I øyeblikk som dette

Johan Airijoki - Allting Kommer Att Bli Bra (Johan Airijoki)

Johan Airijoki er en sanger og låtskriver fra Malmberget i Gällivare, og det er ikke mer enn en drøy uke siden at jeg hørte hans røst for første gang. Da låta "Helvetes Lågor" traff meg, traff den så det sang gjennom marg og ben, og det var som om alt jeg var, har vært og noen gang kommer til på bli, falt på plass i et stilllestående, etterlengtet og magisk øyeblikk.

Allting Kommer Att Bli Bra er Johans andre langspiller såvidt jeg kan forstå, og i samme forståelese regner jeg med at han debuterte med EP-en Jag Tror Det Handlar Om Att. Dette skjedde i 2014, og i 2015 ga han ut Vissa Saker Måste Brännas, hans første fullengder. På årets album har han med seg musikkollektivet Malmfältens Rockklubb, som er en utmerket gjeng musikanter som holder til i Gällivare og Arvidsjaur, en gjeng som løfter hans sanger og omfavner hans stemme, helt perfekt.

Det sies at Johan har tatt Sverige med storm, og at han har tegnet det svenske blueskartet på nytt. Det sies videre at mannens lyrikk skildrer oppveksten i nordre Norrland, og at alle som er oppvokst på landsbygda bortenom storbyen, fort vil kjenne seg igjen i dem. Nå er ikke jeg oppvokst på landsbygda, men likevel treffer tekstene som om jeg var nettopp det. Nå skal det sies at landsbygda aldri er langt unna Tromsø, byen hvor jeg tok form, og at et lite grynt fra en hvilken som helst bil lett tar deg ut i et landskap der husene er få, og det er langt i mellom dem. Så ja, jeg kjenner lengselen og det store rommet der ute godt, ikke minst i kraft av at jeg bor i villmarka nå, og at jeg i voksen alder har vært bosatt på steder som passer under definisjonen "landsbygd". 

Jeg er jo av den oppfatning at alle med et hjerte, en tanke og en sjel vil kunne kjenne seg hjemme i Airijokis musikk, både hva uttrykk og poesi angår, så dette, denne musikken, er noe folk bør ha med seg i bagasjen videre på livets reise. Dette er jeg sikker på. På sammen måte som Dylans disipler i sin tid fant frem gjennom sanger og lyriske landskaper, vil jeg anta at nye barn av sangen vil kunne finne seg et fyrtårn gjennom musikken Herr Airijoki skaper. Jepp, så sterkt vil jeg si det.

Det ligger mye i kombinasjonen tekst, formidling og musikalske innpakning. Det er vel her nesten alt ligger når det kommer til vår forståelse av musikk. Men, når det er sagt, er det noen få artister som rett og slett har en dimensjon det er helt umulig å definere. I alle fall ikke på annet vis enn at det må være noe medfødt, noe som var meninga fra før selve frøet ble sådd, og som du sikker allerede har skjønt, er Johan Airijoki av dette kaliber. Dette er selvsagt min subjektive påstand, men en påstand jeg med lett hjerte vil ta med meg i grava når den en gang gaper og vil ha meg ned. Får håpe det er lenge til.

Malmfältens Rockklubb er: Torbjörn Ömalm på gitar og perkusjon, Markus Larsson på trommer, perkusjon, trekkspill og tangenter, Nikolai Äystö Lindholm på klarinett, fagott, mandolin og saksofon, Axel Andersson på bass, tangenter, lapsteel og harpe, og Frida Johansson på fiolin og sang. Johan selv spiller gitar og synger, og det er også han som har skrevet og komponert tekst og musikk. Albumet er nydelig produsert av Axel Andersson. En produksjon som kommer ut av høytalerne, tar stilling på parketten, og serverer rett i fanget. Nærværet er til å ta og føle på.

Jeg tar for meg vinylutgaven at Allting Kommer Att Bli Bra. Den inneholder 8 låter, ikke 10, som Spotifyalbumet i lenken aller nederst i denne omtalen.
Albumet åpner med låta som ble min inngang til Johan Airijoki, nemlig "Helvetes Lågor". Låta åpner med vår manns røst, og etter at tiden har stått stille et lite øyeblikk eller en evighet, faller orkesteret inn å tegner topografien som utgjør denne perlen av en låt. Det er i øyeblikk som dette, de som er så nær skjellsettende det går an å komme uten å direkte være det, at jeg skjønner hvorfor musikken har et så helvetes godt tak i meg. Det med ett som å være der nord blant uendelige isveier, snøkledd skog og ugjestmilde sletter. Et landskap som likevel lokker frem en kjærlighet det er umulig å rokke ved. Den som går på tilhørighet, drømmer om å dra, og trangen til å bli. Dette kan ofte være et tveegget sverd der ambivalensen ofte danser sin dødspolka, men som likevel alltid lander på ren og ekte kjærlighet til røtter og utgangspunkt. Johans stemme har en kvalitet som både kan lukke og åpne et landskap, og det gjør den hele tiden. Jepp, denne låta røska som sagt såpass godt tak i meg at jeg før noen hadde rukket å snu seg, hadde jeg Johan selv på chattings. To dager senere fant LP-en sin vei til postkassen min der ute, og alt var med ett virkelighet. For meg er dette ÅRETS LÅT.

Den epokeskapende åpneren følges av tittelkuttet "Allting Kommer Att Bli Bra". Den er lang og den er vakker, den er smertefull og ettertenksom, nesten som en bønn. Igjen kjennes det som Herr Airijoki befinner seg i rommet der hans dynamiske stemmebruk puster deg i øret. Det er ikke så alt for ofte at troverdighet og innlevelse har en større kraft enn i et øyeblikk som dette. Jeg sier øyeblikk selv om låta strekker seg over nesten 7 minutter, for neste gang du hører den, har den kanskje en annen kvalitet, og øyeblikket du sitter i et annet. Den enkle og stadig voksende stemninga føles som en storm som nærmer seg, og likevel kjennes det som at allting kommer å bli bra.

"En Tunn Tråd" er rett og slett en vise i det akustiske americanasegmentet. Men her befinner vi oss i polare omgivelser, der sandstormen er byttet ut med snøstormen. Johan synger med en innlevelse som trenger seg rett inn i mitt hjerte. Jeg er sikker på at han ville tint et fortidsmenneskes glassfrosne hjerte med denne sangen. Det er så genuinnt vakkert og sårt. Neste ut er "April". Den avrunder side A på en måte som fremkaller det å suse gjennom Nord-Sverige i bil, noe jeg har gjort opp til flere ganger. Jeg har sågar overnattet i bilen på stedet der denne skiva er innspilt, i Arvidsjaur, men det er en helt annen historie. Det lukter vår i hver akkord, og klarinett, gitar, sang og rytme danser sammen i en våryr og deilig kreasjon. Man kan bli glad av mindre, selv om det skandinaviske mørket aldri er langt unna. Dette er vitaminer i musikalsk drakt.

Side B starter med "Meter och Ton" som også har en optimistisk fremtoning, ikke minst gjennom instrumentering og atmosfære. Om forrige låt var en biltur, er dette den som tar deg med på sterke vinger over et landskap som kan virke uendelig, men som likevel skjuler den ene opplevelsen etter den andre. Gitaren gnager seg gjennom barken, og ut kommer en musikalsk harpiks som lett helbreder den mest skakkjørte sjel. Johan har en rasp i sin stemme du fint kan lage råkostsalat med. Og jeg, jeg har lyst til å finne flokken min for å samles i en aldri så liten krigsdans. En fredelig sådan. Så overtar "Valphjärta". Med spensting ung rytme fremstår terrenget her som om det blir drevet av et begeistret hvalpehjerte. Instrumenteringen er like genial som den er uvanlig i sammenhenger som dette, uten at jeg kan begrunne det noe mer. Igjen er det følelsen Johan legger til grunn med sin høyst intime og sjelefulle røst. Han har en vri der inne jeg ikke tror jeg har hørt andre steder før, og det er jo intet mindre enn fantastisk å oppdage. Jeg undres over at denne vårfølelsen (albumet ble dessuten sluppet i vår) kan ha så mye for seg her jeg sitter omringet av en stadig mer intens høst. Musikk, altså.

"Repsivaara 18" er en melodisk, lyrisk diamant om å oppdage de store verdiene i livet. Den glinser i alle retninger akkurat som vår manns svarte hjerte gjør det til latter og skratt som kanskje ikke kommer fra der den bør komme fra. Sårheta er altoppslukende i denne helt nydelige sangen som forteller oss at familie er det viktigeste vi har. En tatovering over brystet som sier "Familien Kommer Først" sier alt om nostalgien som finnes i vår manns sjel, og i hver minste krok av det musikalske terrenget vi tas inn i her. Musikerne lever i låta, og atmosfæren blinker ut omgivelsene hvor alt dette finner sted. "Ser du solen när den dansar - over myren utanför - det är du och jag som dansar"... Aldri har et trekkspille fortalt en mer uttrykksfull historie, og sjelden har et hus som skal beskytte familien vært mer vemodig i sin prakt. Det er mulig jeg misforstår hele greia, men om så er tilfelle, har sangen uansett gitt meg den frelsen enkelte sanger kan skjenke en enkel mann. Vakkert, så jævla vakkert. Kjærlighet, kjærlighet, kjærlighet. Og all smerten som ligger der sammen med gleden, sorgen, livet og alt som vil gå bra.
Dette albumet avrundes av "Som i En Drøm". Den rustne gitaren, klangen, saksofonen, sangen, det valsende kompet, og alt det vakre og enkle som åpner seg når klarinetten og den generelle instrumenteringen løfter oss ut i drømmen... Faen heller! Dette er gospel for meg.

Ikke siden broderfolket ga oss Thåström har jeg vært like musikalsk forelska som nå. Uten å sammenligne vår mann med hverken Dylan, som jeg nevnte til å begynne med, eller med sistnevnte Thåström, må jeg bare slå fast at Johan Airijoki har tatt innersvingen på meg. Takk til herren som gjennom en melding til The Wilhelmsens gjorde meg/oss oppmerksom på denne fyren, og ikke minst tusen takk til Johan selv, som har laget musikken og gjort at jeg kan glemme apoteket i uante tider fremover. Dette er balsam for min værslitte sjel.

[embed]https://open.spotify.com/album/4J2o4FRow8SoioK0vewUtU[/embed]