En Verdensmann i Sogn

Verdsmannen Thorbjørnsen - Vi Treng Trøyst (Lærdal Musikkproduksjon)

Fra Høyanger i Sogn og Fjordane kommer Ketil Thorbjørnsen, aka Verdsmannen, en herremann som skriver låter i samme tradisjon som The Wilhelmsens-favoritten Tove Bøygard, Bjørn Afzelius eller Bruce Springsteen på sitt mest samfunnsengasjerte. Rocken er med andre ord av det politiske slaget, og det kommer neppe som en stor overraskelse at han har en tung dag i dag, etter valgresultatet vi endte opp med. Men, som mange kommenterte etter Trump sin seier i USA, så kan fire nye blåblå år føre til mye kul musikk, punkere som tar av, og ei ny, refsende skive fra Verdsmannen. Det er aldri så galt at det ikke er godt for noe, som John Milton påpekte.

Thorbjørnsen debuterte i 2015 med Verdsmannen, et album som er både mer jazza og polert enn årets skive. Forandringen har sendt ham i retning norske band som Kaizers Orchestra og Jokke, og amerikanere som John Mellencamp, Bruce Springsteen og innimellom Tom Waits. Alf Magne Hillestad har gjort en solid jobb som produsent, og har sammen med tekniker Tom Karlsrud lyktes med å gjøre Thorbjørnsen skarpere i kantene. Musikerne som bidrar her, og ikke minst instrumenteringen med trekkspill, keyboards og saksofon, har i tillegg en langt mer rocka innstilling enn ved forrige korsvei. Ketil spiller gitar og synger, trommis Øyvind Aga hamrer løs og spiller på sag innimellom, bassist er Ørjan Lindborg, tangentene tar Terje Norevik seg av, Karl Seglem spiller tenorsax, Øystein Steinsland trøorgel, og trekkspillet er det Tom Karlsrud som drar og trykker på. Det er mye kul og elegant koring her, noe Aga, Lindborg og Norevik sørger for, samt Lars Jemterud og Frida Hunshammer. Jemterud er i disse dager aktuell med Måndag, mens Hunshammer er en av deltakerne i The Voice i disse dager.

Albumet har blitt en realitet ved hjelp av bl.a. Årdal kommune, og kommuner som satser på musikk og kultur har jeg alltid sansen for. I tillegg har det lokale næringslivet vært interessert i å få skiva ut, noe som er direkte beintøft. Ingen nevnt, ingen glemt.

Åpningssporet "Svik" ble sluppet allerede i fjor høst, da flyktningekrisen stod på som verst, og fikk en god del oppmerksomhet i media. At Ketil mottok en rekke kjipe meldinger, til og med av sorten som truet ham på livet, er vel bare sånn det "politiske" klimaet har blitt, og sementerer på mange vis hans poeng. Med referanser til Trump og hans murbygging, og en slags profetisk melding (Mani Hussaini vs. Listhaug) i "Ler du av flukt, ler du av folk på veg ned?" er det ingen tvil om hva han mener om FrP og partiets verdier. Låten er småfunky, kan minne om Kaizers og Dum Dum Boys møter Stein Torleif Bjella, og lener seg på den litt skranglete delen av rocken. Verdsmannen synger kult og intenst, vi skjønner at han mener det han har på hjertet, og vi er i gang med det som på mange måter skal vise seg å være et slags politisk vitnesbyrd. "Hundre Hol i Armen" er sosiologen Thorbjørnsens oppgjør med en feilslått narkotikapolitikk, en slags nidvise i retning NAV. Samtidig aner jeg at han ikke er altfor fornøyd med folks "liksom"-støtte til de som sliter tyngst, med fokus på å vise fram hvor godhjertet man er gjennom sosiale medier. Melodien er hakket hardere og stakkato enn åpningen, med et passe dystert mannskor, som seg hør og bør. 

"Trøyst" åpner med Ketil og kassegitaren, pyntet med effekter som keyboards og koring. Etter et par minutter og refrenget servert to ganger, braker det løs på mellencampsk vis, med elgitar, fullt komp og annen moro. Verdsmannen har virkelig et stilig band i ryggen, og her får de kose seg i et par minutter. Så får vi servert "Bygdedyret", en låt jeg kjenner meg igjen i, både lyrisk og melodisk. De skrur litt til, kan minne om de kule rockerne i Woodland i tospann med Hellbillies, og Ketil er i sitt ess når han får kjøre på med ironi og sarkasme. Av mange fine verselinjer liker jeg refrenget aller best.

Bygdedyret passar på, bygdedyret veit kvar du går
Med blikk som ei ørn, granskar det kvar ein sau(m)

Den selvtitulerte "Verdsmannen" er muligens selvbiografisk, og vitner om en kar som har hatt en oppvåkning. Fra å jage etter gods og gull, til å skjønne hva som virkelig betyr noe i livet idet han møter sin store kjærlighet. Ikke akkurat en original idé å komponere en låt til, men likefullt interessant. Tove Bøygard ga tidligere i år ut fabelaktige Blåe Drag, der vi finner "Alle Desse Dagan", en låt som på mange måter beskriver den samme oppvåkningen. Samfunnsengasjementet er et annet likhetstrekk mellom disse to artistene, som begge virker å gå fire tunge år i møte. Den heftigste Tom Waits-linken på Vi Treng Trøyst er utvilsomt "Den Perfekte Dag", gjort på dumdumsk vis. Ketil høres ut som Prepple her, mens han håndterer gitaren som om han har nilyttet til Marc Ribot. Samtidig gjør bandet en passe uventet vri i refrengene, noe som gir låten liv i massevis. I det hele tatt snakker vi om et album som er alt annet enn monotont og kjedelig. At tema er selvmord, et av vårt samfunns største problem, gjør albumet høyaktuelt i disse dager. Eller, det er vel mer korrekt å si burde gjøre albumet høyaktuelt.

At vi har mange djevelsk dyktige musikere her i landet har vi gjentatt til det kjedsommelige her hos The Wilhelmsens, og Thorbjørnsen & co føyer seg pent inn i denne rekka. "Betongskogens Gut" minner meg innledningsvis om en bortimot ignorert kar som kaller seg Ricky Komori. Dagfinn Gløersen, som skjuler seg bak det pseudonymet, ga ut et album nesten ingen fikk med seg i 2016. Nå håper og tror jeg at Verdsmannen Thorbjørnsen ikke lider samme skjebne. Her synger han om en skjebne vi alle har vært vitne til. En bitter og hatefull kar, opplært til hat i heimen av si mor, som ender opp med en kniv i skrotten og ei reim rundt armen. Igjen gjør bandet den kule vrien med en overgang etter rundt to minutter som virkelig gjør seg. Oppbygningen, som selvsagt er en dyster melodi gitt tema, avløses av en fet og rocka seanse som sender tankene mine i retning ZZ Top og 70-tallsrock. En kul gitarsolo får vi óg med på kjøpet, før det er slutt på låten og slutt for protagonisten.

Eit rop til gleda, eit smil til alle rundt
Som held oss varme, som held det lunt
Ein takk til deg, som visar veg
Som passar oss alle, som vaktar vårt steg

Så rundes det av i trivelige omgivelser, med trekkspill og trøorgel som følgesvenner til en optimistisk og lekker liten melodi, "Dreg i Lag". Nå tror jeg ikke optimismen er like stor i leiren til Verdsmannen i dag, 12.september, med valgresultatet vi fikk, men det betyr ikke at de kan slutte å spre litt optimisme. Låten kan få selv den mest misantropiske av oss til å se et aldri så lite lys i enden av tunellen, og framstår som en veldig naturlig avslutningslåt, litt som når Tom Waits avrundet Bone Machine med "That Feel". Ingenting er så ille at det ikke kan repareres, særlig for oss som er så heldige å være født i Norge.

Har du sansen for Kaizers Orchestra, Tove Bøygard, Dum Dum Boys, Bruce Springsteen og andre hedersfolk, så bør du definitivt sjekke ut Verdsmannen Thorbjørnsen og hans Vi Treng Trøyst. Dette er en samfunnsengasjert og svært dyktig artist, som har fått med seg et lag av musikere som virkelig vet hva de holder på med. En skikkelig positiv og fin overraskelse å ta med seg på en blåtirsdag.

https://open.spotify.com/album/4HGaH2jTzk6deJiFW4OYe1