror jeg de får oppgaven. Jeg kan allerede nå si at jeg gleder meg stort til det, men før den tid skal karene utover til Gryllefjord å spille under Leirvaag Musikkfest. Det skjer allerede førstkommende lørdag, og stiller du ikke der om du er i området så er du rett og slett ikke glad i rock'n'roll. Magnus, Isak, Jon, Terje og Jørgen fikk hjelp av Ottar Tøllefsen (The Fat Rats, The Late Great), og kommer han óg til Senja vil det garantert ta fullstendig fyr på yttersia. At det er meldt 23 grader og steiksol gjør heller ikke noe.

Men, The Modern Times? For en cocky, stilig, kul og dyktig gjeng!

Som dere skjønner så var det en del konserter som ikke traff helt, pga omstendigheter, form og musikk som ikke traff helt. Det er snakk om 2'erne og 3'erne som du ikke finner her i omtalen, og som under andre forhold nok hadde framstått mye kulere for undertegnede. Men, det er alltid sånn at en knallkonsert av f.eks. Bjella gjør noe med innstillinga mi og opplevelsen av det som følger etter. På samme vis overskygget Midnight Choir band som Motorpsycho, som spilte et sett som jeg hørte mange mente var veldig bra, men som pågikk mens jeg pratet med kjenninger om opplevelsene vi allerede hadde hatt. Noe ble dessuten for hardt for meg, og enkelte konserter tok liksom aldri av. Da ruslet vi stille og rolig videre, som man skal når man er på festival. Det jeg kan si er at det var noen som storkoste seg på alle konsertene jeg var innom.

Buktafestivalen ble denne kvelden avsluttet med en fotballkamp (!) på krøllgresset på Bjerkaker, før vi ruslet videre inn til HT og skålte med trivelige og kule folk. Ja, så danset damene våre intenst og lenge til det elleve kvinner sterke bandet Bitches Brew, som kjørte gjennom ei rekke av store hits, primært låter som er gjort kjent av damer. Artig var det, og slitne var vi da vi ruslet hjem kl.0330 på natta. Og topp motiverte for det som skal skje om ett år.

Vi elsker Bukta, verdens feteste festival!