Det er nå det begynner, sa Levi

Levi Henriksen & Babylon Badlands - Verden Av I Går (Snaxville Recordings)

Jeg kan likegodt bare "innrømme" det først som sist. Det at jeg i løpet av bare to år har rukket å bli skikkelig fan av Levi Henriksen. Etter at jeg kjøpte og leste romanen Babylon Badlands endte jeg opp med å sende forfatteren en venneforespørsel på Facebook, noe jeg forsåvidt bare gjør når jeg føler at jeg må, bare for å fortelle han at boka hadde truffet meg hjemme, at jeg med overbevisning hadde åpnet døra på vid vegg, og sluppet den rett inn i det aller helligste. Opp til det punktet hadde jeg bare sett Levi på TV ved et par anledninger, og jeg hadde fått med meg at han var meget godt oppdatert på musikk. Og da særlig god musikk. Etterhvert, via Facebook, fikk jeg vite av mannen selv at han også hadde gitt ut et knippe album (noe jeg bare såvidt var klar over fra før), og da jeg hørte gjennom noen av låtene fra disse albumene, skjønte jeg at Herr Henriksen ikke var å spøke med når det kommer til de tingene som har opptatt meg mest gjennom hele livet. Jeg snakker om rock'n'roll, musikk generelt og gode historier. Jeg snakker om livet, døden og det åndelige aspektet med det å bare være til. Om ting som ikke lett kan forklares, men som i aller høyeste grad kan føles.

Det er kanskje ikke så jævla rocka å komme drassende med ord som "åndelig" og "å være til", og jeg har da heller aldri vært så forbasket opptatt av å fremstå som så jævla "rocka", men om vi ser oss tilbake i rockehistorien, vil vi jo oppdage at disse tingene er like mye oppe i dagen som sex, drugs og faen vet. Og faen vet om frihet, reiser (både innover i deg selv, og ut i den store verden - som ikke er så forbandet stor), om drømmer, fristelser, tilhørighet, djevelskap, fortapelse, skjebne og rendyrket kjærlighet. Gudene skal vite at han også vet om savn, lengsel, Gud, Satan, Jesus, Judas, Elvis, din første flamme, din siste tabbe, drap, fyll og den store uendelige tvilen. Faen vet om ensomhet, det store intet og om gjenforening. Han vet alt om sjansespill, dumdristighet og livsfare. Musikkhistorien, som selve livet, er mer eller mindre tuftet på, og full av ting, som lettere kan føles og erfares, enn de kan forklares, og det er jo nettopp dette som har tatt meg med inn i rockeuniverset og holdt meg der i 50 år. Dette fristedet der alt er mulig og alt er lov. Der djevelen er like lett å treffe rundt neste hjørne eller sving, som det er å treffe på den gode herren selv, eller lykken (hva enn den er laget av) for den saks skyld. Nå har ikke jeg truffet på noen Gud ennå, såvidt meg bekjent, men den andre hertingen har jeg møtt på opp til flere ganger. Han er ikke så skummel som folk skal ha det til, men det er en annen historie. Og når vi først snakker om Gud, kan jeg jo bare legge til at det nærmeste jeg kommer, er naturen, musikken og Johnny Cash. Der har du mitt åndelig vindskjul.

Jeg er nok en fyr som nøyer med med å forklare at ikke alt kan forklares, litt i samme ånd som da Guy Clark engang sa at det beste rådet er det du avstår fra i gi. Jeg er en fyr som trives godt i Levis tanker og betraktninger - om livet, døden, musikken og kjærligheten.

Etter at jeg hadde lest min første Levi Henriksen-roman og hørt noen av hans sanger, viste det seg etterhvert at mannen og hans nye band, Babylon Badlands (der har vi for min del litt av et sammentreff. Eller "skjebne" som jeg kaller min opplevelse av det) var i gang med sitt første album, og ettersom min bror og jeg hadde startet The Wilhelmsens, ble det bare helt naturlig å omtale albumet som er kjent under tittelen - Det Beste Bandet i Himmelen. Og det gjorde jeg. Jeg likte plata veldig godt, og ga selvsagt også uttrykk for dette i min omtale. Så ble det konsert, halvannen times kjøretur herfra gjennom skog og vakker natur, en konsert jeg har skrevet en hel liten gjeng med ord om her i vårt lille musikkmagasin. Noen måneder og noen romaner senere, fikk jeg så gleden av å møte Levi, på hjemmebane, på hans egen grunn. Jeg er usikker på om det ble hjemmeseier, borteseier eller uavgjort, men det jeg er sikker på, er at det ble en utrolig flott opplevelse. Den opplevelsen kan du også lese om her hos oss, her blant de levende, altså oss - The Wilhelmsens.

I anledning utgivelsen som nå står for døren (jepp, den som er grunnen til at jeg skriver dette du nå leser), avtalte Levi og jeg et intervju, og det intervjuet fant sted for et par dager siden over en aldri så liten telefonsamtale. Nå er dette mitt første forsøk på telefonintervjufronten, og da Levi svarte "hei" i den andre enden, sa jeg "hei Levi! Jeg må bare si som Pippi Langstrømpe - at dette har jeg aldri gjort, så det går sikkert bra". Og det gikk veldig bra. Pippi hadde rett igjen. I alle fall frem til nå. Nå som jeg sitter her å skal prøve å gjengi det vi snakket om.
For én ting er at jeg gjennom de siste årene har utviklet en ganske så spissfindig og flott teflonhjerne, og en annen er at de stikkordene jeg skulle notere underveis, fremstår delvis som ubegripelige her jeg sitter. Som i, "hva faen skal dette bety", "hva tenkte jeg på her"og "næmen i hælvete da". Dette gjør at jeg nå ser på dette brillefine telefonintervjuet, mer som et teflonintervju, og teflonintervjuer... har jeg heller aldri bedrevet før. Så, vi får se hvordan det går. 

Ole: Gratulerer med et nytt og helt strålende album... Hadde du en klar plan utover det å bare skrive nye låter da du tok fatt på det som nå har blitt verden av i går?

Levi: Takk, takk. Nei. Egentlig ikke. Da var det mer sånn forrige gang da det beste bandet i himmelen ble til. Men etterhvert ble jo låtene til, og slektskapet mellom dem ganske fremtredende. På forrige skive var konseptet det å huske gamle helter, og det å vokse opp med musikalske forbilder. Denne gangen har det blitt langt mer personlig enn sist, noe som henger sammen med min prosess med å se tilbake på mitt forhold til min far, blant annet. Jeg har våget å kle meg mer naken med verden av i går.

Ole: Ja, det er utvilsomt den følelsen jeg har etter å ha lyttet til skiva en stund. Du går dypere og nærmere beinet denne gangen. Så til neste spørsmål. Hadde dere en fin prosess i studio, eller var det en strabasiøs ferd?

Levi: Nei. Den var ikke strabasiøs eller vanskelig i det hele tatt. Og mye av det vil jeg takke den helt fantastiske Henrik Maarud for. Den mannen får det beste ut av oss alle. Så det var "a walk in the park" fra start til mål, noe mine medsammensvorne soldater også har en stor del av æren for. Vi kunne gjøre fem-seks opptak av en låt for å oppnå et enda bedre resultat, og det var ingen som hadde problemer med å ta fatt på den oppgaven. Vi ville alle det samme, og vi dro i samme retning. Vi er et sammensveiset band og gode kompiser som gjør det vi har aller mest lyst til å gjøre. Og igjen... Henrik Maarud er en utrolig fin fyr med et stort musikalsk spekter.

Ole: Jeg kan fint høre at Babylon Badlands har det alle band bør lete etter. Forbrødring og gjensidig respekt... og også en viss frihet på det kreative planet. Det er heller ingen tvil om at Henrik har gjort en formidabelt bra jobb bak knotter og blinkende lys. OK. Neste... Jeg føler at det egentlig handler en god del om døden denne gangen. Er døden noe du tenker mye på?

Levi: Det er mye død ja. Døden har alltid vært en del av mitt forfatterskap. Og nå også mitt tekstforfatterskap.

Timeout: Nå ser jeg at stikkordene mine er "mm-hm", "jaha" og "selvfølgelig", og jeg orker ikke engang å lure på hva jeg "mente" med dem. Jeg tar det på kontoen for at jeg ble så oppslukt i samtalen, og tenker at stikkordene herfra og ut ble mer som typiske telefonsamtalekruseduller. Vi kjenner alle til telefonsamtalekruseduller, så her trenger jeg ikke å forklare meg noe nærmere. Dessuten er dette et teflonintervju, så ikke forvent deg all verden.

Ole: Jeg merker helt klart at Babylon Badlands er blitt et tightere og mer oppfinnsomt band. Kan det være at den individuelle friheten i bandet har gjort dere til en mer fullkommen enhet?

Levi: Ja, jeg tror det. Jeg er enig i det. Alle i bandet har sine små idéer og innputt å komme med, og vi spiller mye bedre sammen nå enn sist. Vi har vel hatt noe sånt som 100 konserter siden sist vi ga ut plate. Eller vent... I alle fall 70 konserter, og det gjør jo sitt med et band. Og vi er jo et band. På alle måter. Maaruds tilstedeværelse og tålmodighet, hans kunnskap og hans entusiasme, har vel også en del av æren for at vi kommer ut sånn som vi gjør. Det er en perfekt kombinasjon av folk og idéer i sving på dette albumet.

Ole: Ja, dere virker på meg som et nytt "The Heartbreakers" der du er Petty og Anders en Mike Campbell. Vet ikke om det går an å si noe sånt, men Bøhnsdalen har jo noen helt geniale gitarting han kommer med hele tiden. Ting som etter min mening er med på løfte låtene ytterligere. Så har dere vel verdens beste komp i tillegg. Hehe? Hoho?

Levi: Hehe... Ja det har vi. Og jeg skjønner godt hva du mener når du trekker frem Anders. Jeg spilte jo sammen med han på '80-tallet, og har hele tiden siden da hatt lyst til å være i band sammen med han igjen. Han er etter min meninge en av landets beste og mest interessante gitarister, og som du antyder en slags Mike Campbell i Babylon Badlands.

Ole: Anders Bøhnsdalen er en utrolig fin gitarist. Helt i toppsjiktet her til lands. Av alle, minner han meg også litt om Alex Lifeson fra et band dere sikkert ikke liker, men gitaristen i Rush har også sine små nesten usynlige detaljer han tilfører musikken med stort hell og fin virkning. Neste spørsmål. Det virker som du har funnet nye dyp i din sjel, og at dette gjør seg utslag i låtskrivinga. Er det en brukbar påstand?

Levi: Ja. I aller høyeste grad så er det det. Etter arbeidet med min siste roman Her Blant De Levende, har jeg blitt modigere som låtskriver, og jeg føler jeg våger å kle meg mer naken nå enn før. Jeg har tatt forfatteren mer med meg inn i låtskrivinga.

Ole: Det har du. Jeg mener... Det merkes. Jeg måtte sågar finne frem litt Kleenex (les dasspapir) underveis... Så, siste spørsmål. Jeg mener bestemt at verden av i går bærer bud om en ny begynnelse. Låtene går mer rett i strupen på meg, og dette i et mer næringsrikt musikalske terreng enn noen gang. Føler du at du og Babylon Badlands er på randen til en hel serie nye utgivelser i fremtiden?

Levi: Ja. Det er nå det begynner.

Foto: Nils Kristian Johansen

Det ble naturlig nok sagt langt mer om både det ene og det andre under den 40 minutter lange samtalen med Levi, og jeg husker nok det meste av det fra tid til annen, men når det er sagt føler jeg at essensen i det vi snakket om har kommet brukbart godt frem her og nå. Jeg hadde egentlig tenkt å ta opp samtalen (som i et opptak), men fant ingen duppeditter som kunne brukes til det, og dessuten er det god trening å la eget minne jobbe gjennom en samtale som har funnet sted et par dager i forveien. Nå i dag, husker jeg stort sett alt vi pratet om da jeg i august i fjor var på et tre timers langt besøk hos Levi. Da vi kjørte rundt i hans pickup, var inne på hans kontor, og da vi satt ute på gårdsplassen og drakk kaffe mens vi pratet. Det er noe med menneskets lille harddisk, det er helt sikkert.

Nå, en drøy uke etter at den utrolig flotte vinylutgaven av Verden Av I Går kom meg i hende, har jeg rukket å bli temmelig godt kjent med plata, men jeg føler fortsatt at den har utrolig mye mer å tilby meg, og det er alltid det beste tegnet når det kommer til fremtidige keepers, eller klassikere om du vil.

Babylon Badlands er: Levi Henriksen - sang og gitar, Finn Lilleseth - trommer, perkusjon, kastanjetter og kor, Anders Bøhnsdalen - gitar, lapsteel og kor, og sist men ikke minst, Morten Andreassen - bass, kor og litt piano. Medvirkende er folk som Henrik Maarud - alt mellom himmel og jord, Lasse Hafreager - piano, Hammond og pumpeorgel, Silje Katralen - kor, og Arne Fjeld Rasmussen - munnspill.

Verden Av I Går åpner med låta "Pilegrim Måne" som jeg har omtalt herpå da den ble sluppet som singel tidligere i sommer/høst. Da mente jeg at det var en perfekt låt, og jeg hadde naturligvis helt rett. Den er også helt perfekt å starte denne utgivelsen med, og det er på mange måter en låt som befester Babylon Badlands' utvikling og samtidig, etter min mening, fremtid i det norske rockelandskapet. Alt sitter som et skudd, Levi synger bedre enn noensinne, og bandet svinger som bare faen. Så fortsetter vi rett på tittelsporet som i mitt lille sinn har endt opp med å bli en slags hybrid mellom Dire Straits og Jokke & Valentinerne, rent uttrykksmessig. Det fengende refrenget er av sorten som fester seg på netthinna og dukker opp når du minst venter det. Det er en elegant luftighet i lydbildet vi aldri har hørt fra denne kanten før, og den lufta, det rommet, er nøkkelen for Babylon Badlands, føler jeg. Det er såpass tydelig dette, at jeg må hale frem klisjéen om at de nå har funnet sitt sound. Detaljrikt, vakkert og den gamle ringreven Lasse Hafreager demonstrer hvorfor han er den unike musikeren han er. Dette gjør han opp til flere ganger gjennom albumet.

"Jeg Skal Bli Fri, Jeg Skal Bli Løst" er kanskje det første tegnet, om du spiller plata fra start til slutt, på at Levi er blitt en bedre og mer avslappa vokalist. Låta er kanskje også en god pekepinn på at det er noe nytt over bandet. Det er litt vanskelig å sette fingeren på nøyaktig hva det er, men at det kommer ut i detaljene, er det ingen tvil om. Du kan kanskje si at hver enkelt Badlander står tydeligere og sterkere frem i lydbildet.
Så kommer en av de mange favorittene mine på albumet. "Julie Tok Et Nattog" har drivet, og den fineste riffinga over en fullblods og lekker perkusjonsstruktur. Måten gitarene syr sammen låta på sammen med de svulstige rytmene, er lett sammenlignbart med nattoget som farer fort gjennom det perifere terrenget. Lyrikken er det nesten unødvendig å si noe om hva kvalitet angår, for er det noe Levi Henriksen kan, så er det å snekre sammen tekster til låtene sine. Her sitter alt fra start til mål, og om jeg lukker øynene, kan jeg føle skinnegangen under vogna som slamrer gjennom den nattsvarte dalen.

Den fantastiske låta "Marianne i Moll", låta som delvis åpenbarte seg for Levi da han var på Marianne Faithful-konsert, er utvilsomt en av hans aller beste senger til nå. Og om jeg ikke skal lyge ved å unngå sannheten, så må jeg nok si at jeg felte en tåre da jeg hørte den for første gang forrige torsdag. Hele atmosfæren her er så vakker og sterkt vibrerende at det nesten er til å gå i oppløsning av. Når Levi synger "Jeg vet ikke hva som skjedde - bare at det smalt - Men det var navnet ditt jeg ropte - akkutrat da jeg falt", får det meg til å tenke på da Henriksen fortalte meg om et fall han hadde i trappa hjemme, og han bare såvidt kom fra det med helsa i behold. Takk og pris så gjorde han heldigvis det, selv om det så svart ut en stund. Her er lyrikken så helvets bra og så i ett med melodien og det instrumentelle, at det rett og slett må kunne regnes som mesterlig. Det ER mesterlig. Stemningen er helt elektrisk gjennom hele låta, og når Stones referansen, "og søster morfin tar meg gjennom natta", står pelsen rett til vers her i bula. Mellompartiene som er så vakre og hjerteskjærende fine, setter meg rett i et Thåström-modus, og er det noe her på kula jeg virkelig liker, er det sånne Thåström-modus.
På "33 1/3" piskes stemningen opp noen hakk, og Levi messer at hans bibelvers ble 33 1/3, altså farta vinylskiva har i runder per minutt. Han solgte sin sjel til rocken med disse rundetidene. Låta har en skikkelig badass-fremtoning, og Arne Fjeld Rasmussen blåser gørra av sitt munnspill. Kompet går som var det besatt av han som kjøpte Robert Johnsons sjel, og her i kaféen er sånt bare ren lykke.

"For Det Meste Er Jeg god" er tung i steget og stilfult tro mot den seige ettertenksomme rockelåta. Her er det grunn til å trekke frem Henriksens utvikling som sanger. Her viser han tydelig at mil etter mil langs veien har gjort, om ikke underverker, så i alle fall veldig mye godt for hans sangteknikk. Mannen har en ro og en selvfølgelighet over sitt vokale uttrykk, et uttrykk jeg innbiller meg bare vil fortsette å utvikle seg. Nå skal det sies at jeg, i motsetning til enkelte andre kritikere, aldri har hatt et problem med Levis stemme, jeg har derimot alltid (i den grad to år kan regnes som alltid) likt fasongen i fyrens røst.
Et annet soleklart høydepunkt på albumet, skjønt soleklart og soleklart - alle låtene er jo av det gode slaget her, er "Rembrant Brukte Bare Fem Farger". Ikke nok med at dette er den kanskje beste låta rent poetisk og lyrisk, den er også helt nydelig i hele sin skapelse. Bøhndalens gitar i introen (som dukker opp underveis i låta óg) er med på å skape sangens sjel. De halvtonene han liger å flyter på er så vakre at jeg nesten bare får lyst til å spille gitar igjen. Han er forresten PÅ seksstrenger gjennom hele løpet, og gjør utrolig mye bra for låta sammen med resten av sine våpenbrødre. Helt jævla nydelig. Rørende vakkert og veldig tøft.

Nestsiste låt er også en låt som rører meg. Og det gjør den egentlig i større og større grad etterhvert som jeg blir bedre kjent med "Jeg Gir Meg". Det faktum at jeg er usikker på om det er Gud, døden eller sin kjære, vår mann gir seg over til, gjør at låta får en ekstra dimensjon, en nesten hellig, og i alle fall sakral stemning. Levis stemme gjør sitt til at håpløsheten siger inn over meg, men på en god måte. Forstå det den som vil.

Hadde jeg orket å gjengi teksten på sistelåta, "Legge Meg Ned å Vente", hadde jeg gjort det. Men jeg overlater det til deg som bare må, og i hvert fall bør kjøpe denne plata for å oppleve helheta i både tekst og melodi selv. Denne låta får meg til å trekke på smilebåndet når Levi åpner for muligheten til at det gamle parets tenner, som ligger der i hvert sitt glass på nattbordet, begynner å prate mens eierne sover. Men smilet siger sakte over, og Levi tar oss med på noe av det mest sårbare og nydelig vakre, og triste, jeg noensinne har hørt en norsk rockemusiker fremføre på plate. Det er nesten så jeg ser Guy Clark da han stod på scenen foran oss (både Levi og jeg var der uten å vite noe om hverandre) i Halden en vakker sommerkveld i 1998.

Verden Av I Går har allerede fått klassikerstatus her hjemme. Av og til er 8 dager alt som skal til. Tekstheftet som er trykket på Digitalt Papir, gir bildene som er spredt rundt i heftet liv gjennom en smarttelefon-app, og plutselig begynner ting å røre på seg. Helt sjukt om man tenker tilbake på tiden man tilbrakte med sine plater på gutterommet. Det er utvilsomt en ekstra dimensjon ved denne utgivelsen - som om ikke musikken i seg selv var uimotståelig nok. Men det er den altså. Dette er en av de aller beste skivene så langt i år. Jeg må bare få takket Levi Henriksen & Babylon Badlands for det de har skapt. Dem og alle involverte. Tusen hjertelig takk.

PS: Jeg kan ikke se at Verden Av I Går er lagt ut på Spotify ennå, så det får jeg komme tilbake til når så skjer.