Torgeir Waldemar er en av landets fineste singer/songwritere. Punktum. Det er ikke diskuterbart. Jeg har allerede rukket å se denne herlige artisten 5-6 ganger, og det har vært like flott hver eneste gang. Spørsmålet i kveld var om avstand, stream, dårlig lyd (?) og kunstig setting ville gjøre konsertopplevelsen veldig annerledes, og i så fall - mye dårligere.
Stein Torleif Bjella er ute med ny singel i disse dager, og da er selvsagt The Wilhelmsens på ballen. Om ikke lenge slipper han sin sjette langspiller, noe som for oss herpå alltid er en begivenhet.
Dag Vagle. For en musiker vi har i dette landet. Vi snakker om en nasjonalskatt, en godt skjult en riktignok, men en vaskekte skatt. Vokalisten vi kjenner fra Helldorado trakterer både gitar og piano under denne konserten, som kun hadde en svakhet - den var altfor kort.
Bli med meg inn i Frode Granum Stangs univers, og du vil finne veien tilbake dit helt av deg selv neste gang. Har du noen sinne kjent på skogens magi, vil du alltid tilbake inn blant skygger, stillhet og trær, og har du først tatt turen inn i Granems magiske univers, kan det samme skje. Du vil tilbake igjen.
Tim Scott McConnell er i disse dager ute med sin fjerde fullengder under artistnavnet Ledfoot. Den talentfulle og (vil jeg påstå) unike amerikaneren har holdt på med musikk gjennom hele sitt liv, og han har frontet band som Rockcats og Havalinas. Når vi nå går løs på hans siste utgivelse, så er det en erfaren fyr vi legger under lupen.
Sanger og låtskriver Signe Marie Rustad er endelig ute med sitt tredje album etter en aldri så liten ordtørke som ble utløst etter diverse omveltninger i livet. Inspirasjonen uteble, og skrivesperren overtok hverdagen. Det er sånt som skjer med kreative sjeler, men som regel er det et lys i tunnelen, og heldigvis er dette lyset sjelden et motgående tog.
Det er ikke alle sangere som synger slik at du føler det fysisk i magen. Det gjør Omar Østli, og det på mange måter en velsignelse, for sangene får en ekstra dimensjon når du kjenner dine egne magemuskler jobbe mens du lytter til musikken. Det beste av alt er at dette ikke skjer på den anstrengte måten, bare på den helt naturlige og troverdige.
Mitt møte med Karen Musæus og hennes andre album, ledet meg inn på tanken om hva det egentlig var jeg satt der å lyttet til. Jeg forstod fort at det var snakk om en dyktig og ambisiøs artist, men hvor skulle jeg plassere henne i det musikalske landskapet? Og måtte jeg på død og liv plassere henne? Nei. Jeg måtte jo ikke det.
Randi Tytingvåg Trio er ute med nytt album. Det virker nesten som en liten evighet siden jeg sist satt her og mente noe om deres forrige album, og om jeg har ventet på denne oppfølgeren, har jeg ikke gjort det forgjeves. På ingen måter.
Det er lenge mellom hver gang jeg hører en stemme som rører meg så fullstendig hinsides det hinsidige. Jeg husker nok ikke sist, og selv om jeg har en skive med Doug fra 2016, og har hørt den noen ganger, er Mr. Seegers anno 2019 med et musikalsk geni som Joe Henry ved spakene, noe som rett og slett tar pusten fra meg. Joe visste hva som skulle til for at Dougs stemme skulle få skinne slik den er ment å skinne.
Da Hasse Farmen slapp sin forrige skive, den formidable "Livet du redder kan være ditt eget", handlet det om en ikke alt for lys fremtid, denne gangen handler det mer om å se seg tilbake, og ikke nødvendigvis i egne sko. Sjelen i hver eneste sang er fortsatt sterkt tilstede, og uttrykket, det er om mulig enda sterkere enn sist.
Selvaag Moss er vokalisten du har hørt en rekke ganger, men ikke kjenner til. Han har lånt stemmen sin til en rekke norske rappere, men det han serverer med "Jack of Hearts" er noe helt annet.