Kåre Indrehus - Fra Et Bilvrak På Klipra (Taktløs Musikk)

Jeg har allerede omtalt to av låtene som er å finne på Kåre Indrehus sitt debutalbum, og det har vært en trivelig og på mange måter nær opplevelse. Nå er altså albumet klappet og klart for et alternativt vise-norge som skriker etter litt mer orginalitet. Og når jeg sier alternativt, så mener jeg det bokstavelig. For Kåre Indrehus er så orginal som dem kommer, og hans særpreg er ikke til å ta feil av. Indrehus er som en ensom fiol som står der å skjelver litt i vinden etter at alle har forlatt festen, dåpen, eller begravelsen, for den saks skyld.

Visesangeren Kåre Indrehus stammer altså fra Sunnmøre et sted, og denne flunkende nye utgivelsen markerer nå starten på en dypt personlig musikk-triologi, og består av ni låter som utforsker den lange reisen fra bygd til by, fra Sunnmøre til Oslo, og som tar et dypdykk ned i tragikomiske inntrykk fra ville ungdomsår, håpløs kjærlighet, voksenlivets bekymringer, skakkjørt privatøkonomi, arbeidsliv, musikkbransje, ekteskap og farskap. Det er rett og slett umulig å ikke legge merke til både musikken og lyrikken Kåre formidler, for den er like spesiell som den er personlig og nær. Kåre legger ikke fingrene i mellom, og han tegner sine lett abstrakte bilder med en nyspissa blyant som av og til knekker, like fort som den atter blir spissa for neste finurlige setning.

Jeg har tenkt at Indrehus er som en smått introvert Lou Reed å regne når det kommer til hans stemme, men samtidig ligger han milevis unna Reed og den mannens helt spesielle univers - og det er fint. Jeg føler egentlig intet behov for å sammenligne denne sjeldne fiolen av en mann med noen som helst, for det han holder på med, er utvilsomt hans eget. Det er raust, vakkert, fargerikt, tragisk, trist, morsomt og nærgående, og det er på mange måter jævla modig, det Indrehus serverer oss fra debutant-skuffen. Og bare for å ha det sagt først som sist, så har jeg allerede tatt av meg hatten.

Selv har jeg flyttet fra by til bygd, bygd til by og by til bygd igjen så mange ganger, at jeg har kommet helt ut av tellingen. Så jeg kjenner meg fint igjen i mye av det Kåre bygger inn i sin varsomme og samtidig brutale poesi. Det er kun farskapet jeg sliter med, om jeg ikke skal få være så freidig at jeg regner Jonas min hund, som min første og eneste sønn. Jeg gjør jo det, men går nok likevel glipp av mange av følelsene det å være far serverer.

Kåre og hans medmusikanter har laget et lavmælt og nedstrippa album der det hele tiden ligger en nerve å lurer i kulissene. Som en svak murring i treverket, eller som en lett bris gjennom trærne i den dype skogen som står der mørke og nakne etter en lang kald vinter. Det er nesten så man kan høre de små skuddene der de begynner å bevege seg usynlig og sakte på hver eneste gren, før de springer ut i grønt, og verden atter tar til å puste for fulle lunger. Dette er, musikalsk sett, den perioden midt i mellom vinter og full vår. Det knirker litt i skogen, noe er i ferd med å komme ut... om dere skjønner hvor jeg vil.
Fra Et Bilvrak På Klipra er skrevet, arrangert, og produsert av Indrehus selv, og mikset og mastret i samspill med Even Bekkedal. På kontrabass bidrar Erik Normann Sannes Aanonsen (Moddi, Siv Jakobsen, Monograf), og på fiolin høres Tone Jordal Tollaas (Skare). Det er minimalistisk i hvert eneste pulsslag, og pulsen er der som en organisk metronom gjennom alle de ni låtene. 

Jeg bestemte meg vel egentlig tidlig for å ikke gå inn med mine egne analyser når det kommer til Kåres fabelaktige lyrikk. For det vil bare tjene til å forkludre alt som betyr noe her, nemlig den personlige opplevelsen hver potensielle lytter utvilsomt vil finne når han/hun/hen er på plass i sangene som presenteres. Selv om disse tekstene er høyst personlige, så finner de noe i enhver herting eller hertinginne som har prøvd seg på det vi ofte kaller for "livet". Denne reisen fra spire til spire.

I og med at dette er en så dypt personlig, så nær og så vakker plate, en som, om jeg skal bruke mine egne tanker, utvilsomt slår ut i full blomst her (i allefall til spiren begynner å snakke), har vi kanskje grunn til å håpe på at historien, uansett hvor den måtte ligge neste gang, vil ta oss til mange nye steder på samme personlige og nære nivå. Dette når musikanten og poeten etterhvert skal ta fatt på nye prosjekter. Interessant blir det uten tvil, både når det kommer til ny prosa og til lytterens musikalske forventninger som fint bygges opp her. Dette håper og tror jeg på, og jeg sier det nå, for jeg enser at dette bare er begynnelsen på en lang historie.

Dette er uansett en fabelaktig begynnelse på en artistkarriere dette (kanskje for spesielt interesserte, hva vet jeg), en jeg vil påstå det er behov for i vårt til tider strømlinjeforma kulturlandskap. Det er også fabelaktig om det ender her. Albumet óg Kåre Indrehus tåler det. Det er jeg sikker på.

Jeg har lyttet til dette albumet i et par måneder nå, men jeg har ennå ikke kommet helt til bunns i noe som helst av det det har å by på, kanskje med et lite unntak når det kommer til selve den musikalske strukturen som er både skjør og sterk, liten og stor. Og sånt liker jeg. Det er kjedelig med alt for mye lettfattelig og (unnskyld meg) platt i lengden. Vent: Gabba gabba hey! Lettfattelig er viktig det også, forstå meg rett. Hey ho, let's go!

Det er helt klin umulig å trekke frem enkeltlåter her, for de ligger der på rekke og rad, og de henter sin næring fra hverandre. Mange vil kalle sånt for kunst, og jeg er en av disse.

I en kjapp oppsummering vil jeg nok si at det er mulig jeg vil komme til å angre det at jeg ikke gikk inn med analytiske "krefter" her, men jeg er altså ingen psykolog. Ei heller ville jeg forkludre dette åndsverket med mine skakke antagelser. Så da måtte det bare bli som det har blitt.
Jeg anbefaler alle å ta en tur inn i dette helt spesielle universet, og om rødvin som kompaniskap noensinne skal anbefales fra denne hånd/munn, er det altså her og nå. Så kjøp deg en god flaske vin, finn en rolig torsdagskveld, og ta en tur inn for å se verden Fra Et Bilvrak På Klipra. Jeg har i alle fall flirt, humret, husket og tenk, og jeg har kjent på det meste her. Jeg har en mistanke om at flere vil kunne finne seg til rette i denne sværen, om de gjør et forsøk eller to. Du kan selvsagt droppe både vin og torsdagkvelden, så lenge du bare prøver deg på denne debutanten. Jeg gleder meg til fortsettelsen.

[embed]https://open.spotify.com/album/1L0X6PMbtcr9jaAbsPSjuy[/embed]