Exploding Eyes - Exploding Eyes (Big Neck Records)

Da det mer enn stødige syrepunkbandet Cheap Freaks la inn årene bestemte gitarist og vokalist Al Dodd og bassist Robbie Brady å slå seg sammen med The Mighty Stef-trommis Brian Gallagher og starte Exploding Eyes. Med seg på laget har de fått Jim Diamond (White Stripes, The Sonics) som på kuleste vis har produsert dette albumet nøyaktig på det viset jeg elsker rocken min; plenty av fuzz, funky og fett, en vokal lengst fram i lydbildet, og med en rytmeseksjon som mener alvor. Sammen har de sørget for at et av årets sterkeste album ble sluppet allerede i januar, og vi som elsker rocken vår infisert av 60-tallets mest skitne og rufsete band har fått et nytt band å følge med spenning i årene som kommer.

Åpningssporet «We Need Love» vil nok glede Wayne Kramer, og få Rob Tyner og Fred «Sonic» Smith til å rotere i gravene sine av glede. Her er det høy MC5-faktor, noe jeg aldri, aldri, aldri blir lei av. At det er et band fra Dublin som opererer i dette farvannet er heller ikke spesielt sjokkerende, for det skjer fryktelig mye spennende på den grønne øya for tiden. The Bonnevilles, denne hardtslående duoen fra Lurgan i Nord-Irland er rost opp i skyene av oss tidligere, og "fjorårsfavorittene" i The Urges er attpåtil Exploding Eyes sine bysbarn. Sånn bare for å pirke borti noe av de kule som foregår på øya som er hakket større enn Finnmark. Band som åpner beinhardt, og velger å starte med en låt de vet er knalltøff, fanger alltid min oppmerksomhet. Når de så bare kjører på og blir kulere og kulere så klarer de å holde på denne oppmerksomheten. Lenge.

[embed]https://www.youtube.com/watch?v=92MeQAKADBc[/embed]

Men, trioen byr på så meget mye mer enn MC5-inspirert og fet rock. 60-tallet er definitivt det tiåret de har høstet fra, og det at de låner fra et så bredt spekter som de gjør er med på å holde meg ytterst på stolsetet gjennom de trettisju minuttene mesterverket varer. Den Blue Cheer-aktige «Something Critical» er av sorten som sitter som et skudd øyeblikkelig, og bare vokser seg større med hver gjennomhøring. Det samme kan sies om den noe monotone og repetetive "Fear", med sitt tunge riff og psykedeliske krydder. Al Dodd gjør saker med gitaren sin her som sier meg at han har hørt på Eddie Van Halen, og det mener jeg med de beste intensjoner. Kul låt, som funker som et frampek på at vi har med ei variert og spennende skive å gjøre.

Når de så kjører på med AC/DC-boogie i «Need Somebody» føles det veldig naturlig, selv om det selvsagt ikke er det etter ei åpning som den vi har vært gjennom. Men, denne trioen kan skrive de kuleste låter, om det er 60s rock, psykedelia, hardrock eller boogie, og gjennom sitt uttrykk, eller varemerke, skape et særpreg som allerede skriker ut Exploding Eyes. Jeg visste allerede etter første gjennomlytting i januar at dette var skiva for meg. Da Bjørn Hauge antydet at jeg burde sjekke ut denne irske banden, så ante jeg jo at det ville være tøffe saker, men at jeg skulle bli avhengige av dem, fortsette å spille skiva i månedsvis, hadde jeg ikke drømt om. Dette er med andre ord den type album man alltid håper at man skal oppdage, men som sjelden ramler ned i fanget på deg. Mer psychrock får vi med "I Panic", kombinert med kule riff, masse energi, og ikke minst en fet video.

[embed]https://www.youtube.com/watch?v=hqiR_MPxnos[/embed]

Skiver man putter i kategorien "instant classics" inneholder bare låter som er kule, og de tre-fire sangene man vet at man vil komme tilbake til med jevne mellomrom. Killeren «Hello Mr. Jesus» er en av disse 3-4 låtene, seig og stilig som fy. Den sender tankene i retning aussiene i Beasts Of Bourbon, og noe av grunnen er Al Dodds tilbakelente, kule og autoritære vokal, noe annet gitartrakteringen og lyden. Paret med sine to kompiser viser de her at en trio ofte er mer enn nok, og at de klarer å herje nok. I massevis. Sjekk dessuten ut "Play Dead" nøye. Her er det spor av tidlig The Who, lydbildet er så strøkent at Jim Diamond nærmer seg toppen av produsentfavorittlista mi, og karene er så melodiøse er frekke at det skal bli vanskelig å lage spillelister myntet på fest og moro i framtiden uten denne rakkeren.

Om du fortsatt ikke er overbevist om at dette er noe for deg så er det bare å finne fram til "Madman's Lament", vrenge volumet til max, og har du bare en promille hang til 70-tallsrock så holder denne låten i massevis. Litt Faces, en anelse tidlig Rod Stewart og ikke så rent lite Humble Pie, sånn bare for å bryte med alt det andre nok en gang. Selvsagt gjort med pondus, og naturligvis med denne irske selvsikkerheten som tyter ut av hver rille på Exploding Eyes. OK, en siste låt MÅ sjekkes ut. "Levitate" er nok en rolig rakker, nok en låt som SKAL spilles høyt, og nok en av de låtene som kommer til å følge meg i lang, lang tid. Skal jeg sammenligne med noe så blir det fort Badfinger, og da spesielt det de gjorde på Straight Up (1971), et aldri så lite favorittalbum her i heimen. Herrefred.

Vurdering: Exploding Eyes er ei heidundrende kul rock’n’roll-skive som alle psych- og garasjerock-fantaster bør sjekke ut. Noe annet ville vært direkte tøvete. Trioen har garantert gitt ut et album som handler på min Topp 10-liste i desember, og skulle den ende opp på pallen blir jeg overhode ikke overrasket. Steike.

Er du overbevist så kan Exploding Eyes bestilles fra skivan.no, nettbutikken som kan sin garasjerock. Jeg har ihvertfall gjort det, og det føles kjempelurt.

https://open.spotify.com/album/367FKHQ4YVUwEtaphqZNkV