Greni - Pop Noir (Petroleum Records)

At Øystein Greni, såvidt jeg vet, aldri har hatt flere folk involvert under en plateinnspilling og i prosessen rundt en sånn en generelt, er paradoksalt nok. Da særlig med tanke på at han denne gangen gir ut en plate under eget navn - et opplegg vi som tror vi vet så mye, ofte kaller å gå solo. For på de 10 skivene han har sluppet med Big Bang, har han stort sett gjort det meste selv, i en viss kontrast til det som er tilfellet denne gangen.

La meg bare fastslå først som sist at grepene herren har gjort med sin låtskriving, og med måten denne fabelaktige kunstformen nå formildes på, på ingen måter har skadet uttrykket og utviklingen hos en artist som har vært med i gamet såpass lenge som Greni har. Heller tvert i mot. Så da er det altså min bestemte mening at Pop Noir er det beste vår mann har servert så langt, og det sier ikke så rent lite. Det er mye bra stoff i Big Bang-katalogen.

Jeg har hørt kraftige rykter om at Øystein satte seg ned å gjorde en kritisk gjennomgang av alt han har skrevet og produsert så langt, og da mener jeg alle låtene, en etter en. I den prosessen kom han til å konkludere med, i et selvkritisk lys, at det var en del "slurv" å spore bakover i historien. Nå vet ikke jeg helt hva han legger i akkurat det, men om jeg skal ta utgangspunkt i Pop Noir, som nok sikkert er lurt i denne sammenhengen, kan jeg ikke finne antydninger til noe som kan minne om slurv. Så da blir jo min konklusjon at det var et nyttig stunt han utførte. Albumet syder jo av kvalitet. Ikke bare på låtskriverfronten, men også på måten instrumenteringen er gjort på, og på hvorda albumet lyder i sin helhet. Lekenheten og den litt sånn "less is more" aktige drakten, er intet mindre en lekker og smakfull. Og med alle de mange og ulike bidragsyterne som har vært med her, har Pop Noir blitt en gjennomgående og helhetlig plate, som kanskje ikke ligger så veldig fjernt fra tidligere bravader, men som likefullt skiller seg ut med både atmofsære, følelse og stemning. Det fremstår litt sånn "pop noir". Som at "noir" er det lille mørket vi finner her, og "pop" er den lette følelsen som myker litt opp.

Jeg orker ikke å ramse opp alle bidragsyterne som har satt sitt preg her, dette kan folk finne ut av selv om de er lure nok til å skaffe seg plata. Jeg kan heller fortsette med å si at den uanstrengte følelsen jeg sitter igjen med (selv om det sikker har vært nok av anstrengelser i skaperprosessen) etter å ha kjørt noen runder med albumet, er en meget god følelse som lett får undertegnede til å tenke at Greni er i ferd med å starte på et nytt kapittel, og det med masse utmerket og potensielt låtmateriale i ermet. Jeg håper i alle fall at det blir tilfellet. Time will tell, og jeg skal følge med.

Det er ofte vanskelig å plukke ut låter som stikker seg ut når helheta er så utmerket som den er her på Grenis første soloskive, så derfor føler jeg ingen trang til å prøve på det. Helt fra jeg hørte skive i sin helhet for første gang, har dette bare blitt mer og mer tydelig. Låtene holder et nesten uforskammet høyt niva, og de kler hverandre jævla godt i tillegg.

Vår mann har ikke vært spesielt sjangertro denne gangen. Pop Noir er rett og slett en liten smeltedigel av forskjellige uttrykk og sjangere, som nesten i samme åndedrag gjør det til bare én sjanger likevel, når dagen er omme. Dette kommer mye av måten det er arrangert og utført på. Instrumenteringen er smakfull og innbydende, spennende og smart. Alle elementer er bare med på å underbygge hver enkelt låts styrke. Her er americana, soul og gospel elementer, her er popens letthet og lekenhet, og det rocker også temmelig bra der inne imellom alt dette. Satt sammen blir dette rett og slett Pop Noir.

For å oppsummere: Øystein Greni har laget et av årets beste norske album så langt. Jeg våger også påstanden om at dette er hans beste verk til nå. Jeg har alltid vært svak for Big Bang og har hatt gleden av å se de live noen ganger. Likevel må jeg si at Greni aldri har vært bedre. Mitt favoritt Big Bang-album er kanskje Edendale fra 2009, og siden den gangen har musikeren og låtskriveren kommet et godt stykke videre. Ikke minst som sanger, ikke bare låtskriver. Øysteins stemme blir bare bedre og bedre. Dette er en innertier av et album, og jeg anbefaler folket å skaffe seg skiva.

[embed]https://open.spotify.com/album/5xVeibwdMKKPbjKRjmC9ur[/embed]